Kulturminister Trond Giske er et godt eksempel på hvorfor det er problematisk med en dominerende statsmakt innen kulturfeltet. Derfor er innkjøpsavtalen mellom Sparebankstiftelsen DnB NOR og Nasjonalmuseet et gledelig signal.
Av Nicolai Strøm-Olsen, praktikant i Civita
Trond Giske er en kulturminister hvis prosjekt synes å være å konsentrere makt i kulturdepartementet.
I et intervju i Adresseavisen 3. januar i år, etter at Giske hadde byttet ut fire styremedlemmer i Trondheim Symfoniorkester før de var på valg – forteller han om sine visjoner for orkesteret. Det er altså kulturministeren, ikke orkesterets dirigent, som definerer et orkesters visjoner. Journalisten skriver: ”Giske har de siste dagene snakket med alle «sine» nye styrerepresentanter og sikret seg at de deler denne visjonen” .
Nå er det ikke bare for Trondheim Symfoniorkester kulturministeren har visjoner. I februar kastet han fire styremedlemmer i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. De fire styremedlemmene nektet imidlertid å fratre og viste til at Giskes håndtering var i strid med stiftelsesloven. Siden årsskiftet har Giske også oppnevnt nytt styre i Nordnorsk Kunstmuseum. Hele styret, med unntak av styreleder, ble kastet, og styremedlemmene ble oppnevnt av departementet, noe som ikke har skjedd tidligere. For å gjøre denne oppnevningen var Kulturdepartementet nødt til å endre vedtektene for museet.
I Aftenposten 3. april varslet Giske at han ønsker at departementet også skal oppnevne styret i Nasjonalmuseet. Igjen innebærer det en endring av institusjonens vedtekter og en overføring av makt til departementet.
En strømlinjeformet kultur
Det synes som om Trond Giske tar kontroll over styrene for å ha mulighet til å gjennomføre endringer raskt. Den 24. mars reiste Trond Giske til Sørlandets Kunstmuseum for å fortelle museets direktør at han må gjennomføre en sammenslåing med Agder Naturmuseum og Vest Agder Museet. Museene får tre måneder på å gjøre nødvendige styrevedtak. Direktøren ved Sørlandets Kunstmuseum går sterkt ut mot sammenslåingen i Aftenposten 27. mars.
I Fædrelandsvennen 8.april er det et stort oppslag hvor styreleder ved Sørlandets kunstmuseum Hillestad uttaler ”Tidsfristen er i seg selv overkjørende”. Problemet er at Agder Naturmuseum risikerer å miste 80 millioner kroner til et nybygg hvis ikke museene går med på sammenslåingen. Slik stilles institusjonene opp mot hverandre.
I Trondheim ønsker departementet å slå sammen Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim Kunstmuseum og Ringve Museum. Museene får tre måneder på å gjøre vedtakene. Styret i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er mot sammenslåingen, og Giskes forsøker kanskje derfor å fjerne de fire styremedlemmene.
Historien gjentar seg i Stavanger. Der er Rogaland Kunstmuseum sterkt i mot å bli slått sammen med Stavanger Museum og Arkeologisk Museum i Stavanger. Direktør ved Rogaland Kunstmuseum uttaler til Dagsavisen 27. mars at ”Jeg ser ingen gevinst ved sammenslåing”. Han frykter museet vil miste sin egenart og derav også sine sponsorer og besøkende.
Ikke liberalt
Man kan påpeke at Giskes politikk ikke er liberal. Hovedsaken er imidlertid at staten gjennom sine økonomiske bidrag har alt for stor innflytelse på kulturlivet. Det er i seg selv lite liberalt. Giske benytter bare den makten han har.
Konsekvensen er at departementet får mer makt. Kulturinstitusjonene har å føye seg for dets innfall uten debatt. Resultatet er at departementet ikke bare vedtar offentlig kulturpolitikk, men også kveler meningsutvekslingen om kulturinstitusjonenes oppgaver og forpliktelser overfor norsk kulturliv.
For hvilket styremedlem vil kunne tørre å uttale seg kritisk til departementet hvis man vet at sjansen for å bli avsatt er sterkt tilstedeværende?
Uavhengige aktører.
Situasjonen blir enda mer alvorlig når man vet at staten er totalt dominerende i mange kulturinstitusjoner. Et museum med store private sponsorer eller donasjoner ville hatt en helt annen frihet til å være kritisk til det offentlige.
I denne sammenhengen blir derfor avtalen mellom Sparebankstiftelsen DnB NOR og Nasjonalmuseet om langtidsdeponering av kunst dobbelt gledelig. Den fører til at museet får tilgang på kunst i verdensklasse, og den viser at Sparebankstiftelsen påtar seg kulturelle forpliktelser.
Så er det bare å håpe at andre private aktører følger eksempelet og blir langsiktige partnere for kulturlivet. Det vil gi norsk kulturliv muligheter til å utvikle et virkelig mangfold.
VG 21. april 2008
Les også artikkelen "Kultur på offentlig kommando" her.