Den nye sesongen av den norske spenningsserien «Furia» handler om et Europa som rystes til grunnvollene av høyreekstreme. Bør vi være redde?

Hvis USA får en fascistisk president, vil det være en unnlatelsessynd av Høyre å tvinne tomler. Selv om de eventuelt sitter på statsministerposten.

EU er ikke det samme EU som vi sa nei til i 1994. Det er heller ikke den postkommunistiske tornerosesøvnen vi befant oss i den gang. Det nytter ikke å ta OL-floka når Europa er i krig og forbereder seg på mer krig.

Med mindre vi er heldige vil det kommende året bli portalen inn i en svært ubehagelig tid.

Hva gjør Ungarn og Tyrkia i det hele tatt i NATO?

En personlig beretning om storhet, fall og et comeback.

Chaudry bør kunne takle kritikk av Hamas uten at Israel er målestokk og førstebeveger. 

Mange føler for å understreke at den grusomme terroren i Israel må forstås på bakgrunn av undertrykkelse. Logikken synes å være at jo mer grusom handlingen er, desto verre må undertrykkelsen som motiverer den være.

Måtehold, gylden middelvei, moderasjon – dette er fine egenskaper som ikke alltid er lett å etterleve. Ei heller i Solberg-saken.

Når armenere i dag roper opp om folkemord er det kanskje overdrevet. Men også lett å forstå.

Jo lenger ut fra det politiske sentrum vi beveger oss, desto mindre er entusiasmen for, og støtten til, ukrainerne.

Mari Skurdal vil lære om «sosialismen og kommunismens smertefulle historie». Gjør man det ved å opprette priser som er oppkalt etter autoritære massemordere?

Det er forskjell på å ha et åpent sinn og høl i huet. Det er en særegen form for kunstnerisk arroganse å takke for en pris som er oppkalt etter en diktator.

Ingen av hypotesene i Frank Rossaviks kommentar stemmer. Alt er dypt spekulativt og uriktig.

Hva kan krigen i Ukraina fortelle oss? Den er en bekreftelse på det vi egentlig burde ha visst, nemlig at rovdyrene finnes på ordentlig, i sanntid.

Nordmenn vil leve godt med Nidar på tur.

Russisk propaganda fremstiller krigen i Ukraina som en forlengelse av Den store fedrelandskrigen. Der kommer de store sovjetiske krigsminnesmerkene i Tyskland til sin rett.

Selv om Vårt Lands kommentator ønsker å tro det, er det neppe en ondsinnet svertekampanje fra Høyre som gjør at Jonas Gahr Støre ikke lykkes med å løfte Arbeiderpartiet.

Forsamlingskulturen på 1. mai fremstår som imponerende useriøs.

Hvor kom de fra, kaosrytterne som så intenst forsøker å overbevise oss om at verden ikke har gått fremover?

Glemsel og likegyldighet er folkemordets siste fase. Den norske regjeringen bør erkjenne Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina på 1930-tallet som et folkemord.

Moralfilosofene blir neppe enige om hvorvidt sadisme er tillært, eller om den må avvennes. Uansett er historien temmelig empirisk overbevisende: Mennesket er ikke bare nestekjærlig.

Mens Rødt får mye tyn om dagen, går venstresiden i SV under radaren. I Vardøger samles ytre venstre til antisolidaritet med Ukraina.

Pasifisten Roger Waters har endt opp som en forsvarer av Putins blodige angrepskrig mot et demokratisk land i Europa.

Et av våre tids største paradokser er at Vladimir Putin begynte karrieren sin som portvokter for det sovjetiske kommunistpartiet, og endte opp som diktator i en stat hvis ideologi er å finne på den andre ytterkanten. Putin og den russiske makteliten ligger nært opptil vår tids fascisme. 

Julen 1989 lærte Nicolae Ceaușescu at en diktators fall ikke alltid er en rosenrød fortelling. Vladimir Putins endelikt kommer neppe til jul i 2022, men kan han falle i nær fremtid?