Sands, Phillippe: Tilbake til Lemberg

Sands lar omstendighetene tale sitt eget språk.

Publisert: 25. juni 2019

Press, 2018. 533 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Om lov og rett i galskapens tid

Fellesskapet har forrang fremfor enkeltmenneskets egoisme og dens individualistiske, liberalistiske og oppsplittende krefter.

– Hans Frank, 1935.

En skal være ganske djerv for å gå inn i følgende bokprosjekt:

Med mellomkrigstiden og Holocaust som rammeverk tar du din egen ukjente jødiske familiehistorie med på en reise der arkitektene bak moderne internasjonal strafferett og en drakonisk krigsforbryter er protagonister. Deretter syr du alt sammen til en fem hundre sider lang bok der det dramatiske endepunktet er domsavsigelsen mot nazistiske krigsforbrytere i Nürnberg.

Det er den britiske menneskerettighetsjuristen Philippe Sands som er forfatteren bak dette storstilte prosjektet.  Resultatet har blitt en meget leseverdig blanding av biografi og historisk drama som har gjort det stort på besteselgerlistene.

Sands har hatt flere mål med boka, virker det som. Det ene var å finne mer ut av hva som skjedde med hans egen familie under jødeutryddelsene. Det andre målet har sin bakgrunn i at han selv er folkerettspesialist og jurist, og lenge har vært særlig interessert i juristene Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht, som var arkitektene bak henholdsvis folkemordskonvensjonen og den juridiske termen ”forbrytelser mot menneskeheten.” 

Da Sands finner ut at både Lemkin og Lauterpacht, som begge var jødiske, kom fra den samme byen som Sands egen familie, faller brikker på plass. Byen ligger i dagens Ukrania og heter nå Lviv. Under andre verdenskrig var byen polsk, het Lemberg og var underlagt den tyske okkupasjonsmakten, kjent som Generalguvernementet for de okkuperte polske områder.

Sands finner raskt ut at Lemkin og Lauterpacht er nesten helt ukjente i dagens Lviv. Han levner heller ingen tvil om at dette langt på vei skyldes både vedvarende antisemittisme og historisk skyldfølelse.

Lviv har en kompleks historie, midt i hjertet av områder der etnitisitet og grenser var (og er) i stadig flyt. Det ene øyeblikket polsk, det andre ukrainsk. Byen ble først okkupert av russerne, deretter av Tyskland.

Det hersket stor mistenksomhet mellom polakkene og ukrainere. Jødene kom som vanlig i skvis og ble sedvanlige syndebukker. Da tyskerne invaderte ble det opprettet gettoer, mens ukrainske nasjonalister slaktet jøder. Nesten alle jødene fra Lviv, kanskje så mange som 5000, ble sendt i døden eller drept, enten av tyske Einsatzgruppen eller lokale entusiastiske antisemitter. I Lekmin og Lauterpachts familier var både døde og overlevende. Den øverste ansvarlige for massedrapene var Hans Frank.

Det mest påfallende sammenfallet i Tilbake til Lemberg er at Lemkin, Lauterpacht og Frank alle var jurister (det er lett å glemme at også totalitære stater er rettsstater). Mens Hans Frank var hovedarkitekten bak de drakoniske Nürnberglovene i 1935, som fratok jødene alle sivile, politiske og statsborgerlige rettigheter i Tyskland, skulle Lemkin og Lauterpacht stå sentrale i utformingen av den jussen som skulle dømme det nazistiske lederskapet – i Nürnberg.   

Boka til Sands er egentlig en fremstilling av hvordan vi fikk et internasjonalt lovverk. Den handler også om hvordan overnasjonalitet ble mottatt i gamle og nye nasjoner. For eksempel påla Versailles-traktaten (gjennom Minoritetstraktaten av 1919) det nye Polen å beskytte sin jødiske minoritet. De skulle ha rett til å praktisere sin tro, språk og opprette egne skoler.

Det likte ikke de polske makthaverne, vel vitende om det sterke nærværet av antisemittisme blant polakker, men også fordi de ville være herrer i eget hus. Ingen skulle stå over nasjonal suverenitet. Problemer var i anmarsj, som Sands skriver: ”Blant polske jøder sto valget mellom assimilasjon eller trøbbel.”

I dag er Polens nasjonalistiske regjering som kjent i ferd med å retusjere historien om den polske antisemittismen, så Lembergs bok burde oversendes den polske ambassaden.

Antisemittisme var som en irrasjonell blodigle i den identitetspolitiske «krigen» som bølget frem og tilbake i årtiene frem mot første verdenskrig. Ikke minst i store kulturbyer (hvor mange vet at jødiske Gustav Mahler måtte konvertere til katolisismen for å kunne dirigere Wiens Staatsoper). Først og fremst fungerte jødene som hatkatalysator for de sterke kreftene som ønsket reaksjonære og etnisk-nasjonale statsformer.

Sands skriver om forfatteren Rebecca Wests utflukt til en liten landsby utenfor Nürnberg i en pause under rettssaken. Der traff hun en tysk kvinne som klaget høylydt over Hitler. Årsaken var at nazistene hadde utplassert tvangsarbeidere nær hjemmet hennes, ”to tusen gyselige kannibaler, avskum hele banden, russere, baltere, slavere, folk fra Balkan.” Hun hadde ingenting imot rettssaken, men likte ikke at sjefsanklageren var jøde. Da West forklarte at han (David Maxwell Fyfe) ikke var jødisk, svarte kvinnen: ”Hvem ville vel kalle sin sønn David, om ikke en jøde?”

Sands skriver strukturert og oversiktlig. En liten innvending kan være at detaljrikdommen til tider virker litt utmattende. Det blir kanskje litt for mye av det små oppe i alt det store. Men han har lagt ned et enormt kildearbeid og presenterer sine funn i ganske kronologisk orden, der han også fletter inn sin egen familiehistorie underveis. Etter hvert oppdager leseren at familiehistorien og bokas tre berømtheter har flere berøringspunkter.

I motsetning til hva mange tror, begynte Raphael Lemkin arbeidet med folkemordskonvensjonen lenge før Hitler kom til makten. Det som først fanget Lemkins interesse, var rettssaken mot Soghomon Tehlirian i Berlin i 1921. Tehlirian var en overlevende fra det armenske folkemordet. Han myrdet den ungtyrkiske lederen Talaat Pasha på gaten i Berlin, men ble overraskende frikjent for det som ikke kunne tolkes som annet enn overlagt drap. Talaat var selve anføreren av massedrapene på armenere, assyrere og kaldeere i 1915.

Den tyske retten satt på enorme mengder kildemateriale over osmanenes forehavender, noe som var ganske naturlig da Tyskland og osmanriket var allierte under første verdenskrig. Retten fant det hevet over tvil at de osmanske myndighetene hadde begått en grensesprengende forbrytelse mot menneskeheten, og at skyldspørsmålet måtte vurderes på bakgrunn av dette. Til slutt instruerte dommeren juryen til å frikjenne Tehlirian hvis de mente han ikke handlet av ”fri vilje”, men på grunn av et ”indre sinnsopprør”.

Lemkin var dypt fascinert over dommen og begynte å samle materiale over de osmanske forbrytelsene. Han mente hele den internasjonale ordenens ensidige fokus på nasjonal suverenitet ikke kunne innebære at en suveren stat kunne gjøre som den lystet. ”Det er altså en forbrytelse å drepe én mann, men det er altså ikke en forbrytelse å ha drept en million mennesker?”, som Lemkin uttrykte det.

Derfra videreutviklet Lemkin arbeidet med å finne en juridisk term som kunne omfatte denne spesielt graverende form for krenkelse av menneskeverdet. Folkemordskonvensjonen av 1948 og folkemordet på armenerne er altså uløselig knyttet sammen.

Det var Lauterpacht som skulle bli kilden bak det som senere ble konvensjonen for sivile og politiske rettigheter. Lauterpachts kongstanke var at verken staten, regjeringen eller majoriteten kunne behandle sine borgere etter eget forgodtbefinnende. Ingen tiltalte kunne gjemme seg bak statens autoritet, uavhengig av om forbrytelsene var lovlige i henhold til landets lover.

Men i motsetning til Lemkin mente Lauterpacht at forbrytelser mot menneskeheten måtte dømmes individuelt. Han var dypt skeptisk til å tiltale på bakgrunn av gruppeidentitet, noe han mente ville sette grupper opp mot hverandre, i en tid der etniske motsetninger var så potente.

Striden mellom Lemkin og Lauterpacht går ut på ganske innfløkt jus. Men Sands loser oss trygt gjennom stoffet, slik at vi til slutt forstår hva konflikten dreide seg om. Konflikten mellom de to drar seg også til mot slutten, ganske logisk, for på hvilket grunnlag skulle krigsforbryterne dømmes? Skulle de straffes for individuelle krigsforbrytelser, altså forbrytelser mot menneskeheten, eller som ansvarlige for et storstilt prosjekt der målet var å utrydde hele folkegrupper?

Lemkin var besatt på tanken om at nazitoppene skulle dømmes hardt, også for planleggingen og opptakten til folkemord. Han mente at skrivebordsideologer var like ansvarlige som de som beordret drap. Kort sagt at folkemordet på jødene begynte lenge før selve massakrene, for eksempel med Hans Franks Nürnberglover.

Lauterpacht var på sin side bekymret for at ”hvis man legger for stor vekt på at det er en forbrytelse å drepe et helt folk, kan det svekke overbevisningen om at det allerede er en forbrytelse å drepe et enkelt menneske.”

Lemkins ideer møtte også skepsis i vestlige land, noe som nesten er fornøyelig lesing i all sin patetiske prakt. Amerikanerne var urolige for hva Lemkin hadde å si om behandlingen av indianerne og den svarte befolkningen. Engelskmennene ble usikre på sin egen kolonihistorie.

Var det Lemkin eller Lauterpacht som fikk størst gjennomslag under Nürnberg? Det ville være en synd mot leseren å avsløre det her. Men begge har hatt uendelig mye å si for dagens internasjonale strafferett. Folkemordskonvensjonen ble vedtatt av FN i 1948. Først i 1998 ble straffedomstolen i Haag etablert, etter grusomhetene i Rwanda og Jugoslavia. Både folkemord og forbrytelser mot menneskeheten er kanonisert jus.

Selv synes jeg nok familiehistorien til Sands kommer litt i skyggen av de større historiene, altså herrene Lemkin og Lauterpachts tvekamp om det juridiske tilslaget som til slutt skulle sende Hans Frank og hans medsammensvorne til galgen. Det har nok også Sands regnet med, for boken er bygget opp nesten som en thriller, der leseren venter i spenning på hvem av de stolte juristene som får siste ord når skjebnen til Hans Frank og de andre nazitoppene skal besegles.

Dødsleiren Treblinka hørte også til under Franks jurisdiksjon. Mellom ti og tolv tusen jøder ble myrdet hver dag i leiren, mellom juli 1942 og oktober 1943. Sands gjengir flere av vitneforklaringene fra Nürnberg.

Den overlevende Samuel Rajzman kunne fortelle om Willi Mentz, ”en melkemann med en liten svart bart”. Han fortalte om en eldre kvinne som ble sendt til fødestuen sammen med datteren sin som hadde fødselsveer. Mentz tvang kvinnen til å legge seg i gresset og føde mens soldatene sto og så på. Etter fødselen spurte Mentz den gamle kvinnen hvem hun ville se drept først. Hun tryglet om å dø først. ”Det gjorde selvfølgelig det motsatte”, forklarte Rajzman. ”Det nyfødte barnet ble drept først, så barnets mor, og til slutt bestemoren”.

Sands leter stadig etter små flik av menneskelighet bak sadismen: ”De tiltalte lyttet i taushet. To benkerader med brydde ansikter. Krympet Hans Frank seg?”, spør Sands.

Hva sa og tenkte Hans Frank selv? Sands siterer flittig fra journalisten Curzio Malapartes mesterlige og groteske dokuroman Kaputt, som kom ut i 1944. Malaparte, som var en umoralsk snik og en opportunist, kom nær nazitoppene. Malapartes beskrivelser av hedonisme og kognitiv dissonans blant dekadente og forfyllede nazitopper (og konene deres) er uhyggelig lesing.

Mapalparte utviklet et slags vennskap med Frank og hans nestkommanderende Otto von Wächter. Han beskriver hvordan selskaper hos Frank utviklet seg til fyllekalas som kuliminerte med at både berusede herrer og damer kjørte til jødiske gettoer og skjøt blink på småbarn. Hjemme igjen satt Frank ved klaveret og spilte sonater med tårer i øynene, mens kona så på ham med kjærlige blikk.

I Nürnberg fortalte Frank til den amerikanske psykologen Gustave Gilbert at han hadde omvendt seg til katolisismen, og at han hørte på Bachs Matteuspasjon på cella. Der fant han både Kristus og sannheten, mente Frank, som under hele prosessen sendte motstridende signaler om anger og stolthet. Sands blir nysgjerrig på dette, fantes et spor av menneskelighet hos Frank? Kunne det være linjene Erbarme dich, mein Gott, um meiner Zähren willen! (Forbarm deg, min Gud, for mine tårers skyld)?

Sands gir raskt opp empatisporet, og lar Gilberts dagbøker forklare. Frank fortalte Gilbert at han var som to personer. En gudfryktig og sjelelig mann, og mannen i tiltaleboksen. ”Jeg er sikker på at du som psykolog synes det er interessant”, sa Frank. ”Fascinerende og schizofrent”, tenkte Gilbert, og uten tvil et påfunn for å unnslippe galgen.

Lengre partier i Tilbake til Lemberg er også om sønnene til Hans Frank og Otto von Wächter, Niklas og Horst. Mens Niklas tar et nesten selvutslettende oppgjør med sin far, lever Horst i en boble av eufemismer og bortforklaringer (Sands laget også en dokumentarfilm om de to sønnene i 2012, My Nazi Legacy: What Our Fathers Did. Den ligger ute på Youtube, og er virkelig verd å se).

Farlige ideer

Lauterpacht var en tilmålt og lukket mann, som nødig ville snakke om fortiden, og aller minst om skjebnen til sin egen jødiske familie under Holocaust. Etter hvert viser det seg at Lauterpacht studerte sammen med Otto von Wächter i Wien, mannen som senere ble SS- Grüppenführer i Generalguvernementet Polen, der han var Hans Franks nestkommanderende og helt sentral i jødeutryddelsene. 

Det er i fremstillingen av historier som dette Sands briljerer med sitt økonomiske språk og saklige fremstillinger. Sands lar omstendighetene tale sitt eget språk.

For leseren siger det inn at to studiekamerater fra det frodige Wien skulle ende på hver sin side av et menneskelig og moralsk drama av episke dimensjoner. Den ene som folkemorder og fanatiker, den andre som representant for aktoratet som skulle straffe folkemordets eksekutører. Riktignok unnslapp Wächter de allierte etter krigen og møtte sin skjebne på annet vis.

Men analogien er der: Det som i det ene øyeblikket fremstår som esoteriske ideer fra en ung og utålmodig studievenn som innbød til fuktige krangler, kan i det neste øyeblikk sette verden i brann. Da er det ikke lenger noe å skåle og forsones over.

De fleste av oss lager egne moralske universer av bloddryppende epoker i historien: Overgripere og medløpere tok valg som vi overhodet ikke kjenner oss igjen i. Det skyldes langt på vei at vi lever i beskyttede bobler, flasket opp på humanisme, og ikke fordi vi er galvaniserte mot å falle ned i mørket.

Det er verd å huske på at det som skjedde i Tyskland på 1930-tallet, selv om det var krisetid, var et forferdelig eksempel på sivilisasjonssammenbrudd og kollektiv moralsk kollaps.

Sands forsøker ikke i noen særlig grad å gi oss kausale forklaringer på hvordan så mange tyskere kunne synke så dypt på så kort tid. Igjen lar han eksemplene forklare. For eksempel da nazistenes raseteoretiker Alfred Rosenbergs forsvar gikk ut på at hans ”bidrag til nazistenes politikk utelukkende var en ”vitenskapelig” øvelse”. Rosenberg hadde vært inspirert av en ”kamp mellom psykologier”, og hadde ”ingen tanker om å drepe eller utrydde”, skriver Sands.

Det er alltid en risikosport å trekke paralleller fra nazisme til våre dager uten å falle i Godwins felle. Men la meg si det slik, lett omskrevet etter Isaiah Berlin: ”Kontrære ideer”, filosofiske konsepter og endetidsforestillinger som næres i ro og mak, kan ødelegge en sivilisasjon. Det er lett å glemme at det kan være farlig å leke med fyrstikker, særlig hvis grunnen du står på er tilsølt med antennelige væsker.

Den nye bølgen av nasjonalisme som sveiper innover oss ser ut til å gjenreise skepsisen mot overnasjonale ordener. Institusjoner og overnasjonale fellesskap blir fremstilt som trusler mot nasjonal suverenitet, i store og små spørsmål.

Artikkelen er publisert hos Minerva 1.11.18. Se også:

Folkemord