Kapitalismen har ingen romantisk appell. Kapitalismen får ikke blodet til å bruse og generasjoner til å masjere i takt mot et forhåndsdefinert mål for utviklingen. Det er ikke lett å skape massebevegelser for enhvers rett til å forfølge egne mål. Det blir liksom så kjedelig å visjonsløst. Noe helt annet er det med dem som kan gi løfter om himmelriket på jorden. Gang på gang går det galt. Allikevel faller nye generasjoner for de samme løftene. ”Neste gang går det nok bra” er den ironiske teksten som står sprayet på en statue av Karl Marx og Friedrich Engels i Berlin.

Det er helt kult å flørte med kommunismens symboler. "Ostalgi" (DDR-svermerier) og Che Guevara t-skjorterer er trendy uttrykk for at man ihvertfall er litt samfunnsbevisst ("for klima og fred og mot Bush og sånn…) Ytterste venstre har fremdeles moralsk legitimitet eller et "godhetshegemoni", som Paul Chaffey kaller det.

Kapitalismen leverer men makter ikke å inspirere. Sosialismen leverer ikke men slutter åpenbart aldri å inspirere. Hvorfor er det slik? Australieren Peter Saunders ser nærmere på dette paradokset i en artikkel i tidsskriftet Policy.