I Aftenposten lille julaften anklager Agendas Sigrun Aasland meg for farlig tåkeleging og talltull i mitt innlegg av 20. desember. Hun kunne med fordel ha sett nøyere på innlegget og forskningen hun viser til, og dermed unngått å begå feil på feil. Mitt innlegg drøfter mulige årsaker til økt ulikhet i 2015, og konkluderer at «Økt skatt på utbytte, en skatt som i all hovedsak rammer personer med god råd og på sikt vil føre til lavere ulikhet, er dermed paradoksalt nok den mest plausible forklaringen på at ulikheten i 2015 gikk opp.» Ingenting Aasland skriver motbeviser det.
Hun påstår derimot at min konklusjon om at endringer i inntekt før skatt er viktigst for å forklare ulikheten er basert på at de rikestes andel av den totale skatten er stabil. Det er feil. Jeg viser til skatten til de rikeste 10 % som andel av deres egen inntekt etter skatt. Den var på 32 % i 2015, 2014 og alle år fra 2007 til 2012. Det vil jeg kalle en stabil andel. I motsetning til det Aasland skriver, skatter altså de i snitt ikke mindre av det de har.
Aasland viser til forskning om at ulikheten etter 2005 kan være undervurdert fordi eiere holder inntekter i selskaper. Den forskningen motbeviser ikke mitt poeng. Den viser tydelig at inntektsandelen til de aller rikeste, også korrigert for inntekter i selskaper, steg voldsomt i 2005 for deretter å falle, akkurat slik jeg beskrev.
Ulikhet er et komplisert og politisk betent tema. Da trenger vi å være nøye med fakta, og ikke komme med ubegrunnede anklager om tåkelegging og talltull.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 3.1.17.