Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Wall Street, USA, finanskrise
Økonomisk politikk

Den neste krisen

Sikkerhetsnettene som hjalp myndighetene under finanskrisen, finnes ikke lenger, skriver økonomisk historiker i Civita, Marius Gustavson, på E24.no. Faren for en dobbeltdipp er høyst tilstede.

Marius Gustavson
Marius Gustavson

Publisert: 9. august 2011

Sikkerhetsnettene som hjalp myndighetene under finanskrisen, finnes ikke lenger.

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Situasjonen i verdensøkonomien minner faretruende om tilstanden for tre år siden. Tilliten til banksystemet i Europa er tynnslitt og økonomiske indikatorer i mange land, inkludert USA, er svært svake.

Det er også viktige forskjeller. Da krisen toppet seg i 2008, kunne sentralbankenes styringsrente kuttes for å dempe fallet noe. Samtidig var det rom for betydelig finanspolitisk stimulans.

Minst like viktig var det at de framvoksende økonomiene hentet seg fort inn igjen og bidro til å løfte verden ut av resesjon.

Ingen av disse «sikkerhetsnettene» er nå tilstede. Sentralbankrenten i industrilandene ligger på nullpunktet, og både USA og Eurosonen opplever store finanspolitiske problemer.

USA har riktignok fortsatt mye å gå på, men den politiske viljen er ikke tilstede. Kredittvurderingen av statsgjelden har blitt nedgradert som følge av det politiske klimaet i Washington og den manglende evnen til å løse langsiktige statsfinansielle utfordringer.

Når det gjelder de framvoksende økonomiene er situasjonen i dag en annen enn for tre år siden. Kina opplever overoppheting og ser seg nødt til å bremse opp veksten i økonomien og virksomheten i banksektoren.

En ny pengepolitisk ekspansjon lik den som ble iverksatt i kjølvannet av finanskrisen er ikke lenger mulig. Verre, Kina står overfor store strukturelle utfordringer som kan bidra til å svekke veksten i årene framover.

Andre framvoksende økonomier har fått merke de utilsiktede globale virkningene av rekordlave renter i industrilandene. Dette har ført til ustabile kapitalstrømmer og behovet for nedkjøling.

Dette er den samme type ubalanser vi så i forkant av Asia-krisen og periferikrisen i Europa.

Bakgrunnen for krisen i industrilandene er en lang periode med lave renter og kraftig oppbygging av gjeld. Dette har ført til dagens situasjon preget av gjeldsreduksjon i privat sektor, noe som i sin tur bremser opp pengebruken i samfunnet. Dette vil legge en kraftig demper på veksten i lang tid framover.

I en slik situasjon slutter pengepolitikken å virke. Verre, rundene med kvantitative lettelser – ekspansjon av sentralbankenes basispengemengde når styringsrenten allerede er nær null – har forverret krisen ved å skape inflasjon i råvarepriser verden rundt, noe som har rammet forbrukere i USA og Europa og lagt nok en demper på økonomien.

Lengden og dybden på en gjeldsreduksjonskrise slik vi ser i USA, Storbritannia, Spania og andre industriland, er avhengig av hvilke grep myndighetene tar. Feil politikk vil utløse ny resesjon og nye finanspolitiske svekkelser, slik jeg har skrevet om tidligere på E24.

Faren for en dobbeltdipp er høyst tilstede.

En viktig lærdom bør være at det er kun finanspolitiske tiltak som kan bidra til å stimulere vekst og sysselsetting når gjeldsnivået i privat sektor er for høyt. Pengepolitikken slutter å virke og nye forsøk på ekspansive tiltak fra sentralbanken kan gjøre vondt verre ved å skape nye ubalanser, både nasjonalt og globalt.

Like viktig er innsikten om at myndighetene ikke kan redusere sin gjeldsgrad samtidig med privat sektor. Dette fører til en situasjon der samlet pengebruk faller, noe som i sin tur skaper deflasjonspress og depresjonstendenser i økonomien.

Innlegget er publisert på E24.no 8. august 2011.

Les også rapporten:

En verden i ubalanse

Indikatorer på sterkere vekst har lagt grunnen for større optimisme for den økonomiske utviklingen i 2011. Men det er langt igjen til verdensøkonomien er på rett kjøl. Denne rapporten fra Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita, tar for seg utviklingen og faremomentene i den internasjonale økonomien. Europas gjeldskrise, amerikansk arbeidsløshet og boligkrakk og Kinas sterke vekst er viktige stikkord.

Publisert: 4. desember 2024
Finanskrisen Gjeldskrise Økonomi
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Steinar Juel

Hva skal vi med sentralbanker?

Har sentralbanker verden rundt i alle år operert på en illusjon?
Pengepolitikk
ECB sentralbank euro
Per Christiansen

Sentralbankens stilling i EU

DOBBELTBREV nr. 108

Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom. 
PengepolitikkEU og EØS
Økonomi profitt fortjeneste
Steinar Juel

Den økonomiske politikken er i spill

Budsjettprosessen i Stortinget er på et farlig spor. De voksne i salen bør bli enige om strammere kjøreregler.
Økonomisk politikkFinanspolitikk og offentlige utgifter
statsbudsjett offentlige utgifter kutt innstramming
Lars Kolbeinstveit

Retorikk får ikke budsjetter i balanse

Mitt hovedpoeng om at offentlige utgifter må bremses om skatter og avgifter skal reduseres, står seg.
Finanspolitikk og offentlige utgifter
Sparegris, synker, norsk eierskap, skatt, sparing, sparepenger, negativt
Steinar Juel

Uklokt å gå over til LOs nye renteregel

Inflasjonsmålet kan ikke settes på pause når frontfagsbedriftene tjener mye. Det vil gi mer ustabilitet i inflasjon, renter og valutakurs.
Pengepolitikk
Norske kroner, hundrelapper, sedler, NOK, penger
Kristin Clemet

Det var ikke Arbeiderpartiet som foreslo å opprette Oljefondet

Aftenpostens kommentator etterlater inntrykk av at det var Arbeiderpartiet som sørget for at fondet ble etablert. Det er feil.
Økonomisk politikkFinanspolitikk og offentlige utgifter

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo