Santagostino, Angelo: Luigi Einaudi, the Father of the "Fathers of Europe"

Angelo Santagostinos korte innføring i Einaudis bidrag til europeisk føderalismetenkning kan tjene som en god introduksjon til å bli nærmere kjent med en av de mest innflytelsesrike liberale tenkere i det forrige århundret.

Publisert: 20. februar 2020

Cambridge Scholars Publishing, 2017. 130 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Luigi Einaudi (1874-1961) var den mest fremtredende liberale tenkeren og statsmannen i Italia i det tyvende århundre, og utgjør sammen med de politiske filosofene Benedetto Croce og Norberto Bobbio, samt rettsfilosofen Bruno Leoni, de tydeligste bærerne av en liberal idétradisjon i Italia.

Siden svært få vil dra kjensel på Luigi Einaudis navn i Norge kan det være av interesse å vite at flere av hans bøker og skrifter i løpet av de senere år er blitt tilgjengelig på engelsk. Angelo Santagostinos korte innføring i Einaudis bidrag til europeisk føderalismetenkning kan tjene som en god introduksjon til å bli nærmere kjent med en av de mest innflytelsesrike liberale tenkere i det forrige århundret.

Luigi Einaudi var den første til å formulere ideen om et indre europeisk marked med en felles valuta (1943), og han nøt stor anseelse og tillit langt utover sitt lille liberale parti i Italias oppbrudd fra fascismen etter Mussolinis fall mot slutten av 1943, spesielt i kretsen rundt den ikke-kommunistiske delen av den italienske motstandsbevegelsen Giustizia e Libertà (rettferdighet og frihet), som i hovedsak bestod av moderate sosialister, sosialliberale og klassisk liberale.

Einaudi ble takket være støtte fra sosialistene valgt inn grunnlovsforsamlingen sommeren 1946. I mai 1947 ble han utnevnt til økonomi- og finansminister og i mai 1948 ble Einaudi den første valgte presidenten i den nye italienske republikken, en posisjon han hadde frem til 1955.

Men før alt dette hadde Einaudi rukket å lede og reformere sentralbanken (fra januar 1945), samt stabilisere valutaen, før han ga seg i kast med å reformere økonomien med tilnærmet samme innhold og motivasjon som Ludwig Erhard i Vest-Tyskland.

Men Einaudi ble først kjent som økonom og professor ved universitetet i Torino i kombinasjon med å være journalist. Han var til og med i redaksjonsstaben i La Stampa, skrev ofte for Corriere della Sera, og var redaktør av tidsskriftene La Riforma Sociale (1900-1935), Rivista di Storia Economica (1936-1943), før han ble utnevnt til rektor ved Torino-universitetet. Utrolig nok var han også Italia-korrespondent for The Economist på 30-tallet og drev en vingård ved Cuneo, like ved der han vokste opp.

Santagostino gir i sin bok en dekkende oversikt over Einaudis betydelige idémessige innflytelse på innholdet i mange Europa-traktater, fra Paris (1951) til Lisboa (2009).

Det Santagostina ikke dekker, og hvor man må ty til andre kilder, er den store liberale idédebatten mellom Benedetto Croce og Luigi Einaudi om relasjonene mellom den politiske og økonomiske liberalismen mellom midten av 1930-tallet til begynnelsen av 1950-tallet. Det er en klassiker.

Nevnes bør også at Einaudi var en av dem som opprinnelig ble invitert, men ikke fikk deltatt, på det mye omtalte selvransakende liberale seminaret i Paris i 1938, som senere er blitt kjent under navnet Colloque Walter Lippmann. Einaudi var en av de opprinnelige «nyliberale» og skrev også et langt essay med tittelen Nuovo Liberalismo i 1945, med et innhold som mange nyliberalismekritikere i dag vil finne særdeles vanskelig å innordne i sin hovedfortelling om kynisk kapitalisme og uregulerte markeder. Einaudi var også medlem av det internasjonale liberale nettverket Mont Pelerin Society fra første stund, fra 1947.

Videre lesning:

Liberale tenkere for vår tid

Nyliberalismen fyller åtti