De siste femten årene, og særlig de siste ti, har vært en gullalder for Norge.
Velstanden har vokst til himmels, og vi har skaffet oss et skyhøyt kostnadsnivå. Politikerne har hatt så mye å rutte med at verden aldri har sett maken. Det har vært god vekst i økonomien, hvilket har gitt store skatteinntekter til staten. Men i tillegg har norske politikere, på grunn av oljeinntektene, hatt 160 milliarder kroner ekstra til rådighet. De store pengene er brukt på en sterk ekspansjon av offentlig sektor, mens under 30 prosent har gått til lettelser i skatten.
«The easy times are over», skriver The Economist nå i en artikkel om Norge. Oljeinntektene synker, produktivitetsveksten har gått ned, og «eldrebølgen» og flyktningkrisen gjør det dyrere å drive velferdsstaten. Fortsatt kan oljepengebruken øke noe fordi Oljefondet er så stort. Men prognoser tyder på at også bruken av oljepenger vil være på vei ned, målt som andel av BNP, i løpet av få år. Problemene med å finansiere vår dyre velferdsstat vil melde seg med stigende styrke.
Behov for omstilling. At Norge må omstille seg, vet de fleste nå.
Næringslivet må bli mindre fossilt og mer grønt og digitalt. Det vil nok gå bra hvis rammebetingelsene er konkurransedyktige. Både ansatte, ledere og eiere i næringslivet er vant til å omstille seg.
Også offentlig sektor må omstille seg og bli mer effektiv. Det er vanskeligere, men det må skje. Norge vil fortsatt ha en sjenerøs velferdsstat og en offentlig sektor som er blant verdens største, men også Norge må få mer igjen for pengene.
Mest utfordrende blir det kanskje for storting og regjering, som har vent seg til å føre en politikk og retorikk der det alltid skal «økes», «forsterkes» og «bevilges mer». Politikere som fortsetter å love mer til alt og alle, vil gjøre seg irrelevante, fordi det blir umulig. Den underliggende utgiftsveksten på statsbudsjettet er ikke bærekraftig, og det er ikke mulig å løse problemene bare ved å øke skatten.
Det finnes et lite knippe mennesker som nå leder arbeidet med å utmeisle et program for partiene for stortingsperioden 2017–21. Det gjelder blant andre Hadia Tajik, Torbjørn Røe Isaksen, Per Sandberg, Dagrun Eriksen, Terje Breivik og Snorre Valen. Vil de ta de nye utfordringene på alvor, eller vil de fortsette i gammelt spor? Nøkternheten må vende tilbake til norsk politikk, men skjer det nå, eller tar det enda noen år, slik at oppgaven med å bremse blir verre? Vil dagens politikere greie det, eller må det nye politikere til?
Velstandens politikk. Et interessant utviklingstrekk som har løpt parallelt med den sterke velstandsveksten i Norge, er en tydelig mangel på ideologisk interesse. Velgerne har skiftet regjering, men stemmegivningen henger ikke helt sammen med de ideologiske trendene – hvis vi overhodet kan snakke om «trender». Velgerne ser ut til å stemme på «nye ideer og bedre løsninger», og på partier som har såkalt sakseierskap til spørsmål velgerne synes er viktige.
At partiene har «sakseierskap» betyr at de har høyest tillit på et bestemt saksfelt. I 2013 hadde for eksempel Høyre sakseierskap til skole, skatt og samferdsel, mens Arbeiderpartiet hadde eierskapet til helse- og eldrepolitikk. Fremskrittspartiet hadde eierskapet til (restriktiv) innvandringspolitikk.
Men hvorfor er velgerne så lite opptatt av ideologi? Er vi så lite interessert fordi vi er «bedøvet» i velstand? Blir klassiske ideologiske konflikter suspendert fordi vi ikke behøver å ta stilling til dem?
Vi skal ikke lenger enn til våre nærmeste naboland før vi merker en forskjell. Hvis en politiker der lover å bevilge mer til et godt formål, vil det alltid dukke opp en annen politiker som etterspør omtanken og konsekvensene for «skattebetalerne».
I Norge hører vi sjelden om «skattebetalerne». Vi har en følelse av å ha noen gratispenger som kan brukes uten at det går utover noen. Mange samfunnsdebattanter snakker om privat sektor og verdiskaping slik de snakker om andre verdenskrig: Det er noe de har hørt om, men ikke opplevd selv.
Politikkens gjenkomst? En besnærende tanke er at litt trangere tider også kan revitalisere den politiske debatten.
I Norge i dag er det vanskelig for mange å se tydelige forskjeller mellom partiene. De konkurrerer ofte om å gjøre mer av det samme, eller de fører små sidespor-debatter om spørsmål de i virkeligheten er ganske enige om. Selv med trangere tider er det vanskelig å se for seg virkelig store forskjeller, men kanskje kan skillelinjene og debattene bli litt mer interessante?
Litt spissformulert kan vi si at vi i de neste femten år vil ha mindre nye penger og større utfordringer enn vi hadde de foregående femten år. Vi kan ikke lenger løse eller late som vi løser problemene ved å skrive ut nye sjekker. Dermed blir selve løsningene viktigere: Hvilke løsninger er best dersom vi vil sikre at Norge skal forbli et av de aller beste land i verden å bo i?
Hvilken ideologi er best rustet til å møte en utvikling der staten må utvise større nøkternhet?
Hvilke partier er best rustet til å takle et samfunn med mye større pluralisme?
Hvem har de beste løsningene for å sikre like muligheter for alle?
Hvilke ideer kan sørge for høy verdiskapning og god fordeling?
Hvem tilbyr en realistisk vei til lavutslippssamfunnet?
Hvem kan sikre en fornuftig balanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor?
Vil velgerne belønne partier som vil forandre for å møte nye utfordringer – eller dem som bare vil bevare?
I årene som kommer må alle i Norge strekke seg litt lenger dersom de, og vi som fellesskap, skal ha suksess og overskudd til å hjelpe dem som er mindre heldige enn oss. Det blir hverken krise eller smalhans. Men vi blir nok litt mindre annerledesland og litt mer vanlig land.
Innlegget var publisert i Morgenbladet fredag 4. mars 2016.