Taylor, Charles – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Charles Margrave Taylor ble født 5. november 1931 i Montréal i Canada. Han vokste opp i et religiøst hjem der moren var katolikk mens faren var anglikaner og hvor det ble snakket både engelsk og fransk. Han er praktiserende katolikk den dag i dag. Utdannelsen fikk han først ved McGill University, og senere ved Balliol College i Oxford, der han studerte under blant andre Isaiah Berlin. I 1961 tok han den filosofiske doktorgraden med en avhandling innen handlingsteori. Deretter vendte han tilbake til hjembyen for å undervise ved McGill University, og har vært der siden, som professor i filosofi og statsvitenskap siden 1973. I tillegg har han hatt en rekke gjesteprofessorater ved universiteter som Oxford og Princeton.

Taylor har vært politisk aktiv, og stilte på 1960-tallet flere ganger som kandidat for det sosialdemokratiske New Democratic Party i Canada. I 2007 ble han tildelt Templeton-prisen på halvannen million amerikanske dollar for sine religionsfilosofiske arbeider, med hovedvekt på sekulariseringsproblematikk. Han har flere år vært på listen over verdens 100 viktigste intellektuelle i tidsskriftet Foreign Policy.

Utgangspunktet for Taylor er at mennesket er et vesen som tolker seg selv og verden. Vår verden konstitueres av de tolkningene vi gir den. Fordi vi tolker verden ut fra det språket vi har til rådighet, og dette er et språk vi deler med andre mennesker, deler vi også tolkningene av verden og oss selv med dem. Vår karakter av å være samfunnsvesener er noe vi aldri kan gå bakenfor, da ethvert slikt forsøk på å gå bakenfor vil være språklig formidlet. Taylor skriver blant annet at ”man kan være et selv bare blant andre selv”. Hvis vi skal peke på en tidligere tenker i liberalismens historie som har et beslektet synspunkt, er Wilhelm von Humboldt et opplagt eksempel. Taylor er da også sterkt influert av Humboldt.

Et sentralt begrep hos Taylor er ”sterke vurderinger”. Sterke vurderinger er normative, og de er knyttet til forestillinger om hva slags person man ønsker å være. Svake vurderinger vedrører handlingers utfall, om et gitt middel vil føre til et ønsket mål, mens sterke vurderinger går på ens karakter. Det fører videre til at etikk og spørsmålet om identitet blir to sider av samme sak, nemlig refleksjonen over hva slags liv man bør realisere. Disse spørsmålene stilles ikke fra et nøytralt ståsted hevet over den historiske og sosiale konteksten man befinner seg i. Man definerer hvem man er blant annet på grunnlag av hvor man snakker fra. Verdiene våre er i utgangspunktet gitt oss av det samfunnet vi vokser opp i. De er ikke rent subjektive preferanser, men er tvert imot betingelser for overhodet å ha et selv og å ha preferanser. Her oppstår det imidlertid et problem for det moderne, vestlige mennesket. Det som kjennetegner moderne samfunn, er at de er fragmenterte. De preges ikke lenger av ett selvfølgelig verdisett som det enkelte individet internaliserer. Derfor blir heller ikke identitetene våre gitt oss som noe selvfølgelig. Taylor hevder derfor at verdiene, og følgelig identitetene, i større utstrekning er noe som må velges av det enkelte individ, som derfor blir mer autonomt og uavhengig av sosiale normer. For at individene skal ha muligheten til å foreta slike valg, er det imidlertid en forutsetning at de lever i samfunn som gjør slike valg mulige, og slike samfunn er de liberale. Mennesket kan realisere seg selv og sin frihet bare i et samfunn med andre, og vi er i forlengelsen av dette forpliktet til å bidra til å fremme den type samfunn som gjør slik selvrealisering mulig.

Taylor er verdipluralist, men i en mer moderat forstand enn sin gamle lærer Isaiah Berlin. Han er svært kritisk til monistiske teorier som vil gi én verdi eller ett verdisett forrang fremfor alle andre, men trekker mindre dramatiske slutninger fra dette enn mange andre verdipluralister. Snarere enn at individer og grupper med divergerende verdier alltid vil måtte være i potensiell konflikt med hverandre, fremhever han at de kan møtes gjennom en sosial dialog og oppnå en forståelse av hverandre, noe som i sin tur innebærer at de også får en fordypet forståelse av sine egne identiteter og verdier.

Taylor blir ofte omtalt som ”kommunitarist”, men er ikke selv så begeistret for denne betegnelsen. Med kommunitarisme menes vanligvis en teori som fremhever betydningen av sosiale relasjoner og institusjoner for individers identitets- og meningsdannelse. Mange oppfatter kommunitarismen som en motsetning til liberalismen – nærmere bestemt til forestillingene om det menneskelige selvet i liberalistiske teorier – mens andre betrakter den mer som et selvkritisk moment innenfor en liberalistisk konsepsjon.

Et sentralt punkt i mange liberalistiske teorier er at staten må være mest mulig verdinøytral, dvs. at politikken ikke skal begrunnes i en spesifikk forestilling om hva som utgjør det gode liv. Det skal stå enhver borger fritt å realisere sin visjon om det gode liv, og derfor bør ikke staten legge føringer på dette. Taylor betrakter en slik verdinøytralitet som en umulighet, og hevder at enhver stat, enten den er liberal eller ei, må legge til grunn en forestilling om det gode liv. Han tillegger at det som utmerker den liberale staten er at borgere som ikke deler statens idé om det gode liv, heller ikke blir påtvunget den. Han mener videre at et liberalt samfunn ikke kan baseres ene og alene på at borgerne er enige om et sett rettigheter eller rettferdighetsprinsipper – det kreves en liberal kultur. Et liberalt samfunn kan bare eksistere der borgerne – i det minste et klart flertall av dem – identifiserer seg selv som medlemmer av et liberalt fellesskap og deler praksiser, ikke bare prinsipper, som gjør frihet mulig. Et liberalt samfunn lar seg ikke forstå som et aggregat av atomære rettighetshavere, og Taylor hevder at store deler av den liberalistiske tradisjonen nettopp har lagt en slik forståelse av individ og samfunn til grunn.

Et av Taylors fremste ankepunkter mot store deler av den liberalistiske tradisjonen, er at den for ensidig baserer seg på et negativt frihetsbegrep, forstått som fravær av ytre hindringer. Et rent negativt frihetsbegrep har absurde implikasjoner og det kan ikke ivareta mange av de viktigste aspektene ved et liberalt samfunn, hevder han. For det første evner ikke et rent negativt frihetsbegrep å skille mellom viktige og mindre viktige friheter. Dernest er ikke bare ytre, men også indre hindringer av betydning. For å være genuint fri må en ikke bare være i stand til å handle i samsvar med ens ønsker – disse ønskene må også være autentiske. De vil ikke være autentiske hvis de er basert på en eller annen form for vrangforestilling eller en irrasjonell frykt. Her er vi ved et punkt der Taylor skiller lag med hovedstrømmen i den liberalistiske tradisjonen, hvor det vanligvis forutsettes at det enkelte individet er den endelige autoriteten i vurderingen av dets ønsker. Taylor avviser dette fordi individet kan ha en inadekvat forståelse av seg selv og sin omverden. Her vil den typiske liberalisten kunne innvende mot Taylor at han legger til rette for et totalitært samfunn. En slik innvending vil imidlertid være forhastet, da Taylor mener at heller ingen andre – deriblant staten og dens institusjoner – har endelig autoritet i dette spørsmålet.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Videre lesning:

Hegel and Modern Society, Cambridge University Press, Cambridge 1979.

Human Agency and Language. Philosophical Papers 1, Cambridge University Press, Cambridge 1985.

Philosophy and the Human Sciences. Philosophical Papers 2, Cambridge University Press, Cambridge 1985.

Sources of the Self: The Making of Modern Identity, Harvard University Press, Cambridge 1985.

The Ethics of Authenticity. Harvard University Press, Cambridge 1992. (Norsk utg. Autentisitetens etikk, overs. Petter Nafstad, Cappelen Akademisk, Oslo 1998.)

Multiculturalism and ‘The Politics of Recognition’, red. Amy Gutmann, Princeton University Press, Cambridge 1992.

Philosophical Arguments. Harvard University Press, Cambridge 1995.

Modern Social Imaginaries, Duke University Press, Durham 2004.

A Secular Age, Harvard University Press, Cambridge 2007.

 

Abbey, Ruth: Contemporary Philosophy in Focus: Charles Taylor, Cambridge University Press, Cambridge 2004.

Fossland, Jørgen and Harald Grimen:. Selvforståelse og frihet: En introduksjon til Charles Taylors filosofi, Universitetsforlaget, Oslo 2001.

Fraser, Ian: Dialectics of the Self: Transcending Charles Taylor, Imprint Academic, Exeter 2007.

Nyeng, Frode: Det autentiske menneske: med Charles Taylors blikk på menneskevitenskap og moral, Fagbokforlaget, Bergen 2000.

Redhead, Mark: Charles Taylor: Thinking and Living Deep Diversity,Rowman and Littlefield, Amherst 2002.

Smith, Nicolas H.: Charles Taylor: Meaning, Morals and Modernity,Polity, Cambridge 2002.

Tully, James (red.): Philosophy in an Age of Pluralism: The Philosophy of Charles Taylor in Question,Cambridge University Press, Cambridge 1994.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »