I en kronikk i Bergens Tidende kunne vi nylig lese at klima har blitt den nye religionen. Det slås hardt ned på tilløp til blasfemi. Avisene skriver om ”klimahelter” og ” klimaverstinger” – her er det lite rom for nyanser. Den som våger å ytre kritiske spørsmål til premissene for den opphetede debatten blir avfeid som reaksjonær, inkompetent og i verste fall kan man endog bli mistenkt for å stå i ledtog med Bush. Den bestselgende forfatteren Michael Crichton har tatt opp temaet i den kontroversielle boken State of Fear og i et lengre foredrag med tittelen ”The Case for Scepticism on Global Warming". State of Fear, som hos noen har samme status som bøkene til David Irving, har blitt regelrett utskjelt men har også skapt debatt om premissene for debatten om klimaendringer og politiske virkemidler. Crichtons poeng er at debatten i seg selv er viktig. Kritikk og prøving er grunnleggende i vitenskapen, i motsetning til i religion.

Crichton påpeker at data ikke er politikk. Mens politikk kan føre til tro, kan data føre til sannhet, sier han. Vitenskap har ingenting med konsensus eller flertallsavgjørelser å gjøre. Konsensus hører hjemme i politikken, ikke i vitenskapen. I vitenskapen holder det at bare èn har rett.

I foredraget viser han til data fra bl.a. IPCC, og til solforskere ved Max Planck Institut i Tyskland. Hovedpoenget til Crichton er at det hersker så stor usikkerhet ved det som fremstilles som fakta, at man skal være varsom med politikk. Han hevder, i likhet med en annen utskjelt ”klimaversting”, Bjørn Lomborg, at verden har store utfordringer det ikke hersker noe tvil om og som vi faktisk er i stand til å gjøre noe med.

"Whenever you find yourself on the side of the majority, it is time to pause and reflect" – Mark Twain

DE