Voltaire – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

François-Marie Arouet, mer kjent under navnet Voltaire, ble født 21. november 1696, som yngste barn av François Arouet, en notar, og Marie Marguerite d’Aumart, fra en adelsfamilie. Han ble utdannet ved en jesuittskole, og behersket mange språk (gresk, latin, engelsk, italiensk og spansk). Etter videre studier i jus, arbeidet han som sekretær for den franske ambassadøren i Nederland.

Voltaire ville livnære seg som forfatter, mens hans far ønsket at sønnen skulle forfølge en juridisk karriere. Voltaire lot derfor som om han arbeidet som advokatassistent i Paris, mens han i realiteten skrev poesi.  Faren sendte ham til provinsen for videre jusstudier. Han viste tidlig et betydelig talent for å havne i trøbbel, ikke minst på grunn av hans skarpe angrep på regjeringen og den katolske kirken. Han satt blant annet fengslet i Bastillen i 11 måneder etter å ha skrevet satiriske vers om Filip II, hertugen av Orléans, som var regenten til Ludvig XV fra 1715-1723. Mens han satt fengslet skrev han skuespillet Œdipe, som ble en suksess. Han brukte heretter navnet Voltaire både som forfatter og i daglig bruk. ”Voltaire” er at anagram for AROVET LI, som var den latiniserte utgaven av etternavnet hans, og de første bokstavene i tilnavnet ”le jeune” (den yngre). Navnet minner også om stavelsene i navnet på familieslottet ”Airvault”, når rekkefølgen på stavelsene snus om.

I 1726 havnet han nok en gang i Bastillen, etter en krangel med en mektig aristokrat, men slapp ut etter kort tid etter å ha lovet å forlate Frankrike. Han ankom England 14. mai 1726, og ble en stor beundrer av landets tenkere og liberale institusjoner. Voltaire var en usedvanlig produktiv forfatter, og skrev verk innenfor praktisk talt alle litterære genrer, som romaner, poesi, skuespill, avhandlinger, essays etc. Hans mest kjente verk er satiren Candide, som ble utgitt i 1759. Romanen forteller om en ung mann, Candide, som er blitt indoktrinert med Leibniz’ filosofiske teorier, med særlig vekt på hans påstand om at vi lever i den beste av alle mulige verdener, men som blir mildt sagt desillusjonert etter å ha reist rundt i verden og møtt alskens elendighet. Voltaire døde 30. mai 1778, og hans siste ord skal ha vært: ”For Guds skyld, la meg dø i fred.” En annen fortelling om hans siste ord, er at han på spørsmål om hvorvidt han forsaket djevelen, skal ha svart: ”Dette er ikke noe tidspunkt for å skaffe seg nye fiender.”

Voltaire var ingen systembygger, og hans argumentasjon utmerker seg ofte mer med sin retoriske enn sin logiske kraft. Til gjengjeld var han atskillig morsommere enn de fleste filosofer, og hans bitende satirer har nok vært vel så effektive som den møysommelige argumentasjonen man finner hos andre filosofer. Han beundret Locke som tenker, men mente at han var for abstrakt og uengasjerende som forfatter. Voltaire skrev for å bli lest, og skriftene skulle ha en så umiddelbar virkning som mulig. Ideelt sett skulle de være så underholdende og engasjerende at også mennesker som i grunnen ikke likte å lese, ikke ville legge dem fra seg.

Voltaire mente at Frankrike lå langt tilbake for England i samfunnsutvikling. Det engelske samfunnet ble målestokken han brukte til å bedømme det franske, og da kom det franske til kort. Dette ble særlig klart uttrykt i hans Filosofiske brev (1734), hvor han dessuten fornærmet adelen ettertrykkelig: ”Jeg er likevel ikke sikker på hvem som er nyttigst for en stat, en velpudret adelsmann som vet nøyaktig når kongen står opp og når han legger seg, og som gjør seg selv betydelig, eller en kjøpmann som gjør landet sitt rikt, gir ordrer til Surat og Kairo fra sitt kontor, og bidrar til verdens lykke.” Franske myndigheter ble mildt sagt bestyrtet: Boken ble fordømt med begrunnelsen at den kunne fremme en fritenkning som var farlig for religionen og den offentlige orden – den ble brent, og Voltaire måtte flykte fra byen. Også den katolske kirken fordømte boken, og Vatikanet satte den på sin indeks over forbudte bøker.

Voltaire kan delvis betraktes som en lockeansk liberalist. Han sluttet seg til kontraktsteorien, understreket eiendomsrettens betydning og ikke minst retten til ytrings- og pressefrihet. Man kan hevde at Voltaire aldri utviklet noen egen politisk ”teori”, men heller omsatte tidligere teorier i en samfunnskritisk praksis, hvor særlig toleranseproblematikken sto sentralt. Voltaire var bekymret over religionens tendens til intoleranse og vold mot annerledes troende. Voltaires argument for religiøs toleranse bygger på menneskets feilbarlighet. Siden ingen av oss besitter fullkommen kunnskap – og vi dessuten er svake og feilbedømmer så mangt – bør vi vise stor overbærenhet med hverandre. Du kan aldri være helt sikker på at du selv har rett, og derfor kan du heller ikke være sikker på at andre tar feil. Voltaire setter i grunnen bare én grense for toleransen, og det er overfor intoleransen.

I argumentet for frihet la han stor vekt på forbindelsen mellom frihet, handel og velstand, da større frihet også ville føre til større velstand i samfunnet. Igjen var England forbildet: ”Handelen som har gjort borgerne i England rike, har også bidratt til å gjøre dem frie, og denne frihet har i sin tur utvidet handelen; på denne måten er statens storhet blitt til.” Politisk undertrykkelse svekker staten. Sensur hindrer informasjonsflyten som er nødvendig for at en stat skal kunne styres effektivt. Intoleranse skaper og konflikter, og tvinger ressurssterke borgere i eksil. Sterke reguleringer av handel fratar i realiteten staten store inntekter. Politisk og økonomisk frihet har kort sagt en stor nytteverdi for staten, men friheten har også en umistelig egenverdi.

Samtidig må det påpekes at Voltaires forsvar for friheten er temmelig begrenset. Han sto med ett ben i den gamle, aristokratiske verden og ett i den moderne og liberale. Det førte til at han både forsvarte liberale friheter og det opplyste eneveldet – en mildt sagt problematisk kombinasjon. Han var ingen egalitær tenker, og betraktet den store massen av mennesker som dumme og brutale. Kunne det da ikke være en idé å gi hele folket retten til utdannelse? Det så Voltaire heller ingen grunn til. Friheten Voltaire satte så høyt var i siste instans en frihet for folk som ham selv: de velutdannede og opplyste.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme. Se også:

The complete works of Voltaire/Les œuvres completes de Voltaire, Voltaire Foundation, Taylor Institution, Oxford 1968-.

Dictionnaire Philosophique, Paris, Garnier, 1967.

Voltaire: Political Writings, red. David Williams, Cambridge University Press, Cambridge 1994.

Traktat om toleransen, overs. Birger Huse, Aschehoug, Oslo 2005.

Filosofiske brev, overs. Bernt Vestre, Aschehoug, Oslo 1990.

 

Gay, Peter: Voltaire’s Politics: The Poet as Realist, 2. utg., Yale University Press, New Haven 1988.

Gray, John: Voltaire, Phoenix, London 1997.

Pearson, Roger: Voltaire Almighty: A Life in Pursuit of Freedom, Bloomsbury 2005.

Pomeau, René: Politique de Voltaire, Paris, Colin 1963.

Porset, Charles: Voltaire humaniste, Paris, Edimaf 2003

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »