HELSE: Retten til helse og lykke

 

Minerva lanserte sin nye papirutgave, der helse er hovedtema, på et frokostmøte i dag i samarbeid med Civita.
 
Filosof og prosjektleder i Civita, Lars Fr. Svendsen har bidratt til utgaven med refleksjoner omkring helsebegrepet, og startet sin innledning med WHOs definisjon av helse fra 1948: ”Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.” 
 
Svendsen påpekte at intet menneske oppfyller disse kravene, og alle deler av menneskets liv omfattes av denne definisjonen. WHO og UNICEF fulgte opp denne paragrafen i 1978 med en deklarasjon – ”Helse for alle” – som satte økonomisk omfordeling og likhet i sentrum – en Ny Økonomisk Verdensorden. Svendsen spissformulerte dette som helse = sosialisme.
 
Denne omfattende og utopiske definisjonen av helse er lite hensiktsmessig – medisinen har sine begrensninger, og kan ikke forvalte alle sosiale og politiske problemer. Dette helsebegrepet ligger også tett opp til lykke. Vi havner lett i den situasjon at fordi det er blitt en politisk oppgave å sikre alles helse, er det også politikkens oppgave å sørge for borgernes lykke, ikke bare legge til rette for deres søken etter lykke – en individuell størrelse. (Se også Lars Peder Nordbakkens artikkel om lykkeforskningen hos Minerva og Jan Arild Snoens tilsvarende hos Civita.)

Denne omsorgsstaten har ingen naturlige grenser, men som Svendsen advarte: ”Det er ikke medisinens oppgave å lage dydsmønstre av oss alle. Det er heller ikke politikkens” (Svendsen viste til at han hadde tatt seg en røyk utenfor lokalet før møtet – se for øvrig min egen ferske artikkel om den (manglende) økonomiske begrunnelsen for tobakksavgiften).
 
Høyres stortingsrepresentant og mangeårig helsedebattant Inge Lønning mente vi burde se WHOs formuleringer i lys av den euforiske fasen straks etter 2. verdenskrig, da verden skulle bygges på ny, og utopiske målsettinger ble fremmet på en rekke områder. Det er viktig å innse at målsettingen er utopisk, og hva slike målsettinger kan brukes til, samt supplere dem med mer operasjonelle målsettinger. 
 
Teologen Lønning betegnet WHOs helsemålsetting som en ”sekulær utgave av Gudsriket” – en tilstand av fullstendig harmoni uten forstyrrende elementer, der lammet kunne legge seg ned ved siden av løven. Denne religionserstatningen er imidlertid den dårligste av alle, siden den er dømt til å svikte, dømt til å skape en mengde skuffede forventninger.
 
Utopiske målsettinger har sin funksjon som ”stjernehimmel”, men til humring i forsamlingen pekte Lønning på at navigering etter stjernehimmelen bare fungerer dersom alle er klar over at det ikke er dit man skal. Han tilbød en mer operasjonell målsetting: ”Helse er navnet på et menneskes evne og vilje til å mestre de påkjenninger livet gir”. Det er viktig å erkjenne at livet innebærer påkjenninger, og at det verken er et mål eller mulig å fjerne disse. Medisinens og de profesjonelles rolle er å bidra til at mennesket kan komme over kneikene, men de profesjonelle kan ikke leve livet på andres vegn – det må leves på egen risiko.
 
Lønning mente også at det hadde kommet en ubalanse i medisinens oppgaver – helbrede, lindre, trøste. Vi har urealistiske ambisjoner om å helbrede, og dette har kommet til fortrengsel for de andre, særlig det å trøste. Trøsten er ifølge Lønning grunnkvaliteten i menneskets liv, og innebærer at vi kan identifisere oss med dem som lider.
 
Han trakk også en linje til dødshjelp-debatten, der helbredelsesutopien virker styrende på mange av dem som vil legalisere dette. Dersom alternativene er helbredelse eller ingenting, og helbredelse ikke er mulig, blir dødshjelp ”den siste helsetjeneste”. I et kulturperspektiv er dette skjebnesvangert, mente Lønning. 
 
Pål Gulbrandsen, forskningsleder ved Nasjonalt Kunnskapssenter for Helsetjenesten, var i tvil om den utopiske helsedefinisjonen var særlig viktig som premissleverandør. De sterkeste erfaringene fra sitt eget virke som lege var å komme så nært inn på den enkeltes lidelse, som naturlig skaper en trang til å gjøre noe. Dette noe er mer av politisk art, men som Gulbrandsen sa, ”har du en hammer så ser alt ut som en spiker”. Legene tar i bruk det verktøyet de har for å avhjelpe lidelse. Siden det er dem som forvalter helsevesenet ressurser i dagliglivet, gjør dette prioriteringene så vanskelige i praksis. Spesielt vanskelig er det at lidelse ikke alltid er synelig eller intuitivt forståelig.
 
Likevel mente Gulbrandsen at det ikke var denne typen mindre håndgripelige lidelser som var den store kostnadsdriveren i helsevesenet. Ved siden av sykemeldingene er det som koster penger først og fremst teknologi-utviklingen på de biomedisinske lidelsene.
 
Minervas samfunnsredaktør Nils August Andresen spurte panelet om vi har et brutalisert arbeidsliv i Norge. Gulbrandsen mente at det var opplagt at arbeidsmiljøet generelt var verre før, ”men folk forholder seg ikke til historien”. Svendsen var enig – ”vi har aldri hatt et mindre brutalt arbeidsliv enn i dag”, og viste til undersøkelser der 9 av 10 nordmenn er happy med jobben sin, mot 8 av 10 i OECD.
 
Fra salen stilte Nicolai Strøm-Olsen spørsmål om det ikke var en utbredt oppfatning i det norske samfunnet at arbeid er en plage, mens det tvert imot er slik at arbeid gjør oss friske. Svendsen viste til blant annet en britisk undersøkelse som bekreftet dette. De som faller ut av arbeidslivet blir lettere syke, og kommer de seg tilbake i jobb, blir de gjerne friskere igjen. Gulbrandsen var enig, men understreket i likhet med Svendsen at dette selvsagt ikke gjaldt alle jobber. Men ikke minst viktig er det at arbeid gir selvrespekt, og mangelen på dette er en viktig kilde til lidelse. I det å gjenopprette selvrespekt mangler legene kompetanse. 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »