Yukos-saken, ressursnasjonalisme og oljeinvesteringer i Russland

Det er nå over et år siden Mikhail Khodorkovskij ble arrestert. Dommedags-profetier om hva Yukos-saken ville få å si for forretningsklimaet i Russland har ikke slått til. Blant internasjonale oljeselskaper er interessen for å investere i russisk petroleumsindustri minst like stor i dag som for et år siden, skriver Geir Westgaard i denne artikkelen.


Yukos-saken illustrerer at forretning og politikk går hånd i hånd i Russland. Jo større forretning, desto mer politikk. Yukos’ tilblivelse og vekst ville ikke ha vært mulig uten Khodorkovskijs nære politiske forbindelser til kretsen rundt president Jeltsin, og selskapets fall skyldes at Khodorkovskij la seg ut med kretsen rundt president Putin.


Fordi han stod på god fot med landets politiske makthavere, ble Khodorkovskij nærmest utpekt til rikmann. Han begynte som handelsmann med lisens til å drive vareeksport. Så ble han bankmann med rett til å forvalte statlige midler, hvilket muliggjorde profitabel spekulasjon i statsobligasjoner. Han endte opp som oljemann fordi han som innsider fikk kjøpe statsforetak på billigsalg.


Yukos-sjefen mistet sin status som foretrukket oligark da Putin ble president. Han forsøkte å kompensere for dette ved å pleie nære forbindelser til medlemmer av Dumaen og ledende representanter for det sivile samfunn. Men dette gav ikke Khodorkovskij den handlefrihet han søkte i forhold til russiske myndigheter. Snarere tvert imot. Det gjorde trolig bare president Putin enda mer innstilt på å ta ham.


Den skjebne som er blitt Khodorkovskij og Yukos til del, er et dramatisk uttrykk for at den russiske staten har styrket sin stilling på bekostning av de private russiske oljeselskapene. Khodorkovskij fikk unngjelde ikke så mye fordi han selv hadde politiske ambisjoner, men fordi selskapet han kontrollerte stod i veien for økt statlig styring av petroleumssektoren. Putins moderniseringsprogram forutsetter en sterk russisk stat. Og en sterk stat har styring med olje- og gassressursene.


Khodorkovskij utfordret russiske styresmakter gjennom sitt kommersielle diplomati for nye oljerørledninger og sitt fremstøt for å selge opptil 40 % av Yukos til Exxon Mobil eller Chevron Texaco. Hans innsats for å få bygget rørledninger vestover til Murmansk og østover til Kina ble sagt å true rørledningsmonopolet til statsselskapet Transneft. Og dersom Khodorkovskij hadde lykkes i å få tunge amerikanske interesser inn på eiersiden i Russlands største oljeselskap, så ville han ha stått atskillig sterkere i forhold til den russiske staten.


Tidspunktet for arrestasjonen av Khodorkovskij hadde også sammenheng med de forestående parlaments- og presidentvalg i Russland. Putin og hans parti tjente på å sette en styrtrik jøde bak lås og slå. Dette skyldes ikke bare tradisjonell antisemittisme, men også at folk er genuint opprørt over at et tjuetalls personer i 2003 eide halvparten av russisk økonomi. Ressursnasjonalismen – forestillingen om at olje, gass og andre naturrikdommer er allemannseie – står nemlig fortsatt minst like sterkt i Russland som i Norge.


Ikke desto mindre fremstår Yukos-saken i dag som et særtilfelle. Den innevarsler ingen storstilt omprøving av resultatene av privatiseringen på 1990-tallet, selv om Khodorkovskij ikke var den eneste som kom lett til store rikdommer og Yukos ikke var blant verstingene i russisk oljeindustri når det gjaldt å unndra seg beskatning. De gjenværende russiske oligarkene og oljeselskapene var samarbeidsvillige allerede før Khodorkovskij ble arrestert, og de er ikke blitt mindre innstilt på å innordne seg myndighetene i etterkant.


Putin kan nok tenke seg å gjenerobre i hvert fall noen av kommandohøydene i russisk økonomi. Den bebudede sammenslåingen av Gazprom og Rosneft er ment å styrke det statlige eierskapet på energisektoren. For øyeblikket eier ikke den russiske stat mer enn om lag 20 prosent av verdiene i de børsnoterte russiske energiselskapene. Det statlige eierskapet er sånn sett langt mer dominerende i norsk petroleumsindustri enn det er i russisk.


Presidenten innser imidlertid at ressursnasjonalismen i Russland må tøyles, selv om den er en naturlig politisk reaksjon på det enkelte kommentatorer har kalt ”århundrets billigsalg” – privatiseringen av statseiendom på 1990-tallet. Putin vet dessuten at det er fullt mulig å oppnå sterkere statlig styring av økonomien også uten økt statlig eierskap. Når 75 % av økonomien allerede er på private hender, vil full renasjonalisering uansett ikke være aktuelt.


Selv en delvis renasjonalisering, slik noen av presidentens støttespillere blant de såkalte siloviki fra forsvaret og etterretningstjenesten har gjort seg til talsmenn for, kan imidlertid komme til å koste mer enn det smaker. Enkelte utenlandske investorer vil la seg skremme av nye spørsmål omkring rettssikkerhet og eiendomsrett, og mer russisk kapital vil trolig rømme landet. Økt statsdrift vil også føre til effektivitetstap. Alt dette vil kunne legge en demper på den økonomiske veksten som skal til for å gjenreise Russlands storhet, i hvert fall dersom oljeprisen også skulle falle og stabilisere seg på tjuetallet (dollar/fat).  


Utfordringen for Putin ligger derfor i å balansere politikk og økonomi. Ønsket om sterkere statsstyring og politisk kontroll må balanseres mot ønsket om sterk og vedvarende økonomisk vekst. Hittil ser det ut til at den russiske presidenten, godt hjulpet av høy oljepris, har gitt økonomien forrang. Fortsetter han langs samme spor, vil det kunne moderere noen av de mest autoritære trekk ved utviklingen i dagens Russland.


Yukos-saken alene har ikke lagt noen demper på utlendingers lyst til å investere i russisk olje- og gassvirksomhet. For internasjonale oljeselskaper er det ingen ulempe at staten er tilbake i førersetet i russisk oljeindustri. Det bidrar til å gjøre terrenget noe mer oversiktlig og forutsigbart enn det var på 1990-tallet, særlig fordi den russiske stat under president Putin har vist større evne til samarbeid med utenlandske investorer.


Russland byr på attraktive muligheter for internasjonale oljeselskaper som sliter med å erstatte sine reserver. Den positive signaleffekten av BP-TNK, som ble dannet våren 2003, har vært langt sterkere i oljebransjen enn den negative signaleffekten av Yukos-saken. Det britisk-russiske partnerskapet, hvori inngår verdiene til BP i Russland og de tre russiske selskapene Onako, TNK og Sidanko, står i dag for 17 % av russisk oljeproduksjon.


BP-TNK er et 50/50 partnerskap og en unik konstruksjon godkjent av russiske myndigheter bl.a. som kompensasjon til BP for ”tort og svie” i Russland gjennom det siste tiåret. Andre internasjonale selskaper vil nok eventuelt måtte nøye seg med mindre eierandeler i russiske selskaper. Amerikanske Conoco Phillips kjøpte således nylig 7.59 % i Lukoil, mens franske Total tok en 25 % eierandel i det russiske gasselskapet Novatek.


Alternativet til å investere i russiske selskaper, er å investere i russiske olje- og gassprosjekter. Internasjonale selskaper synes i dag mer innstilt på å gjøre dette uten å vente på de betingelser som følger av såkalte produksjonsdelingsavtaler, selv om skatterisikoen da blir høyere. Av de om lag 30 prosjektene som det siste tiåret har vært inne i diskusjonene mellom russiske styresmakter og utenlandske investorer om produksjonsdelingsavtaler, er det bare tre prosjekter som faktisk er blitt iverksatt.  


Enkelte suksesskriterier er felles uansett hvilken plattform man velger for sin satsing i Russland: Man trenger for det første en slagkraftig og leveringsdyktig russisk partner, og denne vil i økende grad være Gazprom. Fusjonen med Rosneft vil gi gassgiganten Gazprom en sterkere posisjon i russisk oljeindustri. Det er heller ikke utenkelig at Gazprom vil få anledning til å plukke opp deler av Yukos. For øvrig trenger man i økende grad myndighetenes eksplisitte og spesifikke godkjenning, også når man går inn i en transaksjon med private russiske selskaper.


Yukos kommer ikke til å bestå i sin nåværende form. Selskapet vil bli solgt. Det gjenstår bare å se når, i hvor mange biter, til hvem og til hvilken pris. Produksjonsselskapet Yuganskneftegaz, som er en av kronjuvelene i det oljeimperium som Khodorkovskij tilegnet seg og videreutviklet, kan bli solgt allerede før jul, kanskje til Gazprom og da trolig til betydelig under markedspris. Men usikkerhetsfaktorene for strategiske investorer i russisk petroleumsindustri vil likevel i liten grad være direkte knyttet til hva som skjer med Yukos. Usikkerheten vil heller gå på høy marginalskatt, økende driftsutgifter og lavere vekst i oljeproduksjonen de neste årene. 


Oslo, 1. desember 2004.
Geir Westgaard



Geir Westgaard er kommunikasjonsrådgiver i Agendum Partners. Han dekket det amerikanske presidentvalget for Civita fra Houston, Texas. Westgaard har også Russland-erfaring fra Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor, og oljeerfaring fra Statoil.


 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »