Tjora, Aksel (red.): Universitetskamp

 

 

Spartacus, 2019. 533 sider.

Teksten er skrevet av Torkel Brekke, prosjektleder i Civita.

 

 

Frihetsparadokset ved norske universiteter

Det er mange måter å takle de små og store absurditetene som man opplever som universitetsansatt. Min terapi er å lese de komiske romanene til David Lodge, som ofte handler om latterlige akademikere, mest litteraturvitere, og deres smålige kamper om jobber, damer og prestisje. Universitetskampen som Aksel Tjora trommer sammen til, handler om langt viktigere ting. I 22 kapitler forklarer 30 forfattere hva som er i ferd med å skje med universitetene og høyskolene i Norge og internasjonalt, og hvorfor utviklingen er et problem. De fleste av bidragsyterne er samfunnsvitere (mange er sosiologer), og de deler egne erfaringer, og til dels egen forskning, for å tegne et bilde av et felt hvor målstyringslogikk kolliderer med de mest grunnleggende verdiene til forskerne som kosmopolitisk fellesskap. De fleste universitetsansatte forskere bygger sine nettverk på tvers av institusjonelle og nasjonale grenser, men møter stadig flere rapporterings- og styringsregimer lokalt, noe som er både ressurskrevende og kontraproduktivt.

Hvis man har jobbet noen år ved et norsk universitet eller høyskole, kjenner man seg igjen i mange av erfaringene og oppfatningene til bidragsyterne i boken. Mange av kapitlene tegner et velkjent bilde av problemene som følger med styring gjennom markedslignende incentivformer, tellekantenes forbannelse eller det stadig sterkere fokuset på ekstern finansiering. Noen kan kanskje også kjenne seg igjen i redaktørens budskap om at universitetsansatte forskere har tenkt på seg selv som et fellesskap, men at dugnadsånden nå forvitrer ved at det akademiske rotteracet går løpsk, som han sier, i en alles kamp mot alle, hvor vennlighet og omsorg forsvinner (s. 163–164 og 171). Selv mener jeg at slike uttalelser er litt vel spissformulerte.

Problemet med Universitetskamp er at den fremstår litt som et oppsamlingskar for meningene til misfornøyde samfunnsvitere. Selv om noe av misnøyen er berettiget, er en del av innleggene i boken urimelige eller irrelevante. I kapittel 4 skriver Bente Rasmussen om hvordan det nyliberale styringsregimet har påvirket kvinners karrieremuligheter i akademia i Norge. Hun mener at de strukturelle forholdene i akademia gjør at ting blir vanskeligere for kvinner enn for menn. For å underbygge dette viser hun til én artikkel basert på amerikansk materiale fra 1992 og en annen artikkel basert på materiale fra Finland (s. 95). Rasmussen påstår at ved ansettelser ved NTNU, hvor hun har jobbet, ble kvinner systematisk forbigått fordi man ikke tok hensyn til fødselspermisjoner, og at kvinner bare var aktuelle dersom de passet til bildet av den «ideelle og eksellente akademiker». Jørgen Lund skriver om viktigheten av å ta vare på morsmålet som akademisk språk (kap. 10), men bruker selv et norsk språk som til tider er uforståelig. En typisk setning fra Lunds kapittel lyder: «Logos er da nettopp ikke noens prerogativ eller besittelser, men snarere en bedring som er henvist til løse betegnelser og titler som «opplysning» eller «dannelse», i seg selv en markering av at den ikke stopper ved noen terskler, men passerer gjennom og videre, slik som stråler i noe gjennomskinnelig.» (s. 225)

Knut Kjeldstadli forklarer (kap. 21) hvorfor fagforeningene må være en sentral del av en tredje universitetsmodell, som hverken følger en idealistisk tradisjon etter Humboldt eller lar seg styre av markedskreftene. Men det er ikke hvilke som helst fagforeninger som blir viktige i Kjelstadlis ideal, det er bare Norsk Tjenestemannslag (NTL), et forbund i LO. Andre foreninger er tvilsomme, mener han: de forhandler jo i noen grad på vegne av medlemmene som individer, snarere enn som kollektiv. Det er merkelig å lese om NTLs fortreffelighet og om viktigheten av å stå imot «høylønnslinja» til andre fagforeninger. Norge har tross alt en svært sammenpresset stillings- og lønnsstruktur i akademia og et lavt lønnsnivå for forskere sammenlignet med mange andre land.

Kort sagt: flere av bidragsyterne til Universitetskamp ser ut til å befinne seg i sine egne ideologiske bobler. Det har uheldige konsekvenser. For det første fremstår kreftene man vil kjempe mot, som diffuse og uhåndgripelige. I mange av kapitlene peker forfatterne på ganske abstrakte drivkrefter som får merkelapper som «new public management», «nyliberalisme» eller «konkurransestaten». Disse settes opp mot positivt ladede begreper som «dugnad», «fellesskap», og «demokrati». Bare noen få av kapitlene forsøker å forklare slike begreper. I et av de få kapitlene som avviser at det er en krise for vilkårene for et kritisk universitet i dag, forklarer Arve Hjelseth hva new public management kan bety. Ofte møter man dette «mer som et skjellsord i politisk retorikk enn et faglig begrep,» påpeker Hjelseth i noe som kunne tolkes som kritikk rettet mot andre bidragsytere til boken (s. 295). Hva eller hvem er egentlig universitetskampen mot?

For det andre makter man ikke å skape dialoger og allianser som kunne bli fruktbare hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med problemene man beskriver. Boken snakker til sin egen menighet, og det bringer ikke debatten om universitetene videre. Hva ville for eksempel skjedd hvis man inviterte inn nåværende eller forhenværende forskningspolitikere eller folk med solid erfaring fra Kunnskapsdepartementet eller Norges forskningsråd? Det er slike som ofte kritiseres for å skape de såkalt nyliberale styringsformene, men det er jo usannsynlig at alle de kompetente menneskene som sitter i departementet og i forskningsrådet skriver sine strategier og styringsdokumenter av rent sadistiske årsaker. Deres perspektiver ville være interessante å få med i debatten om endringer i norsk forskning og konsekvensene av dem.

Og hvordan ville diskusjonen blitt om man trakk folk med fartstid som ledere fra sektoren med i samtalen? Min erfaring er at mange av instituttlederne her til lands slett ikke trives med å omsette utopiske planer om styring ovenfra til lokal virkelighet på instituttene, slik Knut H. Sørensen beskriver den utakknemlige jobben som mellomleder (s. 464). Det er åpenbart forskningsledererfaring blant de 30 forfatterne her, og mange har sittet i styrer og utvalg, men ingen av dem har – så vidt jeg kan se – ordentlig fartstid som instituttledere, dekaner eller rektorer.

Det vi trenger å forstå bedre, er det vi kan kalle frihetsparadokset ved norske universiteter. Det største paradokset i debatten om alt som er galt med universitetene er dette: rent formelt har vi både som individer og institusjoner opplevd en økende akademisk frihet over lang tid. Bestemmelser om institusjonenes akademiske frihet kom inn i universitets- og høyskoleloven i 1989, og etter Underdalsutvalgets forslag i 2006 ble den akademiske friheten i loven også utvidet til å gjelde hver enkelt ansatt i forskning og undervisning. Rammebetingelsene våre er heller ikke blitt dårligere. Andelen grunnbevilgninger (direkte tildeling fra departementet) av totale inntekter for institusjonene har ikke sunket, snarere tvert imot. Sammenlignet med stort sett alle andre land har vi dermed stor frihet som universitetsansatte og gode rammebetingelser.

Sist torsdag overleverte universitets- og høyskoleutvalget sin utredning til forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim. Utvalget, som har vært ledet av juristen Helga Aune, foreslår blant annet endringer i ledelsesstrukturen ved institusjonene.

Forslaget om å erstatte valgte rektorer med eksterne styreledere skapte umiddelbart sterke reaksjoner, og blåste nytt liv inn i dragkampen mellom etablerte posisjoner i debatten om universitetenes autonomi og faglige selvstyre.

Universitets- og høyskolelovutvalget har nylig lagt frem «NOU 2020. 3 Ny lov om universiteter og høyskoler», og vi har fått en forutsigbar debatt om ny ledelsesmodell, men faktum er at endringene viderefører trenden mot større autonomi for institusjonene. Det at rektorer ikke lenger skal være både daglig leder og styreleder, burde være ganske ukontroversielt for selv ikke universiteter kan eller bør være helt frakoblet generelle prinsipper om maktfordeling. Kort sagt er den nye loven del av en lang utvikling hvor norske universiteter tilkjennes selvstyre og tilgang på ressurser som kolleger i de fleste land kan misunne oss.

Og samtidig er det helt åpenbart at for en del miljøer er den opplevde akademiske friheten under stort press, og Tjoras bok er et uttrykk for dette. Mange opplever at det kommer stadig flere rapporteringskrav og stadig flere styringssystemer som skal følges opp og som gjør handlingsrommet mindre. Jeg har samme opplevelse selv når jeg for eksempel sitter i møter hvor man får presentert kafkaske matriser for å sjekke at faglig ansatte produserer nok publikasjonspoeng eller når faglig innhold i undervisning og veiledning begrenses av regnemåter i arbeidspliktsregnskaper. Frihetsparadokset er altså en motsetning mellom formell og opplevd frihet ved norske universiteter. Den formelle friheten øker, mens den opplevde friheten minsker, i hvert fall for noen.

Universitetsdebatten har hatt sine egne Kassandra-skikkelser i lang tid, og de har ropt om hvordan universitetene er blitt pølsefabrikker eller branntomter i mange år. Den type innspill blir sjelden tatt alvorlig, og bidrar sjelden til endring i holdninger eller politikk i relevante miljøer. Samtidig kan politikerne som styrer Kunnskapsdepartementet med rimelighet si at universitetene faktisk har gode rammebetingelser og høy grad av selvstyre. Man snakker med andre ord forbi hverandre fordi man ser to forskjellige sider ved sektoren og dens betingelser.

En universitetskamp bør handle om hvordan man får oversatt et godt lovverk som sikrer formell akademiske frihet til opplevd handlingsrom i forskning og undervisning i hverdagen til de ansatte. Det betyr kanskje først og fremst at man må sørge for at lederne i sektoren på institutt og fakultetsnivå ser det som sin kjerneoppgave å beskytte den daglige akademiske friheten til forskerne og underviserne. Men før man kan snakke meningsfullt om en universitetskamp, må man sørge for at virkelighetsoppfatningen er noenlunde den samme hos de forskjellige aktørene som denne kampen angår. Det er grunnen til at jeg ønsker meg universitetspolitiske debatter som trekker inn flere perspektiver i tillegg til de mest kritiske og misfornøyde forskernes.

 

Teksten er publisert i Morgenbladet 21.2.20.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »