VALGFRIHET: Bevisbyrden må snus

I et åpent og liberalt demokrati burde det være en selvfølge at borgerne har valgfrihet. Derfor burde det ikke være de borgerlige partienes oppgave å begrunne valgfriheten. Bevisbyrden bør legges på dem som vil innskrenke valgfriheten, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.


Ifølge de siste tallene jeg har sett, er ca fire prosent av den kommunale tjenesteproduksjonen i Norge utsatt for konkurranse fra private leverandører. I Danmark og i Sverige, som inntil nylig var sosialdemokratisk styrt, er tallet 12 prosent. Stockholm nærmer seg raskt 20 prosent, mens tallet i Oslo er åtte prosent.


 


I Sverige og Danmark er det et mål å komme enda lenger. En større del av tjenesteproduksjonen skal altså utsettes for konkurranse. I Norge er det motsatt. Martin Kolberg har nylig utstedt et dekret på vegne av de rødgrønne: Der de vinner valget, skal all eldreomsorg være kommunal. Norge fører altså, også på dette punkt, en mer dogmatisk politikk enn resten av Norden.


 


Det er ikke godt å si hva som er mest populært blant velgerne. Etter min mening har de rødgrønne ofte lyktes best med å legge premissene for debatten. De argumenterer ikke prinsipielt, men bruker mange effektive slagord og anekdoter. De borgerlige partiene bør derfor tvinge dem til å resonnere mer prinsipielt.


 


Innenfor eldreomsorgen argumenteres det bl.a. med at det ”bare” er 12 prosent av de eldre i Oslo som har valgt private tilbydere, og at vi derfor ikke trenger dem. I tillegg argumenteres det med eksempler som skal vise at det private tilbudet er dårligere enn det kommunale. Men hva har det med saken å gjøre?


 


I et åpent og liberalt demokrati burde det være en selvfølge at borgerne har valgfrihet. Det er ikke noe argument mot valgfriheten at bare noen få gjør bruk av den. En av statens fremste oppgaver er å ivareta mindretallets interesser. Vi har rett til både å være annerledes, velge annerledes og mene annerledes enn majoriteten. Staten skal ikke styre oss og bestemme over oss. Den skal støtte oss og beskytte oss, bl.a. mot overgrep fra majoriteten.


 


Derfor burde det heller ikke være de borgerlige partienes oppgave å begrunne hvorfor det bør være valgfrihet. I et åpent og liberalt demokrati må bevisbyrden legges på dem som vil innskrenke valgfriheten. De må forklare hvilke skadevirkninger det har at for eksempel 12 prosent av de eldre i Oslo gjerne vil ha en annen hjemmehjelp enn de rødgrønne vil gi dem. Hvis ikke disse skadevirkningene er store, er argumentene til de rødgrønne for små.


 


Det er selvsagt heller ikke noe argument at den private eldreomsorgen er dårligere enn den kommunale. Retten til å velge omfatter også retten til å velge et dårligere tilbud eller, om nødvendig, retten til å velge om igjen.


 


Heller ikke når det gjelder skolen, er argumentene særlig prinsipielle. Her vil de rødgrønne tillate noen friskoler, men ikke andre. De som ønsker å gå på en muslimsk eller buddhistisk skole, eller som vil bli undervist etter Freinet- eller Waldorf-pedagogikken, har lov til å gå på en friskole. De som ”bare” vil gå på en skole som tilbyr rørleggerfag eller ekstra matte eller fransk, får ikke lov. Hvilket prinsipp er det?


 


Også når det gjelder fritt skolevalg og friskoler, er det de rødgrønne som bør ha bevisbyrden. Hvilke skadevirkninger har det egentlig at elever og foreldre får velge en alternativ skole? Så langt har de rødgrønne ikke kunnet dokumentere noen skadevirkninger overhodet.


 


Heller ikke når det gjelder barnehagene er de rødgrønne særlig prinsipielle. På dette området går de nærmest i bresjen for å etablere full likestilling mellom private og offentlige tilbydere. De private barnehagene mottar omfattende offentlig støtte, men blir samtidig strengt regulert, akkurat slik friskolene ble av den forrige regjering. Men merkelig nok er det ingen diskusjon om de private barnehagenes rett til å være kommersielle og ta ut utbytte. De rødgrønne har jo gjort et stort poeng av å late som den har forbudt noe som allerede er forbudt når det gjelder friskolene. Men kommersielle barnehager (og sykehjem) er altså helt OK. Det er mulig det er et populært standpunkt, men særlig prinsipielt er det ikke.


 


Valgfrihet er et gode i seg selv. Det kan av og til være frustrerende å måtte velge blant et utall nesten like sofaer, actionfilmer, kafeer og vaskemidler. Men planøkonomien, der staten bestemte hvilken sofa vi skulle få kjøpe og hvilken film vi fikk se, er verre. Så selv om det er få som velger et alternativ til kommunen, så er selve valgfriheten et gode for alle. Også de som velger kommunalt, har nemlig fått muligheten til å velge. 


 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »