En ubegripelig fremstilling av Norge

Av:

Kristin Clemet, leder i Civita og tidligere statsråd for Høyre

Ketil Raknes, forfatter og tidligere statssekretær for Sosialistisk Venstreparti

Øyvind Strømmen, journalist og medlem i Miljøpartiet De Grønne

 

Journalist Henrik Arnstad gir i Dagens Nyheter (14.10.) en beskrivelse av et Norge på vei inn i reaksjonens mørke. Han gir et feilaktig bilde av norsk politikk og samfunn, av en rasistisk nasjon med en halvfascistisk nasjonal identitet og av Anders Behring Breivik som et produkt av denne tilstanden.

Dette fikk den utmerkede britiske fascismeforskeren Roger Griffin smertelig erfare da han for et halvt år siden brukte Arnstads analyser som data i en beskrivelse av FrP som et parti med fascistiske trekk.. Da Arnstads polemiserende dramaturgi raskt ble avslørt, gikk Griffin umiddelbart ut med en beklagelse.

En rekke forskere og forfattere har skrevet om høyrepopulisme og rasisme etter terror- angrepene mot regjeringskvartalet og Utøya i 2011. Journalist Øyvind Strømmen ga ut boken Det mørke nettet, en bok om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. SV-politikeren og skribenten Ketil Raknes skrev boken Høyrepopulismens hemmeligheter, mens forskeren Anders Ravik Jupskås skrev Ekstreme Europa, som også dreier seg ytre høyre i Europa. Felles for alle er at ingen av disse plasserer FrP i noe som ligner den katastrofale kategori Arnstad plasserer det.

Det forskerne kan fortelle oss om Frp, er at de tilhører den høyrepopulistiske partifamilien, og at innvandringskritikk er en viktig markeringssak både for partiet og dets velgere. Samtidig er det liten tvil om at Frp tilhører den mest moderate delen av den høyrepopulistiske familien. Frp skiller seg fra de andre høyrepopulistiske partiene i Norden ved at det er mer moderat i synet på islam, mer liberalistisk orientert i den økonomiske politikken og mindre autoritært i verdipolitikken. Spesielt i den økonomiske politikken og verdipolitikken ligger Frp nærmere de konservative partiene i Norden. Siv Jensens ”snikislamisering” er imidlertid et eksempel på språkbruk som har gitt partiet et forklaringsproblem, og som i den norske debatten med rette har blitt kraftig kritisert.

Arnstad undrer seg over at «stora delar av Norge mobiliserar i ett gemensamt försvar när hela världen kallar Norges näst största regeringsparti för Breivikparti». Ut fra dette ser  Arnstad ut til å konkludere med at Norge har gått av hengslene og er på full fart inn i et rasistisk, fascistoid mørke. Til det er å si at en slik reaksjon ikke først og fremst  skyldes at så mange nordmenn vil ta FrP i forsvar (de fikk tross alt ”bare” 16,3 prosent av stemmene ved siste valg), men at Arnstad trekker ekstreme slutninger med utgangspunkt i halvsannheter. Etter 22. juli har FrP blitt debattert voldsomt i Norge, men få, om noen, har gått så langt som å trekke en direkte linje mellom Anders Behring Breiviks handlinger og hans medlemskap i FrP.

Arnstad gjør intet forsøk på å skille begrepene høyreradikalisme, høyreekstremisme og høyrepopulisme. Fascistiske Jobbik, det nærmest nazistiske Gyllent Daggry og Fremskrittspartiet hører derfor til i samme familie, men: Det er knapt noen i den norske offentligheten som hevder at FrP essensielt er rasistisk eller høyreradikalt. Slik er det ikke fordi vi er forblindet, men fordi vi faktisk kjenner Fremskrittspartiet på nært hold.

Mye av den norske nasjonalismen er det man kaller en statsborgerlig nasjonalisme. Det har Arnstad liten tro på. ”Norsk nationalism är liberal, frihetlig och snäll. Den anses diametralt motsatt rasism, fascism och högerextremism”, harselerer Arnstad. I Arnstads univers kan det se ut som det kun finnes én form for nasjonalisme, og den er en politisk prosess som har sitt nødvendige utkomme i fascisme og rasisme. Analysen av nasjonalisme er politiserende og diffus. Uten grunnkunnskaper evner man ikke å se forskjell på det vi kan kalle en liberal statsborgerlig nasjonalisme på den ene siden og, på den andre siden, etnisk homogen nasjonalisme, innen forskningen blant annet kjent som integralnasjonalisme. Det skal godt gjøres å ikke se forskjell på et barnetog på Karl Johan og fascistiske opptog. I sammenlignende studier er det et grunnleggende kriterium at likhetene mellom det man sammenligner, må være større enn ulikhetene, for at vi skal kunne dokumentere noe generelt sammenfal­lende. Her står Arnstad også til stryk. Han kunne like godt hevdet at sosialdemokrati og stalinisme er del av den samme familie.

Det er ikke dermed sagt at den norske nasjonalismen og nasjonalfeiringen i Norge ikke er gjenstand for kritisk debatt. Mange vil hevde at også norsk nasjonalfølelse har innslag av sentrisme og selvgodhet, og at den kan virke ekskluderende for andre. Dette er viktige debatter.

Igjen er det imidlertid slik at Arnstads manglende sans for proporsjoner skaper et konfliktbilde som ikke eksisterer. Aldri har det kommet flere innvandrere til Norge, og aldri har folks holdning til innvandrere vært mer positiv. Som et illustrerende eksempel på den norske nasjonalismens mer sympatiske sider kan vi nevne at 17. mai-komiteen i Oslo i år ble ledet av Shoaib Sultan, muslim, De Grønne-politiker og til daglig ansatt som spesialist på høyreekstremisme i Antirasistisk Senter. Han ble møtt med sjikane og hets fra virkelige høyreradikale. Et samlet politisk miljø tok ham i forsvar. Under feiringen av nasjonaldagen legges det stor vekt på at den skal være inkluderende og ivareta et flerkulturelt uttrykk.

Arnstads kritikk av Sosialistisk Venstreparti viser hvordan hans teori om at Norge er en rasistisk nasjon gir de merkeligste konklusjoner. I valgkampen i 2011 tok SV til orde for å drive mer oppsøkende arbeid for å få innvandrerkvinner i jobb, og at man skulle kunne stille krav til utdanning og aktivitet for å motta sosialhjelp. Arnstad mener dette er et bevis på at «islamhatet lever på norsk venstreside», og at SVs intensjon var å tvinge seg inn hos minoriteter og «avhøre» dem og avtvinge dem troskap til norske verdier. Dessverre minner overdrivelsene og fordreiningen av fakta hos Arnstad litt om de kreftene i samfunnet han ynder å kritisere. På samme måte som enkelte i innvandringsdebatten forsøker å stemple alle som er positive til innvandring som tilhengere av islam, forsøker Arnstad å stemple ethvert forsøk på å diskutere utfordringene knyttet til innvandring og integrering som rasisme og fascisme.

Arnstad kritiserer ellers den liberale tankesmien Civita for å ha bestilt en rapport, hvis hovedbudskap er at romfolk skal fratas sine barn. Det er åpenbart en absurd påstand. For det første foreligger ikke en slik rapport overhodet, og for det andre har Pål Veiden, som heller ikke er ansatt i Civita, aldri fremsatt en slik påstand. Mer alvorlig er det at Arnstad, for å få sin kabal til å gå opp, bedriver rent sitatfusk. Arnstad siterer Veiden på følgende utsagn:  ”Det upprätthåller fattigdom och de blir aldrig integrerade. Jag tror att det vore en stor fördel om romerna fråntogs sina barn”. I virkeligheten er dette to setninger som Arnstad har fusjonert uten å anmerke det. Og det blir verre: Veiden sa følgende til VG: ”Jeg tror det ville vært en stor fordel om flere romfamilier ble fratatt ungene sine.” Veiden mener altså at barnevernet i større grad bør engasjere seg i det han mener er omsorgssvikt i rommiljøer, særlig med tanke på fattigdom, tigging og manglende utdanning. Dette kan man være enig eller uenig i, og Veiden fikk da også sterk kritikk fra blant andre Maria Rosvoll ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. Veiden hevdet imidlertid aldri at romfolk i sin alminnelighet skal fratas retten til å ha barn. Det er med slike debatteknikker Arnstads prosjekt blir uforståelig. Hva er formålet? Er ikke virkeligheten interessant nok til å passe inn i det skjematiske postulatet han så gjerne vil formidle?

Arnstad hevder også at regjeringspartiene Høyre og FrP har stilt krav om ”massedeportasjoner” av romfolk. Dette baserer seg på vrang lesning av et utspill fra Frp-leder Siv Jensen, et utspill som dreide seg om å utvise tilreisende som bryter loven eller ikke å klarer å forsørge seg selv i Norge. Utspillet ble kritisert av blant annet Høyres Per-Kristian Foss, som omtalte det som «ubetenksomt». Og det var det, nettopp fordi det finnes virkelig antisiganisme i Norge, som i Sverige.  Dersom vi skal diskutere denne, fremstår likevel Arnstads alarmisme også som, mildt sagt, ubetenksom.

Arnstad oppsummerer den norske virkeligheten på følgende måte: ”Norge framstår för en utomstående som ett exempel på hur snabbt och obemärkt rasismen rent språkligt kan flytta fram sina positioner, varpå den gör sig själv osynlig. För om det blir tillåtet inom etablerade partier att föreslå massdeportationer, tvångsförhör i hemmiljö och barnarov utifrån rasistiska föreställningar – då görs väldigt mycket tillåtet att säga högt i ett samhälle.” Problemet er at postulatet har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre. Fascisme og høyrepopulisme, rasisme og innvandringskritikk, stasborgerlig nasjonalisme og etnisk nasjonalisme: Alt i samme sekk. Arnstad gjør ingen forsøk på nyanser eller differensiering. Det kan tyde på at Arnstads spekulative argumentasjon har som formål å innskrenke den offentlige samtale.

Vi føler oss sikre på at få i Sverige deler det inntrykk av sitt naboland som Arnstad av uforklarlige grunner forsøker å formidle.

 

Teksten finnes i svensk versjon her.

Neste arrangement

des
9
tirsdag
08:00

Scheel-utvalget og fremtidens skattesystem

Cafe Christiania

Civita inviterer til frokostmøte på Café Christiania tirsdag 9. desember kl.8.00-9.30. Hvordan ser utvalget på innretningen av det norske skattesystemet? Hvordan skal norske bedrifter kunne konkurrere internasjonalt, og hvordan skal Norge tiltrekke seg aktivitet og investeringer? Hva tenker arbeidsmarkedets parter om utvalgets forslag? Meld deg på her!

Kommende arrangementer

Tidligere arrangementer