Demokrati og rettigheter

Dømt for islamkritikk

Morten Kinander skriver i Aftenposten om ytringsfrihet og Krekar-dommen: Oslo tingrett har felt en moralsk dom over kurderne som brente deler av Koranen og dermed ble utsatt for mullah Krekars fatwa og likvidasjonsoppfordringer. Det er verdt å merke seg den korte begrunnelsen, for den er uvanlig sterk kost til norsk rett å være: Kurderne utførte en, etter rettens mening, totalt uakseptabel handling ved å brenne noen sider av Koranen.

Publisert: 10. april 2012

Oslo tingrett har felt en moralsk dom over kurderne som brente deler av Koranen og dermed ble utsatt for mullah Krekars fatwa og likvidasjonsoppfordringer.

Av Morten Kinander, jurist i Civita.

I dommen mot mullah Krekar feller Oslo tingrett også en oppsiktsvekkende sterk moralsk dom over de kurderne som ble utsatt for Krekars fatwa og likvidasjonsoppfordringer. Denne moralske dommen fortjener både oppmerksomhet og kritikk.

Krekar ble i Oslo tingrett dømt for to forhold; for å ha kommet med alvorlige trusler mot Erna Solberg og mot tre kurdere. For hvert av disse forholdene fikk Krekar 2,5 års fengsel.

Bakgrunnen for trusselen mot kurderne var blant annet at to av disse hadde brent Koranen. Dermed burde de, etter Krekars oppfatning, drepes. Uttalelsene var ikke bare utlegninger av sharia, men også klare anbefalinger om drap.

Men Krekar ble også frifunnet for ett forhold i dommen, nemlig for det erstatningskravet som to av kurderne hadde reist mot ham. Dette kravet var et såkalt oppreisningserstatningskrav for den alvorlige ulempen som fatwaen hadde medført for deres del. Kravet ble avvist i sin helhet.

Det er verdt å merke seg den korte begrunnelsen, for den er uvanlig sterk kost til norsk rett å være: Kurderne utførte en, etter rettens mening, «totalt uakseptabel handling» ved å brenne noen sider av Koranen. Selv om de måtte gå under jorden og mistet jobben, kunne de altså skylde seg selv.

I norsk rett praktiseres det vanligvis et sunt prinsipp som går under navnet «skadelidtes medvirkning». I henhold til dette prinsippet kan du som skadelidt få helt eller delvis redusert din erstatning, dersom du selv er skyld i at skaden oppsto. Og det er her problemet ligger. Vanligvis gjøres det en forsvarlighetsvurdering av din adferd. Men i dette tilfellet feller retten en moralsk dom, for den begrunner ikke hvorfor det er så uforsvarlig eller uakseptabelt å brenne Koranen, utover å vise til at de to kurderne må ha visst at dette ville fornærme mange muslimer.

Det er imidlertid en forskjell på at noe er uakseptabelt, og at det er risikofylt. Kaller man noe «uakseptabelt», feller man en moralsk dom som tar stilling til innholdet av handlingen. Dette er vi ikke vant til å se i norsk rett.

Det spørs nemlig om denne brenningen av Koranen var så uakseptabel. Kurderne hadde ikke brent tilfeldige sider fra Koranen. De hadde brent de versene fra Koranen som Saddam Hussein på 1980-tallet brukte til å legitimere sennepsgassangrepene på kurderne, noe som førte til at store deler av den ene kurderens familie ble drept. Er det i dette lyset «totalt uakseptabelt» å brenne disse sidene? Tar ikke retten her stilling i en dyp konflikt med en brutalitetshistorie den moderne verden knapt har sett maken til?

Hadde det også vært «totalt uakseptabelt» for en armener på 1930-tallet å brenne det tyrkiske flagget, eller for en jøde på 1960-tallet å fornærme tyskere, selv om risikoen for represalier var stor? Og like alvorlig, har man fraskrevet seg et erstatningsrettslig vern i norsk rett, dersom man med viten og vilje utøver kraftig islamkritikk?

Norsk rett har lite å skamme seg over, men det spørs om vi ikke her har funnet et ørlite punkt.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 4.4.12.