Formuesskatten – en god sak for de borgerlige

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Innlegget sto først på Minerva.as, som en del av deres valgkampserie.

Det siste året har vært preget av mange og overraskende dagsordenskifter, som har fått store konsekvenser også for den politiske oppmerksomheten og debatten. Noen av skiftene har kommet utenfra, som for eksempel finanskrisen og svineinfluensaen. Andre er, bevisst eller ubevisst, skapt av politikerne selv, som for eksempel snik-islamiseringen til Siv Jensen eller hijab-saken til Knut Storberget. Nå er det formuesskatten som preger debatten, takket være et sommerintervju med Stein Erik Hagen i TV2.

Journalistene virket straks overbevist om at saken var en ”gavepakke” til de rødgrønne, og de rødgrønne virket umiddelbart ganske lykkelige selv også. Stein Erik Hagen er en ønskemotstander for Ap og SV, og alle argumenter ble tatt i bruk: De rike stikker fra regningen. De vil ikke være med på det norske spleiselaget. De setter ikke pris på den norske modellen. De burde vært mer takknemlige overfor den norske velferdsstaten (som Arbeiderpartiet har skapt), for det er den som har gjort det mulig for dem å bli så rike.

Spørsmålet er likevel om ikke de rødgrønne har drevet det for langt, og at saken i stedet er i ferd med å bli en god sak for de borgerlige partiene. Det er i så fall tre grunner til det: De rødgrønne ble for frekke, for ikke å si ufine, i retorikken. De rødgrønne har en dårlig sak. Og de borgerlige partiene turte å argumentere tilbake, selv om det innebar at de ble forbundet med de rike.

Sannheten er jo at formuesskatten er en skatt som nesten alle andre land har kvittet seg med, fordi den ikke virker, eller fordi den virker dårlig. Sannheten er også at hele 10 næringsorganisasjoner i Norge, fra Bondelaget til NHO, mener at formuesskatten må fjernes. Og sannheten er at det er et flertall på Stortinget som mener at denne skatten må bort. Både Venstre, KrF, Senterpartiet, Høyre og FrP vil fjerne formuesskatten. Det er bare Ap og SV som er imot, og det er vel bare SV (og Rødt) som virkelig brenner for å beholde den. La oss se litt på realitetene:

Er formueskatten en viktig inntektskilde for staten? Nei. Alt i alt utgjør formuesskatten ca. 12 milliarder kroner i 2009. Det er ca. én prosent av statens skatteinntekter. Hvis de 10 næringsorganisasjonene bare har litt rett i at formuesskatten fører til at man får færre arbeidsplasser enn man ellers ville fått, kan en fjerning av formuesskatten være direkte lønnsomt for staten. Hadde deler av de 12 milliardene blitt investert i ny virksomhet fremfor å bli betalt i skatt, ville det generert nye skatteinntekter til staten.

Er det bare de rike som betaler formuesskatt til staten? Nei, snarere tvert om. 752.000 personer betaler formuesskatt i Norge. Om lag halvparten av dem betaler formuesskatt på investeringer i bedrifter og arbeidsplasser. 96 prosent av dem har en netto formue på under fem millioner kroner. 92 prosent har en netto formue på under tre millioner kroner. Hele 57 prosent av de som betaler formuesskatt, har mellom 470.000 og én million kroner i netto formue.

Det er 800 personer i den gruppen Regjeringen er mest opptatt av, nemlig de som har en formue på over 100 millioner kroner. Disse betaler i snitt 2,3 millioner kroner i inntektsskatt og 4,4 millioner kroner i formuesskatt, til sammen ca 6,7 millioner kroner. Men dette er selvsagt ikke det eneste de betaler i skatt. For å ta ett eksempel: Stein Erik Hagen og hans familie har i løpet av de tre siste år, personlig eller gjennom de selskaper de eier, betalt ca. to milliarder kroner i skatt. Det alene finansierer omlag 20.000 barnehageplasser.

Det er svært mange grunner til at formuesskatten virker dårlig og urettferdig. En grunn er verdsettelsesproblemet; at det er vanskelig å verdsette ulike formuer, som for eksempel penger i banken og maskiner, likt. En annen grunn er at skatten må betales enten bedriften går med overskudd eller underskudd. En tredje grunn er at mange små næringsdrivende må tappe bedriften for midler for å greie å betale skatt.

Men hvorfor reagerer næringsorganisasjonene og Stein Erik Hagen så sterkt nå? Det skyldes minst to forhold:

Den ene grunnen er uforutsigbarhet og brutte forutsetninger. Den forrige regjeringen innførte utbytteskatt, og da var forutsetningen at formuesskatten skulle fjernes, i hvert fall på arbeidende kapital. Det skjedde ikke. Den samlede skatten på utbytte og arbeidende kapital har derfor økt fra 2,85 milliarder kroner i 2005 til 11,1 milliarder kroner i 2009.

Den andre grunnen er økningen i selve formuesskatten. Noen har riktig nok fått redusert formuesskatt, men andre har fått økt skatt. Formuesskatten på arbeidende kapital er økt fra de nevnte 2,85 milliarder kroner i 2005 til 6,7 milliarder kroner i 2009. Mange næringsdrivende har fått doblet eller tredoblet formuesskatten på pengene de har investert i bedrifter og arbeidsplasser. Dersom de også tidligere var omfattet av den såkalte 80 prosent-regelen, dvs. at man ikke skulle betale mer formuesskatt enn 80 prosent av inntekten, som nå er fjernet, kan formuesskatten ha økt enda mer.

Målt i dagens kroneverdi har det fra 1946 til 2009 blitt innbetalt 332 milliarder kroner i formuesskatt til staten. Disse pengene har finansiert mange gode, og noen mindre gode, formål på statsbudsjettet. Men den alternative anvendelsen kunne vært enda flere bedrifter, arbeidsplasser og mer verdiskaping – og enda høyere skatteinntekter for staten. Penger som ikke betales i skatt, blir nemlig ikke borte, og de blir ikke nødvendigvis bare brukt til pappneser og potetgull. Kanskje blir de brukt til noe enda mer fornuftig enn staten bruker dem til.