IDEER: Den konservative Hegel



Den konservative Hegel
Av Henrik Syse, Lars Gauden-Kolbeinstveit og Torbjørn Røe Isaksen

En oversikt over konservatismen som politisk filosofi kan ikke komme utenom Hegel. En oversikt over sosialismen kan likeledes ikke unngå ham. Endog liberalismens historie bør gå turen innom Hegels rettsfilosofi. I vår leting etter spenninger så vel som fellesgods mellom de forskjellige politiske ideologiene i vesten, med hovedvekt på en analyse av konservatismens grunnideer, har det vært spennende å bruke tid på nettopp Hegel. Han utgjør en god nøkkel til å forstå hva konservatisme spesielt, og politisk filosofi generelt, er også i dag.

En oversikt over konservative tenkere i Vestens filosofi avslører en stor bredde – fra tenkere som sterkt understreker fellesskap, ansvar og samhørighet til tenkere som opphøyer markedets frihet til politikkens fremste prinsipp. Noe har de imidlertid felles: frykten for det abstrakte, det løsrevne, det som ikke tar hensyn til historie, tradisjon og menneskers følelser.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770 – 1831) er, ikke minst takket være Kierkegaards berømte harselas, blitt sett på som en av de virkelig abstrakte teoretikere i filosofihistorien. Går man ham nærmere etter i sømmene, ser man at dommen er urettferdig. Riktignok er Hegel kompleks, i både språk og resonnement, og han er – dels grunnet denne kompleksitet, dels grunnet uttalelser som peker i forskjellige retninger – blitt tatt til inntekt for både høyre- og venstresidens politiske verdier. Marx bygget på avgjørende vis på Hegels filosofi, men det gjorde også mange romantikere og idealister som sto fjernt fra marxismen. Splittelsen mellom høyre- og venstre-hegelianere er av gammel dato.

Riktignok kan en Kierkegaard ha rett i at Hegels filosofi er mer preget av de store linjer enn av det enkelte menneskets tro, tvil og følelser. Men Hegel er likevel filosofen som fremfor noen er opptatt av kontekst. Allerede i Hegels logikk og begrepsfilosofi finner vi noe av det som inspirerte Marx og andre sosialistiske tenkere, men som like mye peker i en konservativ retning: vektleggingen av tilblivelse og utvikling. Det er i et begreps indre spenninger, og ikke minst i relasjonene mellom begreper og deres meningsinnhold, at vi griper begrepenes betydning og essens, ikke i deres abstrakte mening eller i de rent formallogiske relasjoner.

Historien og den lange horisont
Dette finner vi igjen i Hegels berømte historiefilosofi: historiens stadier henger sammen, og ideene utvikler seg gjennom relasjoner, reaksjoner og spenninger. Åndens – tenkningens og bevissthetens – utvikling kan ikke beskrives som noe abstrakt og teoretisk, men finner alltid sted i historien og er på mange måter historien.

Hva betyr det i praksis? Historien består ikke av løsrevne hendelser som vederfares tilfeldige individer. Utviklingen av menneskets tenkning finner sted innenfor samfunnenes Sittlichkeit (”sedelighet” eller ”samfunnsmoral” på norsk). Denne samfunnsmoralen utgjør en grunnleggende forståelsesramme for individene og deres liv, men kan samtidig utfordres, endres og ”heves høyere opp”. Når historien utvikler seg, skjer det også en utvikling med og rundt individet. Dette er ingen mekanisk prosess der individet passivt skal tilpasse seg et system eller en utvikling rundt seg. Tvert om vektlegger Hegel hvordan individets frihet blir stadig mer fremtredende i historiens utvikling, et trekk ved Hegels tenkning som ikke minst har inspirert den amerikanske idéhistorikeren Francis Fukuyama og hans tanke om historiens slutt i det liberale demokrati.

Men friheten er ikke abstrakt. Den er ikke primært en ”idé” eller et ”prinsipp” som kan legges til grunn for et politisk system, nærmest som et arkimedisk punkt. Friheten virkeliggjøres i et samfunn av mennesker, med sine tradisjoner, sin Sittlichkeit og sin historie.

Hegel inviterer oss dermed til å la en lang horisont prege politisk tenkning og praksis. Vi skal se bakover og forstå hvor våre institusjoner og ideer kommer fra. Men vi skal også se fremover og slik sikre balansen mellom frihet og autoritet, individualitet og samfunn, og ikke bare tilfredsstille de øyeblikkelige behov.

Her føyer Hegel seg inn i en konservativ tradisjon som også omfatter David Hume og Edmund Burke. Grunninnsikten er at individet er en del av noe større. Den innsikten er imidlertid ikke ment å skulle svekke individets rettssikkerhet, men snarere styrke den, satt opp mot abstrakte eller historieløse teorier om menneskets frihet som står i fare for å løsrive mennesket fra det jordsmonn – historie, tradisjon, livssyn og kultur – som i siste instans utgjør menneskets grunnleggende livsbetingelser.

Individets rett og frihet
Individets rett kommer til uttrykk på flere måter i Hegels filosofi. Han fremhever i sin Rettsfilosofi at individets rett til sin egen kropp og eiendom, så vel som religions- og samvittighetsfrihet, er grunnleggende frihetsrettigheter knyttet til selve subjektets person. Men i motsetning til det vi gjerne tenker på som liberal politisk tekning, har ikke Hegels politiske filosofi som målsetting kun å bygge institusjoner som best kan ivareta denne friheten, med individets frihet som start- og sluttpunkt. Snarere ser han på individets frihet som innvevd i et system av væremåter og tradisjoner. Lov og orden må bygges før individets frihet kan bli noen realitet. Uten institusjoner med solid rotfeste i tradisjon og Sittlichkeit forblir individets rettigheter en abstraksjon. En stat som eksisterer bare for å sikre individets rettigheter, blir for Hegel en slags maskin uten sjel og ånd. Snarere må det eksistere et etisk liv eller en samfunnsmoral, manifestert i kultur og tradisjoner, som individets frihet kan vokse og trives innenfor.

Kritikere har fryktet at Hegel dermed, i siste instans, ofrer individets rettigheter på fellesskapets alter. Men dét synes ikke å være en rimelig tolkning. Hegel søker snarere en balanse idet han ser at det sivile samfunn – menneskets gjøren og laden innenfor institusjoner, arbeid, kultur og familie – lett kan presses fra to kanter: fra en rendyrket individualisme og fra en mektig stat uten tydelige grenser. Ifølge Hegel må man bekjempe begge disse farene: faren for atomiserte individer, uten forståelse for og følelse av forpliktelse overfor fellesskapet, og faren for en stat som glemmer at den består av individer med sine unike personligheter.

Hegel stiller seg kritisk til en individuell frihet preget av svermeri og føleri. En slik form for individuell frihet er ubestemt og substansløs. Hegels syn på individet har slik sett røtter i aristotelisk filosofi: Individet er ikke adskilt fra andre individer, men er født inn i polis og er fra naturens side et sosialt vesen. Individer, som frie vesener, virkeliggjør ikke sin frihet før de gjensidig anerkjenner hverandre. Jeg er fri fordi du er fri – og omvendt. Sammenhengen mellom små felleskap, anerkjennelse, frihet og moral er sentral for Hegel og kan inspirere oss til en politikk som skiller skarpere mellom staten og det sivile samfunn.  

I den moderne verden må individet selvsagt anerkjennes i rettslig forstand – dette er antagelig den utvikling innen marxistisk tenkning og praksis som Hegel ville ha reagert skarpest mot: at individet mistet sine rettigheter og sin rettslige beskyttelse qua individ. Slik beskyttelse er en nødvendig betingelse for frihet, men den er utilstrekkelig i sosial forstand. Forholdet mellom individene og staten kan nemlig ikke reduseres til en ren kontrakt. Individet er i seg selv fritt, men friheten må realiseres for å få mening, mener Hegel, og det er ikke bare noe formelt. Når friheten realiseres, går den fra noe ubestemt til noe bestemt. Man fungerer ikke bare som et enkeltindivid, men som et selvbevisst og derfor allment og dannet individ.

Handel, marked og moral
En lesning av Hegels rettsfilosofi bringer frem mange av de spenninger som konservatismen målbærer, og som er med på å gjøre konservatismen til en viktig og spennende bidragsyter til vår tids politiske tenkning. Individets frihet og rett er i denne tenkningen en grunnleggende verdi som har fungert som en uhyre viktig drivkraft i historien. Mennesket inngår samtidig i større sammenhenger: religiøst, kulturelt og politisk. Disse sammenhengene kan ikke bare forkastes eller sees bort fra. De legger rammene for det livet vi lever, de gir livet mening, og de må tas hensyn til når politikk skal utformes.

For Hegel er det viktig å se at også markedet og handelen har sin viktige plass. Inspirert av blant andre Adam Smith vektlegger han det uplanlagte og spontane som ofte ligger til grunn for handelssamkvem. Dette samkvemmet er av den aller største betydning for å sikre sameksistens og tilfredsstillelse av grunnleggende menneskelige behov. 

På samme måte spiller marked og frihandel en viktig rolle for mange konservative politikere, men aldri som abstrakt prinsipp eller alle tings mål. Mennesker lever sine liv og finner mening som del av historie og fellesskap. Da utgjør rettsstat, frihandel og rettigheter livsviktige institusjonelle rammer. Men de er likevel bare rammer. Idet de opphøyes til mål i seg selv, kan det være at vi mister selve mennesket og dets verdighet av syne. Hegel så faren ved det løsrevne individet i markedsøkonomien. Anerkjennelse av den gjensidige avhengigheten i en handelsrelasjon er viktig. 

Eller for å si det med Klassekampens og venstrehegelianernes tradisjonelle språk: Mennesket er viktigere enn saka. For å sikre menneskets verdighet må vi så absolutt tenke prinsipielt og ha et tydelig ideologisk kompass, og vi må tørre å gå mot populistiske strømninger og øyeblikkets innfall. Men terrenget må likevel aldri glemmes når den ideologiske kompassnålen skal anvendes i praksis.

 

Kronikken, som er på trykk i Klassekampen 7.6.2011, er dels basert på en innledning i antologien Konservatisme (Oslo: Universitetsforlaget, 2011), redigert av Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »