Hva er eksternaliteter?

 

 

De aller fleste varer og handlinger har eksternaliteter, som kanskje enklest kan forklares som effekter på andre som du ikke tar hensyn til når du tar dine valg.

Når jeg flyr, bidrar jeg til forurensning for alle andre. Det er ikke sikkert jeg tar hensyn til denne forurensningen når jeg vurderer om jeg skal reise eller ikke. Hvis jeg tok slike hensyn, fløy jeg kanskje litt mindre. Hvis flyeksosen gikk rett inn i kabinen, slik at de reisende fikk all forurensningen selv, ville jeg nok ikke flydd i det hele tatt.

Et annet eksempel som ofte brukes er en fabrikk øverst i elven som slipper ut gift som dreper all fisken nedover i elven – men som selv ikke merker noen ting. Fabrikkeieren tar ikke hensyn til at hans handlinger går ut over andre. For fabrikkeieren, som oss andre, avveier sine personlige fordeler mot sine personlige ulemper, og kanskje han ikke en gang vet at fisken lenger ned i elven dør.

Det at det finnes slike eksterne effekter gjør at vi forurenser mer enn vi burde. Og på samme måte som det finnes slike negative eksterne effekter, finnes det også positive effekter. Dersom fabrikken lagde næringsdrikk og hadde lekkasjer ut i elven, kan det tenkes at fisken ville vokse raskere og bli større. Her vet ikke fabrikkeieren at det lekker næringsstoffer ut i elven, og fiskerne nedover elven nyter godt av det. Dersom fabrikkeieren hadde visst om den positive eksternaliteten han påfører samfunnet, ville han kanskje ha sluppet ut mer og tatt seg betalt. Når en handling har positive eksternaliteter, vil ren egeninteresse føre til for få slike handlinger.

Dermed åpner det seg muligheter for at myndighetene kan tre inn og forbedre utfallet. Det finnes, grovt sett, tre måter det offentlige kan forhindre effektene av eksternalitetene på.

Man kan for eksempel bruke overbevisning eller press, at myndighetene påvirker tenkningen og oppførselen til markedsaktørene ved å innprente dem de effekter deres oppførsel har på andre. Holdningskampanjer for å få folk til å kjøre miljøvennlig er et slikt tiltak, der man appellerer til aktørenes samvittighet, uten å bruke tvang eller endre hva som rent rasjonelt og egoistisk er det mest fornuftige å gjøre. Det største problemet er nettopp dette: Fordi det fortsatt ”lønner seg” for hver enkelt å oppføre seg som før, er overbevisningstaktikken som regel lite effektiv.

Deretter har vi kontroll: Enten kan man gjøre hele virksomheten statlig (slik man har gjort med utdanning, som har positive eksternaliteter), eller man kan stille strenge krav til hva og hvordan ting skal gjøres, slik at de eksterne effektene unngås. Kravet om katalysatorer på biler er et slikt tiltak. Denne taktikken er mer effektiv, men har sine svakheter. Ved å låse fast aktørene til en bestemt måte å handle på, mister man den spontane orden og tilpasning som ellers ville oppstått. For eksempel kan man tenke seg, dersom katalysatoren ikke hadde vært påbudt, at et nytt og bedre produkt for å hindre giftige utslipp snart ville oppstått. Et annet problem er at denne taktikken krever at mye tid, arbeidskraft og penger avsettes til å følge med, kontrollere, justere og sette regler.

Økonomer pleier i stedet å foretrekke det tredje alternativet: Endrede incentiver. Det betyr at man endrer hva det rent rasjonelt og egoistisk ”lønner seg” å gjøre. Der man ser negative eksternaliteter kan man gjøre handlingen dyrere eller vanskeligere. Et eksempel er høye avgifter på bensin: Når bensinen blir dyrere, kjører du mindre, og dermed forurenser du mindre. Tilsvarende: Der det er positive eksterne effekter kan myndighetene gjøre det enklere eller billigere. Staten gir for eksempel skattefradrag for forskningsutgifter og gjør det enklere å ta utdanning gjennom gunstige studielån. Dette har vist seg å være effektivt, samtidig som man utnytter de økonomiske aktørenes naturlige trang til stadig å forbedre seg og tilpasse seg rammebetingelsene.

Det er ikke mulig for myndighetene å ta hensyn til enhver ekstern effekt. Eksternaliteter finnes overalt. Enkelt sagt er det slik at eksternalitetene burde tas hensyn til der kostnaden av å ikke gjøre noe er større enn kostnaden ved å gjøre noe. En som ser reguleringer og inngrep som billige og effektive tiltak, vil således foretrekke at mange eksterne effekter reguleres vekk, mens en med et mer pessimistisk (eller realistisk?) syn på kostnadene av inngripen, vil foretrekke færre reguleringer.

 

Teksten er skrevet av Marius Doksheim og er sist oppdatert 17.11.2020. 

Videre lesning:

Hva er insentiver?

Hva er markedssvikt?

SVIKT! En introduksjon til public choice

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »