Ringnes, Isabelle og Marie Louise Sunde: Hvem spanderer? Fordommene du ikke visste du hadde

 

 

Gyldendal, 2019. 264 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

 

Vi kommer ikke utenom friksjon i likestilingskampen

 

«Vi har ønsket å bygge bro mellom virkelighetsopplevelsene», skriver Marie Louise Sunde og Isabelle Ringnes i forordet til sin bok om likestilling, hvor de har et særlig fokus på teknologibransjen og legeyrket, som de har erfaring fra.

Disse klarer ikke å bygge bro, sa fordommene mine likevel da jeg på de tre neste sidene leste en oversikt over intervjuobjektene. Her finner vi mange markante eller interessante stemmer, som blant andre Kristin Halvorsen, Louise Dedichen, Anita Krohn Traaseth, Rune Bjerke og Kristin Skogen Lund.

Alle har sikkert mye viktig å bidra med i en moderne diskusjon om likestilling. De er ikke helt like stemmer, men de representerer likevel ikke ulike nok synspunkter eller innfallsvinkler i diskusjonen om likestilling. Skogen Lund og Bjerke kan fra sine posisjoner snakke varmt om likestilling og pappaperm, men det er noe annet å innføre omfattende likestillingstiltak i DNB-konsernet enn i en mindre bedrift.

Skulle forfatterne lyktes med å bygge bro i likestillingsdebatten, burde Kristin Halvorsen vært byttet ut med Sylvi Listhaug, og Rune Bjerke med lederen for en bedrift på Sotra med 10 ansatte. 

Folk med ulike jobber og ulik klassebakgrunn har ulike oppfatninger om hvorvidt individet eller samfunnet har ansvaret for eventuell manglende likestilling. Vi reagerer ulikt på, og møter meget forskjellige, fordommer eller stereotyper i vår hverdag, avhengig av om vi jobber i tenketanker, teknologibransjen eller på fiskemottaket i Nord-Norge – og om svigermor har bakgrunn fra bedehus eller AKP.

Skal det bygges bro mellom de ulike perspektivene, må det legges til grunn en mer åpen tilnærming til likestillingsfeltet enn det Ringnes og Sunde gjør. I et forsøk på å bygge bro til oss fedre har de snakket med fedre som sier de blir usikre når mødre ofte ler av mannen som «kler på barna feil» eller «ikke tar med riktige bleier i barnehagen».

Jeg har også opplevd lignende kommentarer som far. Slike spørsmål er basert på stereotyper eller fordommer, men er det nødvendigvis hemmende og er det noe å bli usikker av? Hvorfor skal vi la oss hemme og bli krenket av alt mulig?

Som selvstendige individer kan vi la være å bry oss når noen sier noe kjønnsstereotypisk. Et par som er opptatt av likestilling kan bare dele regningen. til tross for at kelneren kanskje tror han spanderer. Som far kan jeg kle barna mine slik jeg vil.

Det vil være en ulykke for oss menn om vi skal begynne med hårsårhet ovenfor stereotypiske kommentarer, hvis vi skal ta en enda større rolle på tradisjonelt kvinnedominerte samfunnsområder. Vi skal likevel ikke underkjenne at strukturer eller ubevisst diskriminering kan være til hinder for likestilling både for menn og kvinner. Samtidig er det snarere individets ansvar for mer likestilling som ofte uteblir i norsk offentlig debatt.

For eksempel kan ikke en far som individ eller familiefar velge å ta foreldreperm. Han må hjelpes i perm med politisk styrte kvoter og bedriftsholdningskampanjer, mener nesten alt fra Rødt til Fremskrittspartiet, eller fra LO til NHO. Det finnes riktignok liberale motstemmer, men de trekker ikke det lengste strået når politiske avgjørelser tas.

Fordommer kan være fordummende, men de stemmer også ganske ofte. Når far kler på barna er det oftere en sokk av hver farge, enn når mor gjør det. Menn snakker om biler og kvinner snakker om gardinfarger. Dette er teit og generaliseringer om kjønnsroller, kan vi med høy utdanning, likestilte hjem og jobb i konferanseutsatt sektor si. 

Men folk flest synes også det er teit å ha behov for å fortelle andre at deres valg ikke er fritt og basert på «ubevisst diskriminering», eller «fordommene du ikke visste du hadde». Folk flest er liberale og ønsker ikke å høre at valgene de tar, ikke er gjennomtenkte.

Sunde og Ringnes bruker mye plass til empiri og viser til mange undersøkelser som viser at kvinner blir undervurdert i samfunnet. Dette er god folkeopplysning fra forfatterne. Sundes forklaringer på maktbruk i legemiljøer beskriver presist poenget med #metoo. Kjernen i problemet, som #metoo setter søkelyset på, er personer som på seksualisert vis antyder at de, på grunn av posisjon, kan stenge eller åpne dører for folk i karrieresammenheng.

Boken er full av enkelthistorier som skal illustrere mangler på likestilling. Problemet er at anekdotene ofte ikke drøftes. Enkelthistorier om kleine kommentarer biter ikke fordi leseren blir sittende igjen med mange spørsmål. Var det nødvendigvis det han mente, og er det så fryktelig galt å tro at en kvinne er sykepleier, og ikke lege som hun egentlig er?  Hvem er det egentlig flauest for i slike situasjoner? Personen som tar feil av den kvinnelige legen, eller legen selv?

Ringnes fikk for eksempel en gang kommentaren: «Jeg var redd for at du ville fremstå som latterlig, men skjønner nå at du har substans i hodet.» Ringnes forteller at hun, etter å ha tenkt seg om, takket nei til et oppdrag på grunn av dette.

Men hvorfor det?  Tolket i beste mening innrømmet jo mannen at han hadde tatt feil og hadde hatt fordommer. Klønete sagt, men hvorfor ikke gi fyren en sjanse? 

Et annet eksempel på bokens tendens til å ensidig tolke situasjoner inn i et sporet «mangel på likestilling», er der de skriver om min kollega Haakon Riekeles sin påpekning av at menn avbryter kvinner i en valgkampdebatt høsten 2017.  Det viste seg at Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken avbrøt mest. Problematisk, ifølge Sunde og Ringnes.

Ja, men i hvor stor grad? De var tross alt i opposisjon. Og fungerer det for menn å avbryte kvinner i politisk debatt? Kanskje før, men i 2017 tapte altså disse mennene valget. 

Det kan tyde på at likestillingen også går fremover, og at tradisjonelle måter å behandle kvinner på ikke fungerer som før. Hersketeknikker i dag er noe annet enn før, som Sigrid Sollund er inne på i sin bok.

Likestilling er viktig, men skal kvinner og menn lykkes med å ta utradisjonelle valg, må vi skille skarpere mellom reelle og ubetydelige hindre vi møter på veien.

 

Artikkelen er publisert hos Minerva 4.5.19. Se også:

Hva er likestilling?

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »