Hva er ensomhet?

 

istockphoto.com

 

Ensomhet er en følelse av ubehag eller smerte forårsaket av en opplevelse av utilstrekkelig tilknytning til andre. Det er viktig å fastholde at ensomhet er en følelse, for ensomhet forveksles ofte med andre fenomener, særlig med det å være alene. Å være alene og å være ensom er imidlertid to distinkte fenomener. De er både logisk og empirisk uavhengige av hverandre. Ensomhet er et subjektivt fenomen. Den oppleves av et individ som en mangel på tilfredsstillende relasjoner til andre, enten på grunn av for få relasjoner eller fordi de eksisterende relasjonene ikke har en ønsket form for nærhet.

I faglitteraturen finnes en rekke ulike definisjoner av ensomhet, hvor noen fellestrekk er gjennomgående: en følelse av smerte eller tristhet, en oppfatning av en selv som isolert eller alene og en følt mangel på nærhet til andre. Slike definisjoner lar det stå åpent om ensomhet har indre eller ytre årsaker, om den er et resultat av individets disposisjoner eller de ytre betingelsene individet lever under.

Det fungerer dårlig å definere ensomhet ut fra sviktende sosial støtte eller lignende, fordi det finnes mennesker som har god sosial støtte, slik vi vanligvis forstår det, men som likevel føler seg kronisk ensomme. Omvendt finnes det en rekke mennesker som har dårlig sosial støtte, men som likevel ikke er nevneverdig plaget av ensomhet. Det faktiske antallet mennesker en person har rundt seg, er i liten utstrekning korrelert med personens ensomhetsfølelse. Det som predikerer ensomhet er ikke antall mennesker man omgås, men om den sosiale omgangen et individ har tilfredsstiller hans eller hennes behov for tilknytning, om de opplever den sosiale omgangen de har som meningsfull.

Det kan skilles mellom flyktig, situasjonsbestemt og kronisk ensomhet. Den flyktige ensomheten kan komme over oss når som helst, enten vi er på fest omgitt av mange andre eller alene hjemme, og betegner simpelthen en forbigående følelse av ikke å være tilknyttet andre. Situasjonsbestemt ensomhet skyldes endringer i ens liv, som at en nær venn eller et familiemedlem dør, et kjærlighetsforhold tar slutt, barna flytter hjemme hjemmefra etc. Som navnet tilsier er kronisk ensomhet en tilstand hvor subjektet opplever en vedvarende smerte på grunn av utilstrekkelig tilknytning til andre. Den situasjonsbestemte ensomheten skyldes ytre omstendigheter. Den kroniske kan derimot synes å ha sin opprinnelse i en selv fordi endringer i ytre omstendigheter gjør så lite utslag. Vi kan derfor kanskje skille mellom endogen og eksogen ensomhet, som avhenger av om ensomhetsfølelsen har sin hovedårsak i subjektet selv eller i de ytre omgivelsene. Det vil selvsagt ofte være vanskelig å avgjøre hvorvidt ensomhetsfølelsen er endogen eller eksogen nettopp fordi det er snakk om et relasjonelt fenomen hvor subjektet har et utilfredsstilt behov for tilknytning til andre. Skillet har likevel en viss plausibilitet. En person som plages av ensomhetsfølelse gjennom hele livet, uansett hvordan omgivelsene måtte være, selv med en kjærlig familie og et solid sosialt nettverk, bør formodentlig plasseres i den endogene kategorien. Omvendt bør en person som ikke tidligere har hatt problemer med ensomhet, men hvor vedkommende rammes av en slik følelse etter å ha blitt sosialt ekskludert, kanskje mobbet, plasseres i den eksogene kategorien. Som oftest vil det være rimelig å bringe inn både indre og ytre årsaker til ensomheten. Forsøk på å avgjøre hvorvidt indre eller ytre, karakterologiske eller situasjonelle, variabler har sterkest prediksjonskraft, viser at man trenger begge deler for å forklare ensomhet.

Ensomhet omtales av og til som en folkesykdom eller et folkehelseproblem. Å føle den sosiale sulten som ensomhet er, er i seg selv like lite et sykdomstegn som å føle fysisk sult fordi man ikke har spist. Imidlertid kan ensomheten utvikle seg slik at den dramatisk øker risikoen for både psykiske og somatiske lidelser. Ensomme har et høyere forbruk av helsetjenester enn ikke-ensomme. Ensomhet er en sterk predikator for mortalitet, selv når man av metodologiske grunner ser bort fra dødsfall forårsaket av selvmord. Virkningen kan sammenlignes med å røyke 10-15 sigaretter daglig, og er sterkere enn effekten av fedme og fysisk inaktivitet. Ensomhet påvirker blodtrykk og immunforsvar, og forårsaker en økning av stresshormoner i kroppen. Det gir økt risiko for Alzheimers, og generelt svekkede kognitive ferdigheter over tid. Det er den subjektive følelsen av ensomhet, ikke den faktiske mengden sosial støtte, som er korrelert med svekket mental og somatisk helse. Hvis vi skal predikere negative helseutfall, er altså subjektiv sosial isolasjon, dvs. at man føler seg ensom, en langt mer presis variabel enn objektiv sosial isolasjon, dvs. at man er alene.

Enkelte hevder at vi i dag lever i en «ensomhetens tidsalder», at det handler om en «epidemisk ensomhet». Vi har imidlertid ikke noe grunnlag for å hevde at ensomheten er mer utbredt i dag enn tidligere. Det finnes epidemiologiske studier som gir oss et visst grunnlag for å vurdere utviklingen noen tiår bakover i tid, og disse tilsier i hovedsak at ensomhet ikke er mer utbredt enn tidligere. Hvis vi legger til grunn tall fra norske levekårsundersøkelser, finner vi at det ikke er noen økning i utbredelsen av ensomhet. Det samme gjelder de fleste andre land. Norge er dessuten blant landene med lavest utbredelse av ensomhet. Noen grupper er overrepresenterte i statistikken: innvandrere, funksjonshemmede, unge og eldre.  Det er mindre forskjell mellom ulike aldersgrupper i Norge enn i de fleste andre land, og norske eldre er antakelig klodens minst ensomme. Det er liten forskjell på større og mindre byer i Norge, men det er noe lavere ensomhetstall i de største byene.

En av de viktigste predikatorene for ensomhet både på individuelt og nasjonalt nivå, er nivået på den generaliserte tilliten. Individer med et høyt nivå av generalisert tillit vil typisk ha et lavt nivå av ensomhet, og nasjoner med høye nivåer av generalisert tillit, har gjennomgående lav utbredelse av ensomhet sammenlignet med nasjoner der den generaliserte tilliten er lav. Dette er nok en av de viktigste årsakene til at ensomheten har såpass lav utbredelse i Norge sammenlignet med land som Hellas, Portugal og Italia, som er land der den generaliserte tilliten er betydelig lavere enn i Norge. Det er dessuten godt belegg for å hevde at det er mindre ensomhet i individualistiske samfunn enn i kollektivistiske.

Ensomhetens fenomenologi er slik at ensomheten fremtrer som påført utenfra. Det oppleves som om at det er ens omgivelser som svikter. Da synes også omgivelsene å ha ansvar for ensomheten, og en plikt til å hjelpe. Er det et politisk ansvar? Flere norske politikere har tatt slike initiativ, og Regjeringen Stoltenberg II ville ta i et krafttak for å forhindre ensomhet i befolkningen, mens Høyres helseminister Bent Høie har tatt til orde for en «politisk mobilisering mot ensomhet». Det er lite evidens for at programmer som har til hensikt å redusere ensomhet har noen vesentlig virkning.

Det skilles gjerne mellom fire hovedtyper av intervensjoner: (1) bedring av sosiale ferdigheter, (2) sterkere sosial støtte, (3) gi større muligheter for sosial omgang og (4) endring av uheldig sosial persepsjon. Det er liten forskjell i virkning mellom (1), (2) og (3), og virkningen av alle tre typer intervensjoner er svært liten. (4) ser derimot ut til å ha en noe bedre virkning. Ellers er styrking av institusjoner som fremmer tillit det viktigste man som politiker kan gjøre for å forebygge ensomhet, men det faller stort sett utenfor helsepolitikkens domene.

Avslutningsvis må det påpekes at uttrykket «ensomhet» også kan brukes i en positiv betydning, hvor man har en positiv opplevelse av å forholde seg til seg selv uten å måtte forholde seg til andre. På engelsk vil man typisk bruke uttrykket «solitude» om dette fenomenet, snarere enn «loneliness». Denne formen for ensomhet har i liten utstrekning vært gjenstand for politisk debatt.

 

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen og er sist oppdatert 3.10.19.

 

Videre lesning:

John T. Cacioppo & William Patrick: Loneliness: Human Nature and the Need for Social Connection, W.W. Norton & Company, New York/London 2008.

Robert J. Coplan & Julie C. Bowker (red.): The Handbook of Solitude: Psychological Perspectives on Social Isolation, Social Withdrawal, and Being Alone, Wiley Blackwell, Maldan MA/Oxford 2014.

Knut Halvorsen: Ensomhet og sosial isolasjon i vår tid, Gyldendal, Oslo 2005.

Lars Fr. H. Svendsen: Ensomhetens filosofi, Universitetsforlaget, Oslo 2015.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »