Smått er godt
I en lettfattelig og oversiktlig undersøkelse viser økonomene Ryan Bourne og Thomas Oechsle forholdet mellom offentlige utgifter og forskjellige faktorer, som økonomisk vekst og offentlige velferdstjenesters nivå. Resultatene bør vekke oppmerksomhet hos alle som ønsker et mer omfattende offentlig apparat.
Publisert: 24. mai 2012
Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita.
Gjør store eller små offentlige sektorer det best? Og på hvilke områder? En ny rapport forsøker å svare på spørsmålene.
I en lettfattelig og oversiktlig undersøkelse viser økonomene Ryan Bourne og Thomas Oechsle forholdet mellom offentlige utgifter og forskjellige faktorer, som økonomisk vekst og offentlige velferdstjenesters nivå. Resultatene bør vekke oppmerksomhet hos alle som ønsker et mer omfattende offentlig apparat.
Landene man har sett på er 34 stater som defineres som «avanserte» av IMF. «Big government countries» er land der det offentlige konsumerer mer enn 40 prosent av BNP; «small government countries» er de andre man da har igjen.
Ser man på det offentliges andel opp mot vekst, viser det seg at stater som har valgt en stor offentlig sektor – og dermed har høyere skatter – får en noe mindre vekst enn de som har «small government». Øker man skattenivået med 10 prosentpoeng vil veksten avta med 1,2 prosentpoeng. Dette er i samsvar med en rekke funn i akademisk litteratur.
Likevel må det nevnes at årsakene til vekst er omdiskuterte. Nobelprisvinner Robert Lucas har sagt at «når du har startet med å tenke rundt økonomisk vekst, er det vanskelig å tenke på noe annet». For sikkerhets skyld har økonomene korrigert for alderssammensetning og hvor åpen økonomien er med hensyn til handel. Et høyt skattenivå påvirker vekstraten selv når man trekker inn disse variablene.
Bourne og Oechsle faller ikke i en enkel felle og mener at lavere skatt bare påvirker viljen til å arbeide lengre. Bl.a. vil også innovasjon og viljen til å satse bli belønnet med lavere skatter. Grunnen er at man kan sitte igjen med mer dersom man starter opp bedrift eller investerer i utstyr som øker produktiviteten, dermed øker risikoviljen.
Det er komplisert å forklare hvorfor en stor offentlig sektor ser ut til å samvariere med noe lavere økonomisk vekst. Noe kan forklares med at en stor offentlig andel av økonomien indikerer at stat eller kommune har tatt til seg oppgaver som de løser dårligere og mindre effektivt enn private. I tillegg er det mulig at de ikke er så gode på å korrigere feil og fornye seg for å øke verdiskapningen.
Man kan kanskje rettferdiggjøre en stor offentlig sektor og et høyt skattenivå dersom det viser seg at dette gir bedre velferdsgoder for innbyggerne. Noe overraskende viser det seg at statene som har en mindre offentlig sektor har hatt en større vekst i offentlig forbruk om man trekker fra de sosiale overføringene. Dette forklares med at en høyere vekstrate medfører at man får mer å fordele selv om disse utgiftenes andel av BNP ikke nødvendigvis blir påvirket.
Én ting er hva man totalt sett bruker på velferdsordninger, noe annet er hva slags resultater statene oppnår med midlene som brukes. Forventet livslengde er noe høyere i «small government countries» (81,3 år mot 79,9 år i land med stor offentlig andel av BNP), men barnedødeligheten er både lavere og har falt raskere i «big government countries» selv om forskjellene er minimale.
Når det gjelder skoleinnsatsen scorer land med stort offentlig forbruk høyere med hensyn til lærerstillinger, i den forstand at det er færre elever per lærer enn landene der staten tar inn mindre. På den annen side har «small government countries» bedre «output»: Ser man for eksempel på mattematikkferdigheter vil man oppdage at elevene i disse landene oppnår signifikant bedre resultater.
På andre områder er det små ulikheter, bl.a. på sysselsettingsgrad. Men det er verdt å merke seg at mer penger til et bestemt formål ikke automatisk innebærer at velferdstjenestene er kvalitativt bedre. Man må imidlertid huske at dette er fenomener som er vanskelige å forklare, og en korrelasjon er ikke det samme som en direkte årsakssammenheng.
Uansett hva man måtte mene om rapportens konklusjoner er det flere ting som bør få politikerne på banen. De bør utfordres tydeligere på skattenes nivå og konsekvensene for langsiktig velferd. Og man må diskutere forholdet mellom hva man putter inn i en velferdsordning og hva man får ut igjen. Bare det vil høyne kvaliteten i den norske politiske debatten.
Hele rapporten kan leses ved å trykke her.
Relatert
Den økonomiske politikken er i spill
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Retorikk får ikke budsjetter i balanse
Det var ikke Arbeiderpartiet som foreslo å opprette Oljefondet
Har høyresiden «long covid»?
