Historiens kraftlinjer?
Bård Larsen skriver om utviklingen i Ungarn: At Ungarn er på vei mot fascisme er nok både en prematur og en overdrevet anklage. Likevel er utviklingen bekymringsverdig, av flere årsaker. Tabuiseringen av den historiske ballasten har ført til en polarisering av samfunnet. I bunnen ulmer antikommunismen, med et påheng av nasjonalistiske og rasistiske tendenser.
Publisert: 11. februar 2012
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Ungarns moderne historie er brutal og dramatisk. I årene 1939-1944 regjerte riksforstander Miklós Horthy konservative autoritære styre, med begrenset parlamentarisk frihet og pressefrihet. Ungarn gikk noe motvillig inn i en allianse med Tyskland under annen verdenskrig. Under Horthys regime slapp de ungarske jødene unna dødsleirene, noe som lenge har vært en pluss i margen for ham. Men, som Timothy Snyder skriver i sin bok Dødsmarkene, ble likevel 20 000 statsløse jøder drevet ut av det Ungarn-annekterte Rutenia, og gikk en sikker død i møte. Regjeringen forsøkte å bytte side i 1944 og ble av den tyske militærmakten erstattet med den fascistiske Pilkorsordenen, som deporterte 600 000 jøder til Auschwitz. Mot slutten av krigen, da Hitler var klar over at krigen var tapt, jobbet bødlene i Auschwitz videre med ufortrøden styrke. Viljen til å fullføre Den endelige løsning var like fanatisk som den var meningsløs. De ungarske jødene var de siste som forsvant i krematoriene.
Etter krigen iverksatte Stalin en storstilt utrensking av kommunismens fiender: Fascistiske medløpere, men også et liberale, konservative og frihetlige sosialister – i god folketribunal-ånd. Et sekssifret antall mennesker ble deportert til GULag, 200 000 døde er et vanlig estimat. Mátyás Rákosi ble statsoverhode og staliniserte landet. Hundrevis ble henrettet i lokale utrenskinger.
I 1956 gjorde studentene opprør mot kommunistregimet, stormet parlamentet og innsatte den reformvennlige Imre Nagy som statsminister. Flerpartisystemet ble gjeninnført. Sovjetunionen svarte med å sende tropper inn mot opprørerne, og det brøt ut blodige gatekamper i Budapest. 3500 mennesker ble drept, og Imre Nagy ble stilt for en skinnrett og henrettet. Igjen innsatte russerne en marionett som statsleder, denne gang János Kádár. Han gjeninnførte programmatisk forfølgelse og henrettelser som politisk administrativ prosedyre for å temme befolkningen. I Vesten fikk Sovjetvenner på venstresiden en solid moralsk knekk.
Overvåkingsvirksomhet var utbredt over hele Øst-Europa. En av Ungarns mest profilerte forfattere, Peter Esterhazy, fikk etter murens fall vite at hans egen far var angiver for Ungarns hemmelige politi. I NRKs Bokprogrammet den 5. februar 2008 beskriver han hvordan det var å leve i det totalitære Ungarn, hvor man ikke kunne være trygg, selv for sin egen familie. Den som har vokst opp i et trygt demokratisk land som Norge kan ikke fullt ut forstå hvordan det er å leve i konstant frykt, mener han:
I et diktatur kan man synke dypt… Jeg tror at for en vesteuropeer, og Norge er en vesteuropisk stat, er diktaturets vesen uforståelig. Man tror kanskje slik: Ja, det er litt hardere, politiet er litt mer ubehagelig. Kom man til Budapest på 1980-tallet, gikk man på en restaurant og drakk Campari med soda. Så hva er problemet? Problemet er at i et diktatur er alt angst. Også Campari med soda. Man kan bare handle ut fra angst. Men man kan ikke tenke på det hele tida. Derfor kaller man ikke angsten for angst, men sier noe annet. Man sier ”det regner” – at man ”er forelsket”. Men ikke at man har angst… Alt man gjør vokser ut av angsten. Det kan man ikke forstå, det må man oppleve.
Ungarerne gikk fra det ene diktaturet til det andre: Fascisme i sluttfasen av andre verdenskrig og kommunisme gjennom den kalde krigen. De måtte altså leve i 45 år under brutale styresett. I Budapest kan du se et godt eksempel på dette ved å besøke museet Terror Háza (Terrorhuset) i Andrassy gate 60. Her lå den fascistiske Pilkorsordenens torturkamre i 1944-45, og her lå kommunistenes torturkamre etter krigen. I samme hus, i samme kjeller. Her er torturredskaper og galger utstilt, en påminnelse om de totalitære ideologienes metodiske slektskap.
Museet har skapt politisk turbulens i Ungarn. Interessant nok var museets direktør, Maria Schmidt, personlig rådgiver i Viktor Orbáns første regjeringsperiode frem til 2002. Finansieringen av museet var gjenstand for intens og skitten dragkamp i parlamentet. Sosialistene snørte igjen pengesekken – Fidesz åpnet den på vidt gap. Historien gjør vondt. Sosialistene mente museet la for lite vekt på jødeforfølgelsene og var mildt sagt forarget over utstillingens komparative karakter.
I museets kjeller er fotografier av kommunistregimets håndlangere utsilt til offentlig skue, med navn og annet personalia. Mange av dem er fremdeles i live. I de fleste østeuropeiske statene har postkommunismen blir behandlet med varsomhet. Diktaturets medløperi var av et så stort omfang at et dyptgripende rettsoppgjør ville traumatisert hele samfunnet, både politisk og forfatningsmessig, men også på det familiært personlige plan. Det var slett ikke uvanlig at familiemedlemmer anga sine egne, de fleste som resultat av tvang, men mange gjorde det også av overbevisning.
Kuratorene og ledelsen ved Terror Háza ville det annerledes: Likene skulle ut av skapet, og slett ikke alle ungarere var bekvemme med en slik løsning. Ikke minst i det sosialistiske partiet MSZP, som i likhet med blant annet Die Linke i Tyskland er bygget opp på restene av det gamle kommunistpartiet. Mest interessant er den gjennomkorrupte Ferenc Gyurcsány, som regjerte fra 2004-2009. Gyurcsány gjorde under diktaturet karriere som studentpolitiker i Det ungkommunistiske forbundet KISZ. Overvåking av potensielle renegater og høyreavvikere i studentmiljøet var klassisk modus operandi for akademia i alle kommuniststatene. Ingen partibok, ingen karriere. En kort stund, etter kommunismens sammenbrudd, ledet han ungkommunistene.
I Ungarn, som i de fleste andre ekskommunistiske statene, hersker en grunnleggende politikerforakt, som stikker dypere enn bare økonomiske nedgangstider. Historikeren Anne Applebaum har hevdet at den korrupte politiske kulturen i det gamle Sovjetveldet og de østeuropeiske satellittstatene i stor grad skyldes lang tids tæring på befolkningens tillit til politikk, oppover og nedover i systemene. Kommunismen var et luftslott bygget på en løgn. Partiet var nepotistisk og korrupt, et faktum det meste av omverdenen hadde vært klar over i mange tiår før det hele kollapset.”Nothing is more sad than the death of an illusion.” skrev Arthur Koestler på sitt lakoniske vis. Ganske så fremsynt.
For det ble ikke bedre av at de gamle kadrene relativt ubesværet gikk fra å være doktrinære kommunister ene dagen, for så å gjenoppstå som sosialdemokrater og samfunnstøtter den neste. Eller som i det tidligere Jugoslavia, hvor Slobodan Milosevic gikk inn i omkledningsrommet som kommunist og kom ut igjen som integralnasjonalist. Det er på mange måter dette Slavenka Drakulić har beskrevet i den fantastiske boken Ikke en flue fortred. Denne lettheten og opportunismen som maktmenneskene i de posttotalitære samfunn kan tillate seg. Og maktesløsheten i befolkningen.
Fascismen på fremmarsj i Ungarn?
I 2010 vant Viktor Orbáns høyrepopulistiske Fidesz 2/3 flertall i parlamentet. Den nye regjeringen var derfor i posisjon til å endre grunnloven uten støtte fra andre. Utviklingen bekymrer mange. Ungarn har gått fra å være en rettsstatlig spydspiss med en sterk konstitusjon, til å få sin liberale forfatning truet. På kort tid har Ungarns domstolssystem gått fra å være et klart og sterkt innslag i ungarsk politikk, til å bli passivisert til det underdanige. Men beveger landet seg i nyfascistisk retning? EU har krevd revisjon av lovgivningen, med trussel om sanksjoner. De politiske stemningsbølger i Ungarn er, slik mange kommentatorer har hevdet i den senere tid, blitt belyst som ganske utrivelige. Fidesz er et høyrepopulistisk parti med sjåvinistiske tendenser. Størst historisk ubehag knyttes til Fidesz’ sterke appeller til etniske ungarere i nabolandene. I tillegg kommer at hver sjette ungarer stemte på Jobbik, et fascistoid rasistisk nasjonalistparti som i sin tid brøt ut av Fidesz. Jobbik nører opp under antisemittiske holdninger i befolkningen (som en kuriositet kan det nevnes at Ola Tunanders konspiritative artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift går sin seiersgang på hjemmesidene til Jobbik.) I tillegg er Romfolket gjenstand for trakassering og drap, antagelig utført av Jobbiks egne svartskjorter, Den ungarske garden.
Samtidig har Thorbjørn Jagland advart mot en vedvarende alarmisme når det gjelder den ungarske utviklingen. Han viser til at EU-systemet fungerer og at det nå vil bli gjort tiltak vis a vis Orbáns omfattende og uheldige systemforandringer.
At Ungarn er på vei mot fascisme er nok uansett både en prematur og en overdrevet anklage. Det er liten tvil om at Fidesz’ grunnlovsendringer har autoritære trekk, men fascisme er det ikke. Det er lite som på det nåværende tidspunkt tilsier at Ungarn skal skifte ut rettstat og demokrati med diktatur, terror, korporativisme og personkult. Hva fremtiden vil bringe er selvsagt et annet spørsmål. Den som tror at demokratiet er en slags naturlov har blitt overrasket før.
Professor ved BI og Universitetet i Budapest, Nick Sitter, skrev i VG 9. januar 2012 at man også må huske at sivilsamfunnet er ”mangfoldig og godt organisert. Flere frivillige organisasjoner samarbeider om demonstrasjoner til forsvar for media, rettsstaten og (den gamle) grunnloven. Et nytt sentrumsparti kan forventes. Til og med opposisjonspartiene, minus Jobbik, begynner nå å samarbeide.”
Likevel er utviklingen bekymringsverdig, av flere årsaker. Tabuiseringen av den historiske ballasten har ført til en polarisering av samfunnet. I bunnen ulmer antikommunismen, med et påheng av nasjonalistiske og rasistiske tendenser. Det er selvsagt en sammensatt årsaksforklaring på hvorfor ungarske velgere flokker mot den populistiske høyresiden, men mye skyldes gammelt historiebetinget nag og frustrasjon over maktmisbruk.
I tillegg kneler den ungarske økonomien på randen av insolvens. Sosialistene har på ingen måte vært alene om den økonomiske vannskjøtselen og korrupsjonen. Orbáns regjeringer har ikke vært noen unntak i så måte. En korrupt kultur er vanskelig å forandre. Nasjoner som Ungarn, med en voldsom historie og med et relativt uerfarent demokrati, kan fort falle i hendene på demagoger og rope på den sterke mann. Slike forstillinger er Jobbiks største aktivum. Kan hende er Ungarn et varsel om hva fremtiden kan bringe, i land som rammes av arbeidsløshet og konkurs, og som har en lignende historisk ballast. For eksempel de tidligere juntaveldene Hellas og Spania.
Civita arrangerer frokostmøte om temaet tirsdag 14.2.:
Fascismen på fremmarsj i Europa? Hva skjer i Ungarn?
På frokostmøtet vil vi se på Ungarns konstitusjonelle historie, forholdet til antisemittisme og behandlingen av romfolket, og den politiske utviklingen vi nå ser, herunder den økte oppslutningen om partiet Jobbik.
Panelet:
Gabi Gleichmann, skribent og forfatter
Morten Kinander, jurist og filosof i Civita
Nils Rune Langeland, historiker og forfatter
Eva Sarfi, universitetslektor og forsker ved Sentral-Europa og Balkan-studier, UiO
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Seiersdagen og løgnens imperium
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.