KVOTERING: Maternalistene
De er høyt utdannede kvinner med karriére i politikk eller næringsliv. De vil bruke tvang og diskriminering, populært kalt ”kvotering”, for å sikre at andre velger det samme som seg selv. De mener det nok godt. Jeg kaller dem maternalister, skriver stipendiat Anne Siri Koksrud i DN.
Publisert: 29. juni 2011
Av Anne Siri Koksrud, sivilingeniør og stipendiat i Civita
De er høyt utdannede kvinner med karriére i politikk eller næringsliv. De vil bruke tvang og diskriminering, populært kalt ”kvotering”, for å sikre at andre velger det samme som seg selv. De mener det nok godt. Jeg kaller dem maternalister.
Sist ute var Aase Aa. Lundesgaard i Deloitte (DN mandag), som ønsker at far skal tvinges til å ta mer permisjon, så mor kan bli partner i Deloitte. Der er nemlig bare 20 av 118 partnerne kvinner. Det er visst et stort problem, som ifølge Lundesgaard skyldes at mor tar ut mer permisjon en far. Lundesgaard hevder at kvinner derfor blir hengende etter – ikke på grunn av faglige eller markedsmessige hindre, men fordi det ”skapes en holdning i samfunnet om at mor skal prioritere familien”.
Familien og den enkelte velger altså feil ut fra samfunnets prioriteringer, skal man tro Lundesgaard og andre som ønsker kvotering og regulering. Men problemet er ikke at kvinnene blir holdt nede, problemet er at kvinnene ikke ønsker seg opp og frem. Eller som i Deloitte: At mennene ikke holder seg mer borte.
Det finnes ikke lenger et glasstak i Norge for kvinner med ambisjoner. Unntak finnes selvsagt, men ambisjonsrike kvinner har sjelden problemer med å finne en moderne arbeidsgiver som applauderer dem hele veien til hjørnekontoret.
Grunnen til at kvinner ikke sikter mot toppen er rasjonell. I det egalitære Norge er det neppe verdt innsatsen. En mellomleder har råd til bil, hus, hytte og sydenferie. Vil man ta steget helt opp, må man ofre tid til familie, venner og hobbyer. I bytte får man en lønnsøkning, men hvor mange hytter har man egentlig behov for?
En for stor økning i makt og inntekt innebærer dessuten at både kjente og ukjente vil stille spørsmålstegn ved dine valg, og hvorvidt du fortjener lønna du får. Kritikken kommer ikke først og fremst fra et samfunn som forventer at du som mor tar hovedansvar for barn og familie, men fra de som mener at man ikke skal stikke seg for mye fram.
For maternalistene er det likegyldig hvilke grunner jeg måtte ha for å velge tradisjonelt. Mitt valg kan jo påvirke andre unge kvinner. Jeg skal være en rollemodell som sikrer fremtidens likevalg, enten jeg vil eller ei. Hvis jeg ikke hører på dem vil de bruke tvang, helt til menn og kvinner velger likt. Men hvorfor er det så forferdelig viktig at vi gjør det? Holder det ikke at vi har like muligheter?
Alt snakket om kvoter og kjønnsbalanse har også en annen ulempe. Selv om det ikke uttales, eller kun nevnes i spøkefulle vendinger, sitter man som kvinne igjen med mistanken: Er jeg kvotert inn? Er jeg egentlig god nok? Er det én ting kvinner i gjennomsnitt er usedvanlig flinke til, så er det å kritisere seg selv.
Mitt valg skal ikke være et instrument for Samfunnets Beste. Blir jeg sjef skal det være fordi jeg vil, fordi jeg kan, ikke fordi det gir en 50/50-fordeling i møterommet. Da er ikke pappaperm viktigst. Maternalistene bør heller bruke kreftene på å fortelle at det er lov å lykkes, både for menn og kvinner, og på å bekjempe de særnorske fordommene mot au-pair, vaskehjelp og høye lederlønninger.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 29. juni 2011.
Relatert
Sykepleierne må gi for å få
EØS: Erfaringer og alternativer
Hvorfor har danskene høyere inntekt enn nordmenn?
Europeiske småstater og EU
Sykepleiere tjener godt
