Vargas Llosa, Mario: Kelterens drøm

 

Gyldendal, 2011. 427 sider.

Teksten er skrevet av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

 

Drømmen om sivilisasjon

Nobelprisvinner Mario Vargas Llosa retter i sin siste bok et kritisk søkelys mot kolonialismen. Like fullt var det  modernisering og økonomisk globalisering,  den viktigste drivkraften for menneskelig velstand noensinne,  som akkompagnerte kolonialismen.

In my writing and in my life I have pursued a vision not only to inspire my readers but also to share my dream of what we can aspire to build here in our world” — Mario Vargas Llosa

Gjennom en årrekke har Mario Vargas Llosa agitert for internasjonalisme og frihet. Først og fremst som politiker og presidentkandidat i Peru i 1990, men også som forfatter og skribent i El Pais, har Vargas Llosas forsvart den klassiske liberalismen. Hans gnistrende evne til å koble historie og politikk, har gitt han et globalt nedslagsfelt.

Mario Vargas Llosa var blitt et forfatterikon allerede før han fikk nobelprisen i litteratur i 2010. Prisen ble tildelt for hans ”kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag”. Beskrivelsen passer godt på hans siste bok, Kelterens drøm, hvor historien om den irske humanisten og frihetskjemperen (eller forræderen om du vil — mer om det senere) Roger Casement fortelles.

Tradisjonen tro er det de store spørsmålene som drøftes: Kolonialisme, idealisme, nasjonalisme og internasjonalisme. Vargas Llosa ønsker å si noe sant om menneskenes behov for frihet, men ikke uten at det gis rom både for tro og tvil. En av innsiktene forfatteren ønsker å dele er at vi mennesker er komplekse. Vi har ikke bare et ansikt, en identitet eller et karaktertrekk. Vi har mange, og de utvikler seg over tid.

Nettopp det mangfoldige i et og samme mennesket står sentralt når Vargas Llosa skriver om Roger Casement, iren som endte i galgen etter først å ha blitt adlet av det britiske samveldet.

Kongo og Amazonas
Roger David Casement ble født i Dublin i 1864, og vokste opp på samme tid som den europeiske ekspansjonen, bedre kjent som kolonialismen, fant sted. I likhet med mange andre oppfattet Casement denne utvikling som et sivilisasjonsprosjekt, men endret raskt oppfatning da han selv besøkte koloniene.

Casement kom til Kongo som 20-åring, kort tid etter at belgiske Kong Leopold under Berlinkonferansen i 1884 hadde sikret seg landet som sin personlige koloni. De systematiske overgrepene som belgierne praktiserte her, var hovedårsaken til at han justerte sitt virkelighetsbilde. Det var tydelig at det ikke var et ønske om utdanning eller helse som lå til grunn for denne ekspansjonen.

Fra å være Casements ungdomshelt, ble oppdageren og Kong Lepolds håndlanger, Henry Morton Stanley (best kjent for kommentaren ”Dr.Livingstone, I presume?”) selve inkarnasjonen av fordervelsen. Han var grådig, bestialsk og skruppelløs. Ikke ulik karakteren mr. Kurtz i Joseph Konrads Heart of Darkness. For øvrig en bok Conrad mente at Casement burde ha blitt kreditert som medforfatter av.

Det var derimot en helt annen tekst som skulle plassere Roger Casement på kartet: Rapporten for det britiske utenriksdepartementet om forholdene i Kongo (1904), kjent som Casement-rapporten. Her avdekket han kolonialismens grimme ansikt, med påfølgende ramaskrik i europeiske medier. Det tok riktignok noen år før den belgiske kongen måtte gi fra seg Kongo, men det er tvilsomt om det i det hele tatt ville skjedd uten Casement-rapportens påvirkning.

Etter tre år som konsul i Sør-Amerika ble Casement i 1909 sendt ut på nytt oppdrag for det britiske utenriksdepartement. Alvorlige beskyldninger om overgrep fra Peruvian Amazon Company (PAC) mot Putomayo-indianerne hadde blitt fremsatt i britisk presse.

Ettersom selskapet var britisk registret, ønsket utenriksdepartementet å etterforske anklagene. Kommisjonen ble ledet av Roger Casement, som evnet å manøvrere etterforskningen gjennom mylderet av korrupsjon, overgrep og bestialitet, hvorpå kommisjonen dokumenterte den forferdelige behandlingen av Putumayo-indianerne.

For PAC var rapporten svært uheldig — de gikk etter hvert konkurs som følge av den — samtidig som flere personer ble straffeforfulgt for overgrepene. Roger Casement ble etter innsatsen for Putumayo-indianerne titulert som Sir Roger Casement.

Irland
At Roger Casement både ble adlet og heltedyrket i England, hindret ham ikke i å betrakte det britiske styre i Irland som et overgrep. Casements nasjonalistiske utvikling er et av de mest interessante trekkene Vargas Llosa beskriver. Dette kan virke som et paradoks, ettersom Casement gjorde seg bemerket i sitt forsvar for en universell humanisme.

Det er naturligvis ingen nødvendig motsetning mellom nasjonal selvbestemmelse og universelle rettigheter. Men Casements politiske evolusjon, som endte med at han støttet væpnet motstand mot det britiske liberale demokratiet, viser tydelig hvilke dilemmaer som oppstår mellom mål og midler.

Målet, et uavhengig Irland, vil de fleste betrakte som legitimt, skjønt man kan diskutere hvor reelt behovet for uavhengighet virkelig var. Spørsmålet er hvorvidt voldelig opprør er et legitimt middel.

Dilemmaet utbroderer Vargas Llosa gjennom polemiske dialoger. Casements beste venn, Herbert Ward, har i boken lenge en overbærende holdning til Casements nasjonalisme, men anklager ham etterhvert for å støtte opp om den nasjonalistiske ideen på en lite rasjonell, nesten fanatisk måte:

”— Før kom du med argumenter, nå skriker du bare opp med hat i stemmen til et land som også er ditt og som har vist deg sin erkjentlighet, ikke sant? Det har slått deg til ridder, det har gitt deg rikets fineste medaljer.

— Skulle jeg bli kolonialist av ren takknemlighet? avbrøt Casement han. — Skulle jeg godta for Irland det som du og jeg forkastet for Kongo?

— Jeg vil påstå at forskjellen mellom Kongo og Irland er himmelvid. Du kan da ikke mene at engelskmennene på halvøya Connemara kapper hendene av de innfødte, eller skamslår ryggtavlene deres med pisk?

— Kolonialismen i Europa har mer raffinerte metoder, Herbert, men ikke mindre grusomme. ”

Spørsmål og svar
Casements fanatisme fører ham inn i en allianse med Tyskland. I et mislykket forsøk på å involvere keiserriket til fordel for irsk uavhengighet, ender han opp i britisk fangeskap og blir henrettet for høyforræderi i 1916.

Hvorvidt Roger Casement er skyldig i forræderi, kommer helt an på hvordan man griper saken an. Den enes terrorist er som kjent den andres frihetshelt. Casements konsekvente holdning til humanisme og universalisme står uansett som et betydelig bidrag til sivilisasjonen, noe han fikk betydelig anerkjennelse for.

Det absurde, men like fullt historisk interessante, er at de største kontroversene rundt Casement knyttet seg til hvorvidt han var homofil. Skildringer beskrevet i dagboken kunne tyde på det, men de er aldri blitt verifisert. Men det absolutte mest tankevekkende, i hvert fall for denne leseren, er de politiske implikasjonene man kan lese ut av boka. Særlig konsekvensene av kolonialisme og nasjonalisme gir rom for refleksjon.

Mario Vargas Llosas kritikk av kolonialismen er betimelig. Det er åpenbart ingen grunn til å forsvare kolonialismen. Mange, særlig på den politiske venstresiden, vil nok lese boken som en kritikk av globaliseringen generelt og den økonomiske globaliseringen spesielt, slik den beskriver menneskenes grådighet og moralske fordervelse.

Men om det er vanskelig å forsvare praksisene som fant sted under kolonialismen på 1800-tallet, er det like fullt riktig at den økonomiske globalisering som skjøt fart på denne tiden har vært den viktigste drivkraften for menneskelig velstand noensinne.

Som grundig dokumentert av professor Hans Rosling (www.gapminder.org) er det en klar sammenheng mellom velstandsutviklingen og økonomisk vekst. Det er derfor ingen grunn til å idyllisere den primitive livsstilen til stammer i Kongo eller Amazonas. Målt etter HDI-faktorer var disse livene knapt noe å trakte etter (i hvert fall om du kjenner til alternativer).

Igjen, det er ingen grunn til å forsvare kolonialiseringen som sådan, men at den europeiske ekspansjonen, som bar med seg konseptet om politisk og økonomisk autonomi — deriblant eiendomsrett og pengeøkonomi — nødvendigvis kom i konflikt med tradisjonelle samfunn, synes historisk uunngåelig. Det var en kamp som moderniteten åpenbart ville vinne — heldigvis.

Dette er et standpunkt Vargas Llosa deler:

”Det er riktig at moderniseringen fører til at mange tradisjonelle livsformer forsvinner, men samtidig åpner den for muligheter og utgjør i det store og hele et betydelig fremskritt for samfunnet som helhet. Det er derfor folk, når de får velge fritt, går helhjertet inn for moderniseringen, gjerne stikk i strid med hva landets ledere eller tradisjonsbundne intellektuelle ønsker” (El Pais 2000: ”Globaliseringen og kulturene”).

Kritikken av Kong Leopold og Peruvian Amazon Company bør derfor ikke ses på som kritikk av modernitet eller globalisering, men på den koloniale praksis. Kolonialismen har åpenbart vært til hinder for utvikling, men ikke av de grunner som oftest blir postulert fra anti-globalistene.

Den skadelige effekten av kolonialismen har blitt en unnskyldning for afrikanske land i nyere tid. Omvendt proporsjonalt med manglende utvikling har offer-mentaliteten gjort seg gjeldende, forsterket av europeiske klakører som ser ethvert problem i Afrika årsakfestet i kolonialismen. Disse vil garantert lese Vargas Llosa med de samme brillene. Jeg gjør det ikke, av grunner nevnt overfor.

I dag opplever Afrika en økonomisk vekst kontinentet aldri tidligere har sett, takket være sterkere institusjoner, privat eiendomsrett og teknologisk kvantesprang. Til tross for at det er dårlige nyheter som dominerer pressebildet, er det god grunn til å tro at den gode utviklingen i Afrika de facto vil fortsette.

Nasjonalisme
Det andre overordnede spørsmålet som boka stiller, er hvilke implikasjoner og begrensninger som følger med nasjonalisme. Hva avgjør hvorvidt det er legitimt av en stat å løsrive seg fra en annen? Og når er det legitimt å benytte vold for å realisere ønsket?

De fleste vil intuitivt identifisere seg med at en gruppe eller nasjon, som er lokalisert i et felles territorium, ønsker retten til å hevde kollektiv identitet. I så måte er det lett å begripe Roger Casements ønske på vegne av Irland. Men det er mer problematisk å forsvare valget av midler. Irene hadde riktignok ikke selvstyre, men ”undertrykkelsen” var verken spesielt brutal eller omfattende (selv om The great famine var friskt i minne). Irer, som Casement selv var et godt eksempel på, hadde alle muligheter til å lykkes. Det synes derfor vanskelig å forsvare et væpnet opprør.

En allmenngyldig regel om gruppers krav på territoriell suverenitet er uansett vanskelig å utlede, men jeg tolker Vargas Llosa dit hen at han mener at slike saker, uansett utfall, krever en god porsjon rasjonalitet fremfor føleri. Det er knapt noen hemmelighet at Vargas Llosa er en sterk motstander av nasjonalisme. Men denne motstanden er mer subtilt til stede i Kelterens drøm. I andre sammenhenger er hans motstand mot nasjonalismen både tydelig og politisk ladet, som her fra Wallstreet Journal 8.november i år:

”The search for liberty is simply part of the greater search for a world where respect for the rule of law and human rights is universal–a world free of dictators, terrorists, warmongers and fanatics, where men and women of all nationalities, races, traditions and creeds can coexist in the culture of freedom, where borders give way to bridges that people cross to reach their goals limited only by free will and respect for one another’s rights. It is a search to which I’ve dedicated my writing, and so many have taken notice. But is it not a search to which we should all devote our very lives? The answer is clear when we see what is at stake”.

Kelterens Drøm er et litterært mersterverk, noe som synes å være den unisone tilbakemeldingen fra norske anmeldere (NRK, Dagsavisen, BT). Det er ingen enkel oppgave å belyse et historisk tema i form av en roman, ofte må man velge det ene fremfor det andre. Mario Vargas Llosa lykkes godt med å gjøre begge deler. Syntesen av spenning og politikk preger boken fra begynnelse til slutt.

Den anbefales på det sterkeste og vil garantert fungere godt som julegave.

 

Artikkelen er publisert hos Minerva 24.11.2011. Se også:

Hva er nasjonalisme?

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »