Hva er republikanerne?

 

 

Begrepet republikanerne refererer normalt til det amerikanske republikanske partiet, ofte omtalt som GOP (Grand Old Party). For tilhengerne av styreformen republikk, se republikaner.

Det republikanske partiet er ansett som USAs konservative parti og ble stiftet i 1854.

Sentrale saker den første tiden var motstand mot slaveriet og ønsket om å bevare unionen mellom statene. Det republikanske partiets første president, Abraham Lincoln, var sentral i å avskaffe slaveriet gjennom det 13. grunnlovstilegg.

Tradisjonelt har partiet vært skeptisk til statlig inngripen og positiv til privat næringsaktivitet, men det finnes unntak. President Theodore Roosevelts periode, 1901-1909, ble blant annet omtalt som «den progressive periode», da han brukte til dels harde virkemidler for å motvirke det han oppfattet som alvorlig maktkonsentrasjon i næringslivet.

Partiet var en sterk motstander av demokraten Franklin D. Roosevelts New Deal-program på 1930-tallet, som innebar en sterk utvidelse av statens makt og ansvar. Deler av partiet var også skeptiske til amerikansk involvering i andre verdenskrig.

Partiets beveget seg etter hvert vekk fra den isolasjonistiske politikken, og ga aktiv støtte til den kalde krigen, den globale kampen mot kommunismen som preget verden mellom 1945 og 1989.

Til tross for at partiet fremdeles var kritisk til New Deal, fortsatte landets første president etter andre verdenskrig, Dwight D. Eisenhower (1953-1961), å utvide statens rolle i økonomien. Blant annet var Eisenhower ansvarlig for motorvei-systemet i USA.

Det dominerende temaet på 1960-tallet var borgerrettighetsspørsmål, og gjennom motstand mot lovgivning som sikret minoriteter flere rettigheter (The Civil Rights Act), styrket republikanerne seg i sørstatene, mens de med tiden ble svekket i nord-øst. Denne endringen, ofte omtalt som «the southern strategy», gjør at mange snakker om en politisk omveltning i USA. Sørstatene gikk fra å være partiets svakeste område, til å bli dets sterkeste. Partiet markerte seg også på slutten av 60-tallet som en sterk forsvarer av lovlydighet. Denne linjen ble fremmet av president Richard Nixon, som i opposisjon til de mange sosiale protestene (fra studenter, hippier, minoriteter etc.) appellerte til den såkalte «stille majoritet»: Vanlige velgere som var opptatt av å arbeide hardt, gudfryktige og patriotiske. Politikken appellerte til et flertall av amerikanerne, noe som bidro til at Nixon ble valgt og gjenvalgt. Likefullt er Nixon den eneste presidenten som har trukket seg før perioden hans var over. Dette på grunn av Watergate-saken, hvor president Nixon var involvert i overvåking av demokratene. Han trakk seg da han skjønte at han med stor sannsynlighet ville bli avsatt i en riksrettprosess.

Valget av Ronald Reagan i 1980 flyttet partiet markert til høyre, særlig i den økonomiske politikken. Selv om Reagan i begrenset grad fjernet sosiale rettigheter, ble en rekke områder i amerikansk økonomi deregulert. Veldig mange har omtalt Reagans reformer som liberalistisk økonomisk politikk, men selv om man finner elementer hentet fra denne tradisjonen, er karakteristikken en overdrivelse.

Mellomvalget i 1994 markerte nok en vending mot høyre, anført av Newt Gingrich, og partiet fikk økt antallet representanter i Underhuset med 54 representanter fra 176 til 230 representanter (230 er nødvendig for å ha flertall). Gingrich markerte seg med en mer aggressiv retorikk, og flere anser valget i 1994 som starten på økt partipolitisk polarisering.

Etableringen av nettverket Tea Party i 2009 (som mange republikanske kongressmedlemmer identifiserte seg med) markerte en ytterligere omdreining i partipolariseringen i USA. Tea Party-bevegelser hentet navnet sitt fra det historiske Boston Tea Party i 1773, som var en viktig drivkraft for den amerikanske revolusjonen og uavhengighetserklæringen i 1776. Tea Party-bevegelsen oppsto som reaksjon på valget av Barack Obama, samt en misnøye med politikken til George W. Bush, som de mente var for lite konservativ. Tea Party-bevegelsen illustrerte en generell misnøye med eliten i partiet fra dens sympatisører. Det klareste tegnet på denne misnøyen var likefullt valget av Donald Trump som partiets presidentkandidat i 2016. Til tross for at Trump hadde liten støtte blant partiets ledere, mobiliserte han partiets velgere og grasroten, og ble påfølgende valgt som president i november 2016.

Valget av Trump innebærer et klart skille i republikansk politikk. Ronald Reagans vekt på deregulering, frihandel og internasjonalt lederskap har blitt erstattet av økende proteksjonisme og en såkalt «America First»-politikk. Hvorvidt Trump markerer en varig endring i partiets politikk, gjenstår å se.

 

Artikkelen er skrevet av Eirik Løkke og er sist oppdatert 16.1.2020. 

 

Videre lesning:

Hva er demokratene?

Det republikanske partiet er blitt en trussel mot demokratiet

Mens Trump appellerer til det verste hos amerikanerne, valgte Ronald Reagan i sin tid å aspirere til deres beste instinkter.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »