Ideer

Den opplyste egeninteressen

Pierre Nicole var den første som introduserte begrepet opplyst egeninteresse til fellesskapets nytte. Han mente dyder og moral er en sosial maskerade, mens egeninteressen holder samfunnet sammen, skriver Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita, hos Minerva.

Publisert: 6. juli 2011

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

Pierre Nicole var den første som introduserte begrepet opplyst egeninteresse til fellesskapets nytte. Han mente dyder og moral er en sosial maskerade, mens egeninteressen holder samfunnet sammen.

Før Bernard Mandeville, Adam Smith og Jeremy Bentham behandlet temaene egeninteresse, lykke og fellesskap i sine moralverk, analyserte franske moralfilosofer menneskelig motivasjon og lykke og hva som er best for fellesskapet. Bernard Mandevilles påstand om at private vices (privat umoral) førte til public benefits (felles nytte) skapte furore i England på begynnelsen av 1700-tallet. Men da en av de franske moralfilosofene, Pierre Nicole, utga Essais de Morale (1671-1678) ble det ingen skandale. Dette er paradoksalt, fordi hans påstander var vel så radikale som Mandevilles, og fordi teologen Nicole var strengt religiøs. Nicole knyttet spørsmålet om lykke til egeninteressen. Han hevdet at den enkelte ville bli lykkelig av å følge egen interesse, og i tillegg at samfunnet som helhet ville fungere optimalt. Han var altså den første som introduserte begrepet opplyst egeninteresse til fellesskapets nytte.

Jansenismens morallære

Pierre Nicole tilhørte den strengt katolske, franske sekten jansenismen. Jansenistene debatterte flittig om handlinger overhodet kunne være motivert av nestekjærlighet og konkluderte med at handlinger bare tilsynelatende var motivert av nestekjærlighet. Den egentlige motivasjonen er det de kaller egeninteresse (amour propre). Deres moraldebatt var et avsløringsprosjekt. Hensikten var å vise hva som egentlig skjuler seg under det som på overflaten ser ut som dydighet.

Jansenistene var særlig opptatt av å finne ut hva som motiverte mennesket. Spørsmålene de stilte seg, var om egen lykke og egen interesse var mulig å kombinere med fellesskapets lykke og interesse? Eller var slik at alle kjempet om de samme knappe godene, slik at den enes lykke var den andres ulykke?

Av jansenistene var det Pierre Nicole som gikk lengst i å forsøke å bygge en bro mellom den svært asketiske og utenomverdslige jansenismen og den sekulære politiske og sosiale virkeligheten. Nicole forsøkte å få til en praktisk og realistisk morallære, samtidig som han holdt fast ved sine strenge religiøse prinsipper. Hans mål var å vise at jansenismen var den riktige veien til frelse. Nicoles Essais de Morale er en mellomting mellom en klassisk, deskriptiv og psykologisk observasjon og beskrivelse og en normativ, preskriptiv morallære. Nicole la sin psykologiske, teologiske motivasjonsanalyse til grunn når han utredet sitt teoretiske fundament for hvordan samfunnet fungerte. Han spurte seg hvordan det var mulig at det korrupte samfunnet han så rundt seg likevel kunne være harmonisk og bestå av harmoniske, lykkelige individer, hvis det bare var et fåtall (om noen) som ble frelst av Guds nåde? Det er i denne sammenhengen at Nicole skiller seg ut fra andre jansenister, for de stopper ved den moralske, psykologiske, individuelle observasjonen og trekker ikke samfunnsmessige konklusjoner.

Lykke og nytelse er menneskets mål

For jansenistene var mennesket ikke bare syndig, men også nytelsessykt og på jakt etter egen lykke. De konkluderte med at alle er seg selv nærmest, ”enhver er ledet av sin søken etter egen lykke”. Også Pierre Nicole var av denne oppfatningen. Han skrev blant annet at menneskene er egoistiske og søker bare sin egen nytelse: ”Mennesket ønsker seg alle goder, all ros det kan få, alle nytelser, og mennesket ønsker alt dette bare for sin egen del, og bare i forhold til seg selv.” Og han fortsatte: ”Mennesket er i tillegg tyrannisk, ønsker å dominere andre og er kun drevet av egeninteressen i sine handlinger. Etter syndefallet elsker mennesket bare seg selv uten grenser, behovet for nytelse er ubegrenset.”

Siden lykken og nytelsen er menneskets overordnede motivasjon, så vil all annen motivasjon til syvende og sist komme fra ønsket om lykke og nytelse, eller om man vil, fravær av smerte. Men egoisme og nytelse har aldri vært ideelle standarder for moralsk motivasjon og oppførsel. Det å handle i egeninteresse, eller være motivert av sine egne egoistiske motiver, er i klassisk (være seg kristen eller antikk) tenkning farlig, lastefullt og ukontrollerbart. Satt på spissen: Man blir lykkelig ved å sette fellesskapet eller Gud høyest (Nicoles mål), men ikke ved å sette seg selv i sentrum.

”Den viktigste følelsen som oppstår fra egeninteressen, er ønsket om å bli elsket og likt av andre. Vi stiller opp for andre for at de skal elske oss. Det er egeninteressen som driver oss, og vi skjuler den under en maske av nestekjærlighet.” Det er nettopp fordi vi elsker ros, beundring, smiger og anseelse at vi forsøker å oppføre oss slik at andre tror vi er bedre enn vi i virkeligheten er. Dette ønsket om beundring er, ifølge Nicole, en av de aller viktigste drivkreftene for menneskelig motivasjon, og beundring får man ikke om man er egoistisk og selvopptatt. Fremstår man som egoistisk, nytelsessyk og kanskje også grådig og hensynsløs, så viser man sitt sanne jeg. Derfor skjuler vi vår egeninteresse under en maske av nestekjærlighet.

Essais de Morale

Paradokset Nicole sto overfor, var at mennesket etter jansenistenes lære vil være ”dømt på forhånd”, ute av stand til å gjøre noe godt uten hjelp av Guds nåde. Likevel fungerte samfunnet rundt ham fint, og menneskene var lykkelige. Forklaringen fant han i likheten mellom nestekjærlighetens og egeninteressens virkninger. Denne viktige observasjonen illustrerte Nicole slik:

«Nestekjærlighet og egeninteresse, [er] like i sine effekter … Det er den avskyen man føler for egeninteressen som gjør at man tvinges til å maskere seg. Selv om det ikke finnes noe som er så forskjellig som nestekjærligheten som gir Gud alt og egeninteressen som gir mennesket selv alt, så er effektene av de to likevel svært lignende. For de følger begge de samme sporene.»

Nicole kom stadig tilbake til skillet mellom nestekjærlighet og egeninteresse gjennom hele Essais de Morale, og stadig fremtrer paradokset om de utad like handlingene. Gang på gang understreket Nicole det samme dilemmaet i sine essays: Vi vet ikke selv om vi er inspirert av menneskelige eller guddommelige prinsipper, og selv om vi prøver og tror at vi handler etter Guds vilje, så kan vi fortsette å grave og finne ut at det er en skjult interesse og egoisme som likevel ligger bak. Slik kan vi fortsette i en spiral og aldri få avklart om vi virkelig handler i nestekjærlighet.

Mennesket er ikke i stand til å leve opp til de strenge moralske standardene jansenisten Nicole forfektet. Menneskets eneste oppnåelige moralske motivasjon er egeninteressen. Det er få, om ingen, som handler motivert ut fra nestekjærlighet i den virkelige verden. Men ironisk nok, begge motivasjoner gir samme resultat. Essayet om nestekjærlighet og egeninteressen handler i stor grad om likheten mellom et kristent ideal om nestekjærlighet og en egoistisk praksis.

Det mest overraskende for Nicole, og mange av de franske og etter hvert de engelske moralfilosofene på 1600- og 1700-tallet, var nettopp det at selv den dårligste, mest egoistiske og selvsentrerte motivasjonen kan føre til handlinger som utad fremstår som ærbare og dydige. Eksempelvis skrev Nicole også at: ”egeninteressen vet så godt hvordan den skal se ut som nestekjærlighet at det er omtrent umulig å vite sikkert hva som skiller den [egeninteressen] fra nestekjærligheten.” Han innså at to utad like handlinger kunne ha ulik motivasjon, men at begge personene i prinsippet kunne leve lykkelige, gode liv og handle tilsynelatende (eller genuint) dydig. Det er faktisk slik at det er umulig å finne ut hva et menneske egentlig motiveres av. Det eneste man kan si noe sikkert om, er resultatet, det vil si de handlingene man observerer.

Den opplyste egeninteressen

Forvandlingen av egeninteressen fra noe entydig negativt til noe positivt er så tydelig hos Nicole, fordi han ikke forsøker å gjøre noe med det ”falne” mennesket. Han aksepterte at mennesket var fortapt og måtte leve med det. Det er likevel én modifikasjon: Egeninteressen som en rå, hensynsløs egoisme fungerer ikke for fellesskapet. Det som derimot skaper lykkelige mennesker i et lykkelig samfunn, er det Nicole kaller den opplyste egeninteressen. En sentral paragraf hos Nicole illustrer dette:

«Man kan konkludere med at alt man har sagt for å reformere hele verden – det vil si innsatsen man har gjort for å bannlyse all umoral og all ubehøvlet, uhøflig bråk og uorden, og innsatsen [man har gjort] for å gjøre menneskene lykkelige allerede i dette livet – så viser det seg at det som trengs, i stedet for nestekjærligheten, er bare å gi menneskene en opplyst egeninteresse(min kursivering), som klarer å oppfatte [menneskets] sanne interesse og klarer å holde [ønsker og tilbøyeligheter] motivasjonen på det sporet den riktige fornuften vil kunne avdekke og åpenbare [for mennesket som er motivert av en opplyst egeninteresse].»

Det er den opplyste egeninteressen som har erstattet nestekjærligheten. Her ser vi at Nicole ikke uten videre er positiv til egeninteressen, den må ”temmes”, ”holdes på sporet”, siviliseres og opplyses. Nicole poengterte at hvis alle var hensynsløse, egoistiske og søkte øyeblikkelig lykke og behovstilfredsstillelse, så var egeninteressen negativ. Da ville alles jakt på lykken gå ut over andre og være til skade for fellesskapet. Men dersom egeninteressen ble tilført fornuft, så ville den være velgjørende for alle, både for den enkelte og for det sosiale fellesskapet. Fornuften eller opplysningen skulle sørge for at den enkelte ikke gikk over streken eller lot seg rive med av sterke følelser.

Den opplyste egeninteressen var resultatet av en siviliseringsprosess. For Nicole var behovet for ros, beundring og anerkjennelse det som bidro mest til siviliseringen. Når andre innser at ros og smiger fungerer bedre enn rå makt, vil samfunnet siviliseres. Slik betyr sivilisering en raffinering av egeninteressen. Menneskene blir flinkere, mer utspekulerte og dyktige til å bruke sin egeninteresse.Denne flinkheten er rasjonell og kalkulerende. Egeninteressen styrer lystene, men styrer dem på en lur måte, slik at de egentlige motivene for handlingene forblir skjult. For Nicole var denne maskeraden medaljens bakside. For å fremstå dydig, oppofrende og nestekjærlig, måtte menneskene hykle: ”egeninteressen må maskeres og skjules for omverdenen.” Essensen av dette er at egeninteressen gjør oss lykkelige, men prisen er sosialt hykleri.

Ifølge Nicole ville menneskene skjønne at det ville være enklere å leve i verden hvis man handlet slik at man ble godkjent av andre, enn hvis man handlet slik at man ble fordømt av andre. Naturlig eller instinktiv egeninteresse, som var en sosialt splittende faktor, vil erstattes av opplyst egeninteresse når samfunnet siviliseres. Mennesker som handler i opplyst egeninteresse, handler og regulerer sitt liv i forhold til andre med utgangspunkt i en positiv, aksepterende innstilling, og ikke bare ut fra sin egoistiske egeninteresse, som ofte vil være i konflikt med andres egeninteresser.

I sin analyse av hvordan samfunnet fungerer viste Nicole ved flere praktiske eksempler hvordan egeninteressen virket like bra eller sågar bedre enn nestekjærligheten. Sitatet nedenfor viser at Nicole mente at mennesket er avskåret fra nestekjærligheten som en følge av arvesynden, men at alle likevel er avhengige av hverandre for å kunne leve. Her følger Nicoles lovprisning av egeninteressens velgjørenhet:

«Man må ta i betraktning at menneskene ikke er motivert av nestekjærlighet på grunn av arvesynden, likevel har menneskene en uendelig mengde behov og lyster og er avhengig av hverandre for å få tilfredsstilt disse. Egeninteressen [Nicole skriver grådigheten] har tatt plassen til nestekjærligheten for å tilfredsstille menneskenes behov, og gjør det på en slik måte at man ikke kan få beundret og rost den nok, og oppfyller behovene så bra at selv ikke nestekjærligheten hadde nådd opp (min kursivering). Man finner, for eksempel, overalt hvor man ferdes i landet, mennesker som er villig til å tilfredsstille og betjene enhver som kommer forbi, og som har husrom klart til å motta gjester. Man kan be om alle slags tjenester. Man kan kommandere dem, og de adlyder. De tror at man gjør dem lykkelige ved å akseptere deres service. De har aldri en unnskyldning for å ikke tilby den assistansen man ber om. Hvor skulle det kunne finnes mer beundringsverdige mennesker, selv sammenlignet med dem som er motivert av nestekjærlighet? Det er grådigheten som får dem til å handle … Hvilken nestekjærlighet ville kunnet bygge et helt hus for en annen, møblere det, male det og levere det nøkkelklart? Grådigheten gjør det med vellyst … grådigheten gjør alt dette uten å klage.»

I dette sitatet argumenterer Nicole for at det er egeninteressen som gjør det mulig for menneskene å forene seg i samfunn. Samfunnet er basert på at alle forstår at de ikke kommer noen vei ved å tyrannisere andre, men at alle må ta hensyn til alle andres egeninteresser for å kunne fremme sin egen. Nicole setter det på spissen og skriver at egeninteressen tar plassen til nestekjærligheten for å dekke menneskelige behov, og at de dekkes mye bedre av egeninteressen enn av nestekjærlighet.”Egeninteressen, ledet av fornuften i sin søken etter ros og beundring fra andre, imiterer nestekjærligheten så perfekt, at bare ved å se på de ytre handlingene [resultatene], vil [begge motivasjoner] gi de samme svarene.” Likevel dekker egeninteressen de menneskelige behovene på en utmerket måte:

«Samme hvor korrupt samfunnet er, i sin drivkraft og i Guds øyne, så vil samfunnet utad være bedre regulert, mer sivilisert, rettferdig og fredelig, mer sjenerøst og veldrevet enn noe annet. Og det som er enda mer beundringsverdig er at, selv om samfunnet utelukkende er motivert og drevet av egeninteressen alene, vil ikke egeninteressen være synlig, egeninteressen, som er totalt blottet for nestekjærlighet, vil fremstå i sin helhet, både i form og karakter, som den beste nestekjærlighet.»

For en sosial maskerade

Andre eksempler Nicole brukte for å understreke sitt poeng, var blant annet at uten egeninteressen vil ikke mennesket kunne nyte godt av sine eiendeler, reise trygt eller tjene på handel eller industri (se tidligere sitat). Eksemplene er svært like Adam Smiths berømte argumentasjon et århundre senere om ”the butcher and the brewer” i The Wealth of Nations. Her sier Smith at slakteren og ølbryggeren ikke tilbyr kjøtt og øl av nestekjærlighet, men at de gjør det for å tjene penger selv, altså at de er motivert av egeninteresse.

Vippepunktet i Nicoles moraltekster om egeninteressen ligger der hvor han først viser at all oppførsel og motivasjon er et skalkeskjul og del av en hyklersk sosial maskerade, til å innrømme at maskeraden fungerer utmerket som moralsk kodeks i sosial, økonomisk og politisk sammenheng. Dette vippepunktet er enkelt å se hos Nicole, nettopp fordi utgangspunktet hans er udelt negativt, samtidig som han, som jansenist, har en nærmest utopisk standard for moralsk motivasjon. Vi kan kort si at Nicole argumenterte for en sosial maskerade, der alle fremstår som nestekjærlige og dydige, men motivert av egeninteresse, fordi dette ville skape lykkelig mennesker i et velfungerende fellesskap.

Artikkelen er et forkortet utdrag av ”Nicole, lykken og egeninteressen” som sto på trykk i Arr 2/2009. Utdraget er publisert hos Minerva 6. juli 2011.