Reinertsen, Maria Berg: Reisen til Bretton Woods

Boken er spennende, informativ og morsom å lese, kort og godt en leseopplevelse av de sjeldne innenfor sjangeren sakprosa.

Publisert: 19. juni 2019

Cappelen Damm, 2017. 223 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

En leseopplevelse av de sjeldne, men ingen veileder for vår tid.

I boken Reisen til Bretton Woods, med undertittelen Begynnelsen på verden av i går, har Maria Berg Reinertsen tatt på seg en beundringsverdig vanskelig oppgave.

Boken er i hovedsak en historisk fortelling om opptakten til Bretton Woods-konferansen sommeren 1944, som munnet ut i avtalene om etablering av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. De var vesentlige allierte initiativ for «å vinne freden» ved hjelp av et forpliktende internasjonalt økonomisk samarbeid, et solidarisk fellesgode til fremme av vekst, sysselsetting og stabilitet.

Forfatteren har klokelig valgt å fortette fortellingen til en helt spesiell overfart med verdens største passasjerskip i sin tid, «Queen Mary», som la ut fra Gourock i Skottland 17. juni 1944 på sin sikk-sakk-rute over til New York. Uken før, 6. juni, hadde de allierte startet gjenerobringen av Frankrike på D-dagen.

Passasjerlisten inneholder en gruppe økonomer fra flere allierte land, med den britiske delegasjonslederen John Maynard Keynes i spissen. Underveis skulle landene bli enige om den europeiske posisjonen til opprettelsen av Pengefondet. Keynes skulle dessuten egenhendig forsøke å skrive utkastet til plan for Verdensbanken under overfarten.

Om bord var de allierte debitorlandene, tynget med en stadig økende krigsgjeld til USA, på vei til å treffe det store og mektige kreditorlandet USA, anført av Andrew Dickson White, embedsmannen fra finansdepartementet, som ledet den amerikanske delegasjonen til Bretton Woods-konferansen.

Forfatteren tar oss med på en seks dagers overfart over Atlanteren. Og la det være sagt med en gang: Dette er en ekstraordinær god og levende fortelling som har det meste i seg. Den litterære kvaliteten, komposisjonen, illustrasjonene og språket er av ypperste merke. Vi blir også godt innviet i de ulike interessene, posisjonene, forhandlingsmandatene blant de allierte, og spillet innenfor den britiske leiren mellom reformatoren Keynes og Bank of England.

Alt dette og mer til gjør boken spennende, informativ og morsom å lese, kort og godt en leseopplevelse av de sjeldne innenfor sjangeren sakprosa.

Dessuten er personportrettene av aktørene om bord, av Keynes, Lionel Robbins, den norske Wilhelm Keilhau og flere andre, så levende at man sitter igjen med et bilde av hvordan møtene om bord kan ha artet seg. Det vitner om grundige kildestudier.

Likevel kan nok personkarakteristikkene til tider bli litt vel frodige, som når Robbins betegnes som reisefølgets «tante Sofie» og Keilhau som «kranglefant». Forfatterens karakteristikk av Keynes som «notorisk optimist» er derimot temmelig treffsikker, og kan nok lettest forstås på bakgrunn av Keynes’ usedvanlig opphøyede selvbilde, som tilsynelatende satte ham i stand til å cruise over de utroligste selvmotsigelser på en overbevisende måte.

Ingen må derfor bli overrasket over at Keynes også under overfarten spilte den dominerende rollen, den rollen han kunne best.

Leseren får opp øynene for hvor avgjørende samspillet mellom ideer, personligheter, motsetninger, sympatier og antipatier, hastverk og rene tilfeldigheter kan være i politiske prosesser – og hvor viktig det kan være å ha en ledende skikkelse til stede med evne til å tenke lateralt og forme synteser (les: Keynes).

Men hva er det egentlig som får en ung norsk økonom og journalist til å ta tak i denne historien 73 år etter at den utspilte seg? Jo, kan vi lese, grunnen er at forfatteren er på jakt etter ledetråder til å løse følgende gåte: «Hvordan kunne Verdensbanken og Pengefondet, unnfanget i så mye godvilje, bli så upopulære» i vår egen samtid?

Deretter spør forfatteren om noe av gåten kan forklares ved å forstå de alternative visjonene, tankene og løsningene som ble diskutert før konklusjonene ble truffet i Bretton Woods (med en sterkere White-signatur enn Keynes-signatur), og dernest: Kan vi lære noe av dette i møtet med dagens økonomiske og politiske problemer?

Berg Reinertsens motivasjon er dermed klargjort, og leseren får ikke bare være med på den nevnte overfarten med «Queen Mary». På kjøpet får vi også være med på mange avstikkere inn i vår egen samtid, til land hvor Pengefondet ble upopulære med sine harde betingelser for gjeldslette og kriselån.

De mange ekskursjonene til Asia, Latin-Amerika, og spesielt til Hellas, samt skiftet mellom ulike «moteretninger» innen samfunnsøkonomi som fag, er på elegant vis flettet inn i hovedfortellingen, krydrer fortellingen og gir den litterær kvalitet.

Men øvelsen er krevende, og forfatteren risikerer gjentatte ganger å foreta historiske tidssprang, trekke kjappe paralleller, ikke sjelden i form av vage suggesjoner, uten at bakteppet og nyansene i den aktuelle konteksten blir klarlagt. Her står forfatterens beundringsverdige mot i fare for å slå over i overmot.

I disse krumspringene mellom 1944 og vår egen samtid møter vi også på den østerriksk-britiske økonomen Friedrich Hayek. Hayek presenteres dels som et motstykke til Keynes, basert på hans mer kritiske holdning til statlig styring og regulering, men oftest som en skyggefigur (spøkelse?) som tillegges overdrevet stor betydning for den formen globaliseringen fikk fra 1970-tallet av.

Dessverre lider beskrivelsene av Hayeks tenkning av mangel på presisjon, og de gir et hint om forfatterens blindsoner, eller rett og slett manglende kjennskap til Hayeks tenkning.

Et eksempel er når Berg Reinertsen påstår at Hayek i The Road to Serfdom «pekte på 1800-tallets liberalisme» som alternativ til den planøkonomiske veien mot et totalitært samfunn. Det er et kontrafaktisk og håpløst vrengebilde av Hayek.

Var det noe Hayek betonet sterkt i gjentatte skrifter fra rundt 1938, også i The Road to Serfdom, var det nettopp hvor viktig det var å forlate den gamle liberalismens naive og ødeleggende syn på laissez-faire: «Probably nothing has done more harm to the liberal cause as the wooden insistance of some liberals on certain rough rules of thumb, above all the principle of laissez-faire.» (Sitat fra The Road to Serfdom side 13).

Hva er det som gjør at forfatteren lar seg friste til å begå så grove faktiske feil? Hva skal det egentlig være godt for?

Men uansett: Det å trekke frem Hayek faller av helt andre grunner perfekt inn i den litterære fortellingen. Ikke nok med at Hayek og Keynes hadde utviklet et vennskap i Cambridge under krigen (noe forfatteren ikke nevner). The Road to Serfdom utkom i mars 1944, Hayek sendte et eksemplar til Keynes, og Keynes leste boken under overfarten til USA.

I The Road to Serfdom, som ble en bestselger, presenterte Hayek sin berømte kritikk av planøkonomi og detaljregulering som trussel mot frihet, demokrati og rettsstat, på den ene siden, og økonomisk utvikling, vekst og menneskelig velferd på den andre siden.

Rett etter landgangen i USA sendte Keynes et brev til Hayek med lovord om bokens politiske og filosofiske tenkning, men også med kritiske bemerkninger til Hayeks advarsel om at statlig «rasjonell» planøkonomi og detaljregulering utgjorde en autoritær frihetstrussel i fredstid.

Keynes mente at frykten var overdrevet, og at Hayeks problem ville løses blant fornuftige mennesker som sørget for at den politiske makten ble utøvd av gode mennesker med de rette verdiene (som han selv?). Dette, i demokratisk ånd, problematiske eksemplet på Keynes’ elitisme og mistro til demokratiets evne til å velge «de rette», hører med til historien, selv om forfatteren ikke nevner det. Keynes er tross alt helten i fortellingen.

Den tydeligste ledetråden forfatteren finner i løsningen av sin gåte, synes å være at Andrew Dickson White og amerikanerne vant over Keynes i Bretton Woods.

Den sterke vant over den svake.

Forhistorien var at både Keynes og White, helt uavhengig av hverandre, alt i 1940 hadde begynt å skrive notater om en ny økonomisk verdensorden etter krigen. Felles for dem begge var ønsket om å erstatte den ødeleggende økonomiske revansjismen, nasjonalismen, de bilaterale handelskvoteavtalene, konkurrerende devalueringene og valutakontrollene fra mellomkrigstiden med en gjensidig regelstyrt økonomisk orden basert på faste valutakurser, understøttet av institusjoner som sikret mot kroniske betalingsbalanseproblemer.

På denne måten skulle det legges et mer robust grunnlag for friere handel, økonomisk gjenoppbygging, vekst og motarbeidelse av arbeidsledighet.

Den endelige vedtatte løsningen innebar at Pengefondet skulle gi lån til land med underskudd på betalingsbalansen, som forutsatte aksept og innfrielse av Pengefondets betingelser, og at Verdensbanken skulle låne ut penger til fattige og krigsskadde land, slik at de kunne ta del i den voksende verdensøkonomien.

Den opprinnelige «Keynesplanen», også kalt «den internasjonale løsningen» på Storbritannias vanskelige krigsgjeldsituasjon, foreslo en clearingunion hvor likviditet fra overskuddsland skulle finansiere underskuddland innenfor avtalte grenseverdier, og dermed smøre internasjonal handel og valutabetalinger innenfor et regime med faste valutakurser.

Forslaget var for radikalt for amerikanerne, som mente det trengtes et grunnfond i bunnen, med innbetalte kvoter fra hvert medlemsland, hvor kvoten gjenspeilet landets betydning i internasjonal handel, og hvor tilsvarende kvoter var bestemmende for enkeltlands styrende innflytelse i Pengefondet. Og, slik ble det, med Keynes’ lunkne velsignelse – i nød, om ikke av lyst – på vegne av et gjeldtynget Storbritannia.

Når det gjaldt Verdensbanken, var Keynes’ opprinnelige konsept et internasjonalt solidarisk garantiinstitutt styrt profesjonelt, med beskjedne krav til grunnkapital, siden han la opp til å stimulere private kapitalformidlere i finansmarkedet til å yte de nødvendige lånene gjennom offentlige garantier som reduserte risiko for långiver.

Også her dikterte amerikanerne en snevrere og langt mer politisk løsning, basert på opprettelse av en mellomstatlig bank som skulle låne ut i egen regi, fundert på innbetalte kapitalbidrag fra medlemslandene, og motsvarende styringsrett fra det enkelte land.

Forfatteren mener at Keynes’ løsninger ville være å foretrekke, fordi de var rausere, og fordi de ville gi USA mindre makt til å styre og gripe avgjørende inn i verdensøkonomien.

Jeg mener forfatteren har rett i vurderingen, samtidig som hun er på feil spor ved å antyde at det amerikanske synet på Verdensbanken, som for øvrig langt på vei ble støttet av Bank of England, var å «legge dansegulv for markedskreftene» i stedet for å investere tilstrekkelig i gjenoppbygging. Tvert imot. Keynes’ løsning var ikke bare rausere og mer potent i sin evne til å løse oppgaven, den var langt mer markedskonform og langt mindre politiserende.

Det er en gåte for meg at ikke forfatteren ser det siste poenget. Det gjør meg nysgjerrig på om forfatteren avslører en av sine ideologisk pregede fordommer i historiefortellingen.

En rød tråd i fortellingen er nemlig at helten heter John Maynard Keynes, og at «skurken», både på 1930-tallet og i vår tid, går under temmelig upresise og kryptiske navn som «fri-flyt-kapitalisme», «klassisk økonomisk teori», og «nye doktriner inspirert av Hayeks frykt for statlig innblanding».

Et annet problem med forfatterens fortelling er at for mye av den reelle nye økonomiske verdensordenen etter andre verdenskrig tvinges inn i et altfor trangt perspektiv, med sentrum i kun de to institusjonelle tvillingene i Washington D.C., IMF og Verdensbanken.

Berg Reinertsen står med andre ord i fare for ikke å se skogen for bare trær. Det hører for eksempel med til historien at fastkurssystemet som IMF var satt til å sikre, brøt sammen i 1971 etter en ensidig amerikansk beslutning om å oppheve utenlandske sentralbankers rett til å innløse dollar i gull.

Allerede i 1949 måtte flere land, deriblant Storbritannia og Norge, til tross for Marshallhjelpen, devaluere sin valuta med hele 30 prosent for å løse sine kroniske betalingsbalanseunderskudd. På 1950-tallet spilte IMF en relativ passiv og ubetydelig rolle, og senere skulle heller ikke en tillatt devaluering på inntil 10 prosent – uten konsultasjon – vise seg å være tilstrekkelig til å sikre «fastkurssystemet», som av natur er dømt til å skape betalingsbalanseproblemer i begge retninger.

Men skogen er så mye, mye større: Etableringen av den multilaterale og regelbaserte frihandelsorganisasjonen GATT (senere WTO), etableringen av EF og senere EU med sitt indre marked, Kinas inntreden i WTO, samt Øst- Europas åpning og inkludering i verdensøkonomien etter Berlin-murens fall.

Hva med utviklingslandene som én etter én forlot sosialistiske utopier, nasjonal planøkonomi og handelsisolasjonisme til fordel for frihandel og medlemskap i WTO på 1980- og 90-tallet?

Det er svært vanskelig å forestille seg at den økonomiske verdensorden som gradvis vokse frem umiddelbart etter andre verdenskrig, hadde vært så vellykket hvis det ikke hadde vært for resultatene av de mye omtalte vellykkede liberaliserende reformene i Vest-Tyskland og Italia, som startet det samme året som IMF kom i drift, i 1947.

Siden forfatteren ikke tar med seg det større bildet, mister hun vesentlige kilder til innsikt og lærdom i møte med vår tids internasjonale økonomiske problemer. Er det derfor dette spørsmålet i stor grad ender opp med å stå frustrerende ubesvart av forfatteren?

Det teoretiske feilsporet i ekstreme nyklassiske teorier, basert på rasjonelle forventninger, perfekte markeder og generell likevekt, ble nådeløst avslørt av finanskrisen.

Den som kjenner både Keynes’ og Hayeks tenkning, vil raskt forstå at begge ville opponert kraftig mot denne fatale feilutviklingen i faget. Keynes døde for tidlig (1946) til å kunne opponere, men Hayek var helt til det siste (1992) sterkt kritisk til Chicago-skolen, også til Milton Friedmans relativt moderate utgave av nyklassisk tenkning og mekaniske monetarisme. I tillegg var Hayek en sterk og konsekvent motstander av både den type pengepolitikk og finansmarkedspolitikk som forårsaket finanskrisen.

På dette grunnlaget skulle man tro det var nærmest umulig å snike Hayek inn i forfatterens fortelling i en antydet skurkerolle i forhold til finanskrisen. På nytt møter vi på forfatterens hayekianske blindsone, og den kommer ubehagelig klart til syne i den vage og fullstendig misvisende omtalen av Friedrich Hayek knyttet opp mot finanskrisen – av alle ting. Sannsynligvis er svaret banalt: Forfatteren kan umulig ha lest Hayek grundig.

Den som tydeligere enn noen andre advarte mot de monetære og finansielle ubalansene og feilreguleringene som forårsaket finanskrisen, før den inntraff i 2008, var sjeføkonomen i Bank of International Settlements i Basel, den kanadiske økonomen William White. Han hadde lest Hayek, og han hadde lest Hayek grundig.

Blindsoner kan oppstå på mange måter, kanskje er til og med språket og den sjargongen som dominerer i populære fremstillinger av forskjellen på ulike økonomiske systemer, eller økonomisk politiske retninger, en del av problemet.

Det høres jo i utgangspunktet ganske logisk ut å beskrive motsetninger i et dualistisk skjema: Enten er du for regulering – eller deregulering. Enten er du for marked – eller stat. Enten er du for fri flyt – eller politisk styring. Enten er du for regelstyrt globalisering – eller «fri-flyt-kapitalisme». Enten er du for lav arbeidsledighet – eller stabilisering.

Det ser ut til at Berg Reinertsen har gått seg vill i en mengde slike populære motsetningspar uten å stille spørsmål om relevans og virkelighet. Mitt ankepunkt er at den virkeligheten som må være utgangspunktet for all økonomisk politikk, lett tapes av synet hvis man tviholder på at verden skal deles inn i dualistiske, språklige motpoler.

Hva om slike motpoler er meningsløse? Har det noen gang i historien eksistert noe slikt som en uregulert markedsøkonomi? Er ikke alle markedsprosesser betinget av politisk bestemte rammebetingelser av en eller annen type? Finnes det moderne eksempler på frihandel som ikke er kritisk betinget av multilaterale forpliktende regler? Er det i det hele tatt mulig å forestille seg EUs fire friheter og «fri flyt» av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft uten det omfattende institusjonelle regelverket som danner rammene for de fire frihetene?

Var hovedproblemet i finansmarkedet i USA før finanskrisen mangel på reguleringer som sådan, eller kanskje en kombinasjon av feilreguleringer og manglende håndhevelse av regler, sterkt influert av mektige særinteresser og lobbyister som kjøpte seg politisk innflytelse?

Eller er det mulig å forestille seg at land som Hellas og Italia, som over flere tiår har brutt EUs regelverk på viktige områder og ødelagt sine lands liberale institusjoner gjennom korrupsjon og rent seeking, vil reise seg ut av problemene med økonomisk stagnasjon, null investeringer fra utlandet, lav sosial tillit, høy arbeidsledighet og fastlåst sosial ulikhet – bare ved hjelp av rausere ettergivelse av gjeld og en mer ekspansiv finanspolitikk?

Jeg er langt på vei enig med forfatteren når hun viser til viktig kritikk av IMF fra både Dani Rodrik og Joseph Stiglitz.

Men det er en fattig trøst hvis vi ikke går videre og gir oss i kast med et langt viktigere spørsmål: Hvordan skal vi innrette de lokale, nasjonale og internasjonale rammebetingelsene for en velfungerende, inkluderende og verdiskapende økonomi som skaper bedre muligheter for alle, som maksimerer frihet, minimerer makt – og som sikrer at vekst og utvikling skjer på en måte som respekterer menneskeverdet?

Slike spørsmål lar seg vanskelig besvare med lærdommer fra reisen til Bretton Woods i 1944, selv om vi innrømmer at Bretton Woods var en viktig katalysator for det langt mer omfattende institusjonsbyggende prosjektet som Vesten, anført av USA, en gang ledet an i å skape, og som etter hvert fikk stor internasjonal oppslutning takket være institusjonenes løfter om åpenhet, gjensidighet og likebehandling.

Nå utgjør den politiske ledelsen i USA en trussel mot både en liberal verdensorden og løfter om åpenhet, gjensidighet og likebehandling.

Det er ikke så vanskelig å forestille seg hvilken posisjon Keynes, Robbins og Hayek ville inntatt i denne situasjonen – ei heller at de ville stilt seg på den samme siden.

Hvis jeg til slutt skulle gi ordet til John Maynard Keynes, som sikkert både forfatteren og Keynes selv ville funnet naturlig, er noe av den viktigste inspirasjonen vi kan ta med oss videre Keynes’ visjon om «det harmoniske samfunnet», så vel nasjonalt som internasjonalt.

Essensen i Keynes’ visjon finner vi gjemt i noen avsluttende linjer i The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936: «[…] if nations can learn to provide themselves with full employment by their domestic policy […] there need be no important economic forces calculated to set the interest of one country against that of its neighbours.» Allerede i et essay fra 1926, «Liberalism and Labour», finner vi kimen til den samme tenkningen, denne gang uttrykt som politikkens kjerneoppgave: «The political problem of mankind is to combine three things: economic efficiency, social justice and individual liberty.»

Vi lever på nytt i en vanskelig tid. Kanskje er det en idé å foreta en ny reise, gjerne med Keynes’ visjon om det harmoniske samfunnet som åndelig bagasje?

Takk til Maria Berg Reinertsen for den interessante reisen til Bretton Woods. Jeg er like begeistret for bokens litterære kvaliteter, som jeg er kritisk til boken som økonomisk-politisk veileder i vår tid.

Artikkelen er publisert hos Minerva 16.12.17. Se også: