Rossavik, Frank: Blant Republikanere

 

 

Cappelen Damm, 2016. 280 sider.

Teksten er skrevet av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

 

Våpen og religion

Frank Rossavik skriver morsomt og opplysende om republikanerne. Men hans nye bok lider samtidig av en klar mangel. 

Blant mine mange favorittsitater av Christopher Hitchens er omtalen av Michael Moore som en arketypisk amerikaner kanskje den jeg liker best: «Europeans think Americans are fat, vulgar, greedy, stupid, ambitious and ignorant and so on. And they’ve taken as their own, as their representative American, someone who actually embodies all of those qualities.»

Hitchens skarpe polemikk er antagelig en vanlig forestilling – ikke om Moore – men av hvordan vanlige europeere ser på konservative amerikanere, især medlemmer av det republikanske partiet. Daily Mirror fanget den europeiske tidsånden, da de etter gjenvalget av Georg W. Bush i 2004 spurte på forsiden hvordan 59 054 087 mennesker kunne være så DUMME?

Norge er selvsagt intet unntak, snarere tvert imot. For nordmenn er det simpelthen vanskelig å forstå hvordan religion og våpen kan utgjøre en viktig dimensjon i ens politiske liv. Denne undringen var bakgrunnen for at Frank Rossavik startet på bokprosjektet, Blant Republikanere, som utgis i disse dager. I boken intervjuer Rossavik personer som på ulikt vis affilierer seg med det republikanske partiet (ofte forkortet GOP). Dette gjør han på en sympatisk og tidvis veldig opplysende måte. Imidlertid har jeg en kritisk innvending, som jeg drøfter senere i artikkelen.

Først litt generelt om dekningen av republikanerne i norske medier, som utvilsomt har en slagside, all den tid norske journalister i liten grad deler GOPs politiske verdier. Dog er mitt bestemte inntrykk at denne slagsiden var betydelig større under Bush jr. sin presidentperiode. Da flommet norske medier over av tvilsomme vinklinger og faktiske feil. Den norske dekningen av amerikansk politikk, inkludert GOP, er langt bedre og mer faktabasert enn den noen gang har vært. Og falsk beskjedenhet til side; jeg tror Minerva-kretsen og spesielt Jan Arild Snoens notoriske arbeid med mediekritikk har en del av æren for at balansen er blitt bedre. På den annen side har det republikanske partiet gjennomgått noe jeg vil beskrive som et omfattende intellektuelt forfall, noe ikke minst Sarah Palin og Donald Trump er uttrykk for.

Personlig har jeg tradisjonelt følt en nærmere tilknytning til republikanerne enn demokratene – især den konservative tradisjonen fra Goldwater/Reagan. Men etter hvert som det intellektuelle forfallet blant konservative i USA har materialisert seg, har det blitt stadig vanskeligere å identifisere seg med den konservative bevegelsen. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å korrigere og nyansere bildet av GOP, men jeg må ærlig innrømme at jeg begynner å bli lei tøvet. Ingen oppsummerer den tragiske utviklingen i Abrahams Lincolns parti bedre enn Will McAvoy i hans tirade i serien The Newsroom. I siste episode av sesong 1sparer ikke McAvoy på kruttet, og raljerer rundt kravene til ideologisk renhet og motviljen mot kompromiss – ja kort fortalt oppsummerer han alt som er galt med dagens GOP – som dessverre er ganske mye.

Og det er altså ut fra dette ståsted jeg har lest meg gjennom Rossaviks portrett av republikanere.

En styrke både ved boken og Rossavik som forfatter, er at han heller ikke legger skjul på sitt politiske ståsted. Rossavik er helt åpen på at han har bakgrunn fra norsk venstreside – samt at det neppe skulle overraske noen at han står relativt fjernt fra den jevne republikaner. Samtidig, eller kanskje nettopp derfor, unngår Rossavik å bli nedlatende. I all hovedsak er det konservative aktivister som selv kommer til ordet, og de blir gjennomgående sympatisk behandlet. Rossaviks journalistiske tilnærming er en klar styrke, da leseren får et godt inntrykk av intervjuobjektenes posisjoner, uten at de fremstår som rene karikaturer.

Jeg synes også Rossaviks bruk av ulike eksperter for å forklare standpunktene og konteksten er vellykket. Især George Lakoffs klassiske modell sentrert rundt republikanerne og demokraters ulike forståelser av familien, hvor konservative er særlig opptatt av at barn lærer seg å underlegge seg legitim autoritet og betydningen av en streng pater familias, er et sentralt og opplysende poeng.

Selve kapittelinndelingen er ganske ustrukturert, der forfatteren hopper litt frem og tilbake, uten at dette gjør temaene uoversiktlige. Tvert imot, når Rossavik skriver om våpen og religion er han drivende dyktig. Troen på Gud og retten til å bære våpen er svært sentralt for veldig mange republikanere. Selv om det skinner igjennom at Rossavik ikke deler disse verdiene, så forsøker han ikke å motbevise intervjuobjektenes poenger, snarere gjør han det motsatte. Han forklarer hvorfor mange konservative amerikanere argumenterer for liberale våpenlover.

Det er intellektuell redelighet par excellence.

Den kanskje mest interessante delen av boken omhandler mangelen på optimisme innad i det republikanske partiet. Tradisjonelt er den ukuelige fremtidstroen et adelsmerke ved amerikanske politikere, men Rossavik kan altså ikke finne en eneste optimist blant sine intervjuobjekter. Det gir for så vidt mening, all den tid dagens GOP har byttet ut Reagans solskinnsoptimisme med høylytt klaging over Obama, innvandring og liberale eliter. Det underliggende problem er naturligvis at den hvite arbeiderklassen føler presset fra globaliseringen og demografiske endringer. I så måte er det ikke rart at republikanske kjernevelgere ikke er like optimistiske som de var på 80-tallet.

En av utfordringene når man skal bedømme Rossaviks kilder, er at det er uklart hvor representative de er for henholdsvis eliten og grasroten i det republikanske partiet – et skille som for øvrig ikke alltid er krystallklart. Men det er naturligvis den journalistiske metodes svakhet at anekdoter kan overskygge mer generelle innsikter. Imidlertid er det ikke gitt at Rossavik ikke har truffet representative republikanere; aktivistene tilkjennegir standpunkter som er enkle å kjenne igjen.

Boken lider etter min mening av en klar mangel, og det er beskrivelsen (eller mangel på sådan) av republikanernes forhold til velferdsstaten. Riktignok behandler Rossavik temaet blant annet med utgangspunkt i Martin Gilens’ klassiker Why Americans hate welfare – som kobler synet på velferdsstat sammen med rase. Altså at hvite amerikanere i liten grad er interessert i å betale for velferdstjenester som hovedsakelig går til minoriteter. Det er selvsagt en relevant dimensjon, men jeg vil hevde at det konservative hykleriet i spørsmålet om velferdsstaten er en enda mer interessant dimensjon for å forstå dagens konservative bevegelse enn Gilens’ tilnærming (uten at disse er gjensidig utelukkende).  For hvor ofte hører du ikke GOP-medlemmer betakke seg over galopperende offentlige utgifter og udugelige politikere i D.C., for deretter å reagere med ramaskrik dersom politikerne forsøker å kutte i sosiale utgifter (entiltements)?

Det var nøyaktig det som skjedde da George Bush jr. etter gjenvalget i 2004 forsøkte å reformere social security, men gav opp, da hans egne støttespillere ikke viste noe tegn til å være villig til å gi opp lovfestede rettigheter. Dagens GOP-leder i Kongressen, Paul Ryan, er en annen republikaner som forsøkte å bringe på banen en konservativ reformagenda gjennom GOP-dokumentet «Path to prosperity». I likhet med Bush jr. møtte Ryan sterkt motstand, hvoretter han i visepresidentdebatten i 2012 endte opp med å argumentere for svada, da han forsøkte å overbevise amerikanske velgere om at det var mulig å kutte betydelig i offentlige utgifter uten å kutteentitlements. Dette avviste selvsagt Joe Biden som matematisk umulig – noe sistnevnte selvsagt hadde helt rett i.

Også Donald Trump avviser kutt i pensjonssystemet kategorisk. Til gjengjeld forsøker han å overbevise GOP om at hans økonomiske fantasiplan både kan redusere skattene, unngå kutt i pensjonene og fjerne underskuddet på statsbudsjettet. I så måte virker den konservative motstanden mot staten å bunne i et slags syn på staten som abstrakt fenomen, uten helt å ta innover seg hva denne motstanden faktisk innebærer.  P.J. O`Rourke formulerer dette paradokset på en brilliant måte gjennom sitatet: «The Republicans are the party that says government doesn’t work and then they get elected and prove it.»

En lignende observasjon deles av forfatteren Anne Appelbaum, som i sin glitrende artikkel, American Hypocrites, mener at amerikanere i sin alminnelighet forventer langt mer av staten enn hva tilfelle er i Europa. For å sitere Appelbaum:

«To put it bluntly, middle-class Americans of the right, left, and center have now come to expect a level of personal financial security that—despite the stereotypes—most people would never demand from their governments. In a review he wrote earlier this month, Brink Lindsey, the vice president of the libertarian Cato Institute—a man who knows what he is up against—pulled up some extraordinary statistics. Most Americans, it turns out, are suspicious of the free market. And most American also approve of high government spending. The majority of Americans are wary of global trade, don’t trust free markets, and also think the benefits from Social Security or Medicare are worth the costs of those programs. And when the sample is restricted to people who support the Tea Party movement? The number is still 62 percent.»

Dersom vi skal tro Appelbaum (noe vi absolutt bør), er ikke konservative amerikanere så forskjellige fra europeere i synet på velferd – som europeiske medier liker å fremstille dem. Dette aspektet mener jeg er veldig sentralt for å forstå dagens konservative bevegelse, og Rossavik burde ha behandlet disse problemstillingene langt grundigere enn det som gjøres i boken.

La meg også nevne to andre innvendinger, som er betydelig mindre alvorlige enn den overnevnte. Rossavik reflekterer i liten grad over hvordan GOP ikke bare har tapt hegemoniet blant akademikere, men langt på vei blitt utradert blant utdanningseliten. Det representerer, som Minerva-redaktør Nils August Andresen skriver, en stor utfordring for partiet. For det andre, og det henger delvis sammen med det første punktet, er den største predikatoren for hvorvidt du er republikaner eller demokrat ikke kjønn, etnisitet, alder eller sosial gruppe – men graden av urbanisering. Jo sterkere urbanisering, desto større overvekt av demokratiske stemmer. I sannhetens navn er Rossavik så vidt innom temaet, når han refererer til Micklethwait og Wooldridges bok The Right Nation og deres vektlegging av geografi som noe distinkt unikt ved USA.

Men Rossavik kunne med fordel ha drøftet temaet nærmere, da det er flere sider ved denne utviklingen som er alvorlig for GOP. For det første synes påvirkningen å være slik at det er byen som gjør deg mer liberal – og ikke slik at du flytter til byen fordi du i utgangspunktet er liberal.

Analytikeren Sean Trende skriver svært opplysende om den kulturelle motsetningen, og relaterer denne skillelinjen til kosmopolitiske vs. tradisjonelle verdier, eller den mer kontroversielle betegnelsen moderne vs. antimoderne verdier. Hovedutfordringen for GOP ligger i at urbaniseringen er en sterk drivkraft for demografiske endringer – det innebærer at man ikke trenger å være valgstrateg for å skjønne at GOPs frynsete tilnærming til urbane verdier vil utgjøre en strategisk risiko fremover.

Og apropos fremover; det virkelig store spørsmålet for tiden er om GOP kommer til å forbli samlet som ett parti – eller om Trumps inntog vil tvinge frem en splittelse. Det er ikke utenkelig at nominasjonskampen 2016 vil legge forholdene til rette for et nytt høyrepopulistisk parti etter europeisk mønster, dominert av personer som Donald Trump og Sarah Palin.

Og man kan si hva man vil – men kjedelig blir det sjeldent når GOP inviterer til politisk debatt. Så til tross for mine innvendinger, synes jeg at Frank Rossavik har lykkes med sitt formål, hvilket var å gi nordmenn en bedre forståelse av den konservative bevegelsen i USA. Blant Republikanere anbefales for alle som ønsker å stille bedre forberedt til valgkampen 2016 – og hvem gjør vel ikke det?

Innlegget var publisert på Minervanett.no 1. februar 2016. Se også:

USA behøver et oppegående konservativt parti

Det amerikanske demokratiet er i fare

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »