Små endringer i de økonomiske forskjellene
Alt i alt viser utviklingen i Norge og Norden at det er viktig med nyanser når man skal bruke Piketty i den norske debatten. Forskjellsøkningene andre steder i verden blir små sammenlignet med USA. De nordiske landene er fortsatt blant verdens mest egalitære, skriver Marius Doksheim og Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 10. juni 2014
Av Marius Doksheim og Kristin Clemet, Civita.
De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for store økonomiske forskjeller, og mange har forsøkt å gjøre internasjonale utviklingstrekk relevante for den norske debatten.
Boken til den franske økonomen Thomas Piketty, Capital in the Twenty-First Century, som viser at forskjellene øker i mange land, legger et godt grunnlag for videre debatt. Men funnene hans bør ikke overdrives. Situasjonen i Norge er en helt annen og langt mindre bekymringsfull enn den er i landene som Piketty legger størst vekt på.
Det er kommet frem en rekke momenter som nyanserer og modererer Pikettys beskrivelse av ulikhetsproblemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. De viktigste har vi nylig presentert i et Civita-notat.
Det overordnede bildet, med fallende ulikhet fra første verdenskrig til cirka 1970, og deretter stigende ulikhet, er det samme i nesten alle rike land. Men endringene er langt større i noen land enn i andre. Mange har festet seg ved at Piketty mener forskjellene nå er like som før første verdenskrig. Men dette gjelder bare i USA og (til dels) i Storbritannia. I resten av Europa er utviklingen langt mer moderat, og det er like riktig å snakke om en overraskende stabilitet etter andre verdenskrig, som det er å snakke om større forskjeller.
Det gjelder i høyeste grad også Norge. Norge er et av de likeste landene i verden, og de rikes andel av økonomien er betydelig redusert gjennom det siste hundreåret. Den registrerte inntekten til de rike, og spesielt den rikeste prosenten, har riktignok økt noe de siste tiårene. Men Norge er et av landene der forskjellene har økt minst. Det er dessuten svært usikkert om ulikhetstallene viser at en økende andel av inntektene går til de rike, eller om tallene bare fanger opp en større andel av de rikes inntekter.
I statistikken for Norge er det to klare skift. Det første skiftet viser en klar økning i forskjellene rundt 1992. Det andre viser en sterk økning i forskjellene i årene før 2005, etterfulgt av en like sterk reduksjon i forskjellene etter 2005.
Mye av endringene rundt 1992 og 2005 kan forklares med skattereformer.
I 1992 foretok man en betydelig omlegging av det norske skattesystemet. Skattesatsene ble betydelig lavere, mens skattegrunnlaget ble utvidet. Årsaken til økningen i de rikes andel av inntektene er i hovedsak at skattegrunnlaget ble bredere, og at en større andel av de rikes inntekter derfor ble registrert. Spesielt ble kapitalinntektene bedre fanget opp, og en større andel av bedriftenes overskudd ble gitt i utbytte fremfor å være «innelåst» i selskapene. Som Finansdepartementet skriver: «Begge disse virkningene slår ut i statistikken som økt inntektsulikhet før skatt, men gjenspeiler ikke endringer i den reelle inntektsfordelingen.» Selv om det ser ut som forskjellene øker, bidro skattereformen i 1992 til større omfordeling gjennom skattesystemet og til å motvirke økte inntektsulikheter.
Reformen i 2005 ga et enda sterkere kortsiktig utslag i inntektsfordelingen. Men forskjellene er omtrent like store (eller små) etter reformen, som de var før. Denne utviklingen forklares av skattetilpasning. De rikeste tilpasset seg den forventede utbytteskatten og tok ut store utbytter fra selskapene i årene før reformen. Det bidro til å øke forskjellene kraftig frem mot utgangen av 2005. I årene etter ble utbyttene betydelig redusert, og ulikhetene ble igjen mindre. Forskerne som evaluerte skattereformen, kaller endringene ”til dels meningsløse svingninger i inntektsulikheten.”
Utbytteskatten økte skatten for de rike og bidro til å skjerpe omfordelingen i skattesystemet. Videreføringen av formuesskatten, som ble mer langvarig enn planlagt da Stoltenberg II-regjeringen overtok etter Bondevik II-regjeringen, bidro også til å redusere forskjeller. Men reformen innebar også lavere toppskatt og fjerning av den ekstra arbeidsgiveravgiften for høytlønnede, som isolert sett reduserte skatten og ga større forskjeller. Totalt sett ga reformen mindre variasjon i skattebelastningen, og gjennomsnittsskatten gikk fra å være synkende med økt inntekt, til å bli høyere jo mer man tjener.
Fordelingsvirkningen av reformen ville vært tydelig også om Bondevik II-regjeringens forslag hadde blitt innført uendret. Men endringene som Stoltenberg II-regjeringen gjorde, bidro til å forsterke omfordelingen ytterligere. Likevel har formuesskatten neppe hatt avgjørende betydning for det generelle bildet av ulikhet over tid i Norge. Dette skyldes blant annet at formuesskatt på aksjer, der de rikeste har det meste av sine midler, har liten eller ingen omfordelende virkning. Alt tyder på at mye av forskjellsøkningen vi har hatt i Norge, kan forklares av bedre registrering og statistikk.
Heller ikke det bekymringsfulle trekket i USA, der mesteparten av den økonomiske veksten de siste tiårene har tilfalt de rikeste, er tilfellet for Norge eller de andre skandinaviske landene.
Alt i alt viser utviklingen i Norge og Norden at det er viktig med nyanser når man skal bruke Piketty i den norske debatten. Forskjellsøkningene andre steder i verden blir små sammenlignet med USA. De nordiske landene er fortsatt blant verdens mest egalitære. Mens den rikeste prosenten i Norden (kanskje) har økt sin andel av inntektene i økonomien med to til fire prosentpoeng siden 1970-tallet, har den rikeste prosenten i USA økt sin andel med 10–15 prosentpoeng.
Det kan være at de nordiske landene i fremtiden vil følge i USAs fotspor – men det meste tyder på at vi ikke gjør det. Det er derfor interessant å se nærmere på hvordan man i Norden har klart å kombinere en fri, åpen markedsøkonomi, sterke eiendomsrettigheter og et liberalt demokrati med omfordeling og stor grad av økonomisk likhet.
Forskning om slike spørsmål er viktig. Men det er ingen grunn til å innføre radikalt ny politikk i Norge for å hindre en utvikling som så langt ikke ser ut til å skje.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 10.6.14. Se også:
Civita-notat nr. 11 2014: Thomas Piketty – Nyansering og mulige løsninger
De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for stor økonomisk ulikhet. Den franske økonomen Thomas Piketty har vært en av de viktigste premissleverandørene, og nå er hans bok Capital in the Twenty-First Century blitt oversatt til engelsk. Boken har fått enormt mye oppmerksomhet.
Dette notatet oppsummerer Pikettys funn, hans teori og hans forslag til løsninger. Deretter ser vi på momenter som nyanserer og modererer hans beskrivelse av problemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. Vi presenterer også tall og utviklingstrekk for Norge, som ikke er behandlet i boken.
Selv om beskrivelsen av problemet kan modereres betraktelig, spesielt for Europas del, står vi fortsatt i en situasjon der ulikheten har økt, og der den økonomiske veksten i enkelte land ikke i tilstrekkelig grad kommer hele befolkningen til gode. Derfor ser vi avslutningsvis på ulike forslag til løsninger, som både er mer realistiske, og som vil ha færre uheldige bivirkninger enn de løsningene Piketty har lansert.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_11_2014
Relatert
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Hvite elefanter i næringspolitikken
