Hva er kultur?

 

 

Kultur (avledet fra latin colere, “kultivere”) viser i sin videste betydning til menneskelige uttrykk og bearbeidelser av omgivelsene, som filmkultur eller kulturlandskap, selv om ordet også kan referere til biologiske fenomener som bakteriekultur. I menneskelig sammenheng kan ordet betegne alle former for menneskelige uttrykk, som språk, sosial samhandling og kulturelle uttrykk, for eksempel musikk eller litteratur. Ordet kan referere til alt fra global kultur og kultur som er felles i verdensdeler eller nasjoner, til kultur i mer avgrensede grupper som ungdomskultur eller barnekultur. Man kan også si at det utvikler seg bestemte kulturer i små grupper i bedrifter eller organisasjoner. Den store trenden, som går hånd i hånd med økt mobilitet, internasjonalisering og globalisering, er at mindre kultur er lokal og mer er internasjonal.

I den offentlige samtalen refererer kultur som regel til et område av menneskelige uttrykk som gjerne overlapper med kunst, for eksempel musikk, litteratur, film, billedkunst og teater. Både kommuner, fylker og stat opererer med kulturbudsjetter, og avisene har egne kulturseksjoner. Den offentlige pengebruken på kultur har i Norge en sanksjonerende betydning, slik at kultur som regnes som verdifull og viktig, gjerne har plass på kulturbudsjettet, mens kultur som lever godt i markedet, som populære filmer eller musikk, ofte kalles underholdning. Slik sett skiller man gjerne ut den spesielt gode kulturen, kalt kunst. Hierarkiet speiler et vanlig synspunkt om at kulturen og kunsten er samfunnets fundament. Sivilisasjonen hviler på og videreutvikles av kulturen.

Hierarkiet ser man også i kulturens institusjonelle side. Kultur som produseres av markedsaktører, regnes gjerne for underholdning; kultur som produseres av frivillige eller mindre aktører, det være seg korpsmusikk, kor eller idrett, regnes gjerne for nettopp kultur; mens kultur som forvaltes av store aktører, det være seg opera, teater, orkestermusikk eller billedkunst, gjerne faller innenfor kunstbegrepet. Et slikt hierarki har klare svakheter. På for eksempel litteraturområdet ivaretar store forlag alle typer litteratur, fra serielitteratur og krim, som regnes som underholdning, til snever poesi og smal skjønnlitteratur, som regnes som kunst. Innenfor billedkunsten består feltet av rene markedsaktører, som kommersielle gallerier; frivillige aktører, som kunstforeninger, kunstnerdrevne gallerier eller kunstnere som jobber som frilansere, og til slutt store, offentlig finansierte gallerier og museer.

Innenfor hvert kulturområde , for eksempel teater, vil det også være undergrupper og hierarkier. Det kan være skuespillere, dramatikere, regissører, scenearbeidere, markedsførere, teatersjefer og produsenter, med publikum på den andre siden. Gruppene er organisert i hierarkier. De som lager kunsten, altså dramatikerne, skuespillerne og regissørene, er gjerne øverst, mens publikum er nederst. En gruppe som står i midten, er kritikerne. Kritikerne er det opplyste publikum. De skal vurdere, kritisere og påvirke kulturen og samtidig gi publikum rådgivning og tips. Her finner vi opphavet til ord som kulturell elite og kulturell kapital. De som besitter en eller annen form for makt innenfor kulturelle områder, befinner seg høyere i hierarkiet. De har definisjonsmakt. Skillene er naturligvis flytende. Én person kan være kunstner i ett øyeblikk, regissør i det neste, så kritiker og publikum dagen etter.

Kultur er et viktig område for ideologisk tenkning. Et samfunns politiske organisering henger tett sammen med den kulturen samfunnet kjennetegnes ved. Autoritære regimer har en sterk tendens til å styre kulturen, mens liberale regimer ønsker at kulturen skal være fri. Mediene, som er en del av kulturen, kan være et eksempel. I liberale demokratier finner man gjerne mange medier med varierende holdninger og god evne til å kaste lys over og kritisere makthavere og institusjoner. I autoritære stater finner man gjerne få, ensrettede og dermed ensformige medier som bare formidler synspunkter som samsvarer med regimets holdninger. Det samme mønsteret ser man for kulturen ellers. I DDR hadde regimet sterke meninger for eksempel om hvilken litteratur som var god og dårlig, og regimet påvirket både litteraturens form og innhold. Litteraturen, som billedkunsten, musikken, teateret og filmen, skulle være en del av det store fellesprosjektet om å skape et godt samfunn, og premissene for prosjektet ble lagt øverst i statens hierarki, i partiets ledelse. Det samme kultursynet fant man klare spor av i AKP(m-l) i Norge, hvor ledelsen hadde sterke meninger om hvilken kultur som fremmet en god samfunnsutvikling, altså revolusjonen. Jon Michelet var en av talsmennene for et slikt kultursyn, mens AKP-eren Dag Solstad i sin tid tok et oppgjør med partiets holdninger.

Sosialdemokratisk og konservativ ideologisk tenkning vil gjerne slutte opp om hierarkiet i kulturen, om enn av ulike grunner. Sosialdemokrater mener gjerne at alle bør være en del av det kulturelle fellesskapet. De ønsker en kulturell demokratisering slik at kulturen kan inkludere og løfte alle sammen. Konservative mener gjerne at kulturen bevarer og utvikler vår tradisjon og sivilisasjon. De oppfatter det som viktig at alle lærer om og får del i den kulturelle arven. Liberale vil i større grad protestere mot hierarkiet. De påpeker gjerne at kulturell smak er et subjektivt fenomen, og at kulturell produksjon skjer best når den forvaltes av desentraliserte, frie aktører som gjør som de vil. Liberale oppvurderer gjerne både markedets og de frivillige aktørenes bidrag til kulturen. I Høyre brytes den konservative og den liberale tilnærmingen til kulturen. Kulturelle populister, ofte representert av Fremskrittspartiet i Norge, er i enda høyere grad kritisk til hierarkiene i kulturen. De vil, i likhet med rendyrkede liberalister, frata elitene offentlige subsidier og slik fravriste dem mye av makten. Målet for populistene og liberalistene er å slippe folket og kulturen helt fri.

 

Artikkelen er skrevet av Kristian Meisingset og er sist oppdatert 17.6.19.

Videre lesning:

Kultur for kulturens skyld

Den autoritære maren

Nr. 14 2008: En liberal kulturpolitikk

Å drive politisk vendetta gjennom kulturbudsjettet er ikke et liberalt demokrati verdig

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »