Ytringsfrihet og toleranse

Publisert: 1. desember 2011

Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita.

Det liberale demokratiet er basert på debatt og kritikk, på at alle borgere har retten til å uttrykke sitt syn på hvordan samfunnet utvikler seg og på hva som er uholdbart.

En slik kritisk kultur forutsetter toleranse. Imidlertid har toleransebegrepet i nyere tid gjennomgått en transformasjon hvor den kan undergrave ytringsfriheten snarere enn å fremme den.

Å være gjenstand for kritikk kan være svært ubehagelig, og til og med oppleves som krenkende. Enhver oppfatning kan gjøres til gjenstand for kritikk, og selv om kritikken skulle være dypt krenkende, innebærer ikke det i seg selv at den ikke bør beskyttes av ytringsfriheten. Enkelte mener at hatefulle ytringer tilhører en spesiell kategori som ikke bør ha samme beskyttelse fra retten til ytringsfrihet som andre ytringer. Etter min mening er ikke det faktum at en ytring er hatefull eller krenkende avgjørende for hvor hvorvidt den bør tillates, og da spiller det heller ingen rolle hvor hatefull eller krenkende den er.

Ytringsfriheten kan komme i konflikt med andre rettigheter, fra opphavsrett til personvern, og den kan måtte vike i slike tilfeller. Imidlertid vil krenkelser kunne begrense ytringsfriheten bare hvis vi har en rett til ikke å bli krenket, og det å få ens følelser krenket er ikke en krenkelse av en rettighet. Ytringer representerer ikke i seg selv den type skade som lovverket skal brukes til å forhindre.

Det viktigste hensynet i mellommenneskelig kommunikasjon er ikke å skåne andres følelser. Det kan være et relevant hensyn at man ikke bør såre andre, og det er utvilsomt umoralsk å krenke noens følelser ene og alene for å krenke dem, men en slik umoral bør ikke rammes av lovverket.

En ytringskultur som er så sterkt orientert rundt kritikk som det jeg har skissert ovenfor, kan synes å være en lite tolerant kultur, og toleranse er utvilsomt en av det liberale demokratiets viktigste dyder. Ordet ”toleranse” stammer fra det latinske tolerantia, som betyr å tåle eller holde ut noe. Man kan bare vise toleranse for noe man i en eller forstand mener er galt, eller i det minste mindreverdig. Toleranse kan finnes bare under forutsetning av at man har foretatt en kritisk vurdering av at noe er uholdbart. Man er heller ikke tolerant overfor oppfatninger man ikke har vurdert kritisk, men heller likegyldig.

Toleransen krever slett ikke at vi skal bifalle alt, bare at vi avstår fra å tvinge andre til å leve, tenke og uttrykke seg som oss. Toleranse er fullt forenlig med en kraftig kritikk av det man tolererer. Imidlertid har denne toleransetanken degenerert i nyere tid, og den er blitt tolket dit hen at den skulle kreve et bifall eller en ”anerkjennelse” av det man tolererer. Det er en misforståelse av toleransens logikk, siden toleranse bare er mulig under forutsetning av at man ikke bifaller det som tolereres, og tvert imot er det uhyre intolerant å kreve et bifall av alle andre levevis og tenkemåter. Selv om genuin toleranse alltid inneholder et element av fordømmelse, hviler den på et dypere fundament av forståelse for nødvendigheten av en pluralitet av overbevisninger og levevis for at individuell frihet og et liberalt samfunn skal kunne eksistere.

Bør man ha anledning til å ytre seg rasistisk? Som et liberalt demokrati har vi en forpliktelse til å fremme tanken om menneskers likeverd, og bør derfor også bekjempe rasisme, men løsningen er ikke å forby rasistiske ytringer. Snarere må de bekjempes ved at man påviser deres grunnløshet. Så kan det finnes situasjoner hvor rasistiske ytringer er av en slik karakter at de utgjør en relativt klar trussel mot en eller flere etniske minoriteter, men da vil ytringene også miste sin immunitet i henhold til skadeprinsippet.

Vi bør skille mellom moralsk og rettslig toleranse, mellom hva vi misbilliger men ikke vil forfølge gjennom henholdsvis moralsk kritikk og rettslige sanksjoner. Rettighetskrenkelser bør ikke tolereres verken moralsk eller juridisk. Andre typer krenkelser, for eksempel av noens religiøse følelser, bør så absolutt tolereres rettslig, men ikke nødvendigvis moralsk, avhengig av hensikten med og konsekvensene av en gitt ytring. Atter andre krenkelser bør tolereres både rettslig og moralsk. Det politisk viktige spørsmålet er grensene for den rettslige toleransen mens grensene for den moralske toleransen må få være opp til den enkelte og den sivile sfære.

Ytringsfriheten krever i utgangspunktet nøytralitet i vurderingen av ytringer. At en ytring er umoralsk, er irrelevant for spørsmålet om hvorvidt den bør omfattes av ytringsfriheten. En grunnpilar i et liberalt samfunn er skillet mellom juss og moral. Det skal være lov å være umoralsk, men det er selvfølgelig fortsatt umoralsk å være umoralsk.

Et så omfattende prinsipp for ytringsfrihet vil ha kostnader i form av at mennesker blir støtt og såret, og alvorlige konflikter vil kunne oppstå fra tid til annen. Enkelte vil hevde at disse kostnadene er for store, og at vi må være pragmatiske og ”veie” ulike hensyn opp imot hverandre. Det liberale demokratiet kan imidlertid ikke bestå uten noen grunnleggende prinsipper som ikke uten videre kan forhandles bort – eller ”veies” og kanskje finnes for lette når ubehagelige konflikter oppstår.

Som George Orwell formulerte det: ”Hvis frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.”

Kronikken er publisert i Adresseavisen 30.11.11.