Meyer, Christine og Victor Norman: Ikke for å konkurrere: Strategi for fellesskapets tjenere

 

 

Fagbokforlaget, 2019. 278 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

 

Går seg vill i jakten på å rettferdiggjøre Meyers handlinger i SSB

 

Ekteparet Christine Meyer og Victor Norman har skrevet bok sammen. Utgangspunktet er deres mer enn 80 års erfaringer med det offentlige Norge – Norman som professor og rektor ved Norges Handelshøyskole (NHH) og arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringen fra 2001 til 2004, og Meyer som professor ved NHH og direktør i SSB fra 2015 til 2017.

Begge måtte forlate sine poster i henholdsvis regjeringen og SSB som følge av konflikter. Selv om boken ifølge dem selv handler om offentlig sektors kjerneoppgaver – de skriver selv at den handler om hva offentlig sektor skal drive med, hvilket oppdrag den har og hvordan det kan realiseres – kan jeg ikke fri meg fra tanken om at boken er et forsøk på å rettferdiggjøre forfatternes posisjoner, særlig Meyers handlinger i SSB.

Når det er sagt, er boken en grei gjennomgang av ulike forhold ved offentlig virksomhet, delt inn på pedagogisk vis. Den har fire deler, den første om hva oppdraget til offentlig sektor er, den andre om hvem som er aktører, den tredje om ressursene som er tilgjengelig og den fjerde om strategier.

Normans skrivestil er morsom, illustrerende og lett tilgjengelig. Jeg hadde selv Normans En liten åpen økonomi på pensum ved NHH, noe som bidro til nysgjerrighet og interesse for makroøkonomi. Men selv om skrivestilen er gjenkjennelig, skuffer denne boken. Jeg kan ikke si at denne boken vekker den samme interessen for offentlig sektor.

Faller mellom flere stoler

På en måte faller den litt mellom flere stoler. Er det en fagbok for NHH-studenter? Er det en debattbok for samfunnsengasjerte mennesker? Eller er det en bok som mennesker i offentlig sektor bør interesse seg for?

Det er to økonomer som har skrevet den, og mye av sjargongen, bruken av figurer og oppbyggingen bærer preg av det, samt av at Meyers spesialfelt er strategi og ledelse. Jeg har selv strategi som fagfelt fra NHH, og jeg har sansen for å tenke strategisk og finne en struktur, men jeg ble ikke så mye klokere av å lese boken. Forfatterne trekker på mange ulike fagfelt som økonomistudentene ikke eksponeres for i stor grad, og de har åpenbart lest fagbøker fra statsvitenskap og ulike historiske fremstillinger av norsk politisk utvikling. Det er bra, men siden boken har begrenset med plass, blir sveipene i korteste laget og man sitter ikke igjen med mye mer kunnskap enn før man begynte å lese.

I stedet tar jeg meg selv i å hele tiden vente på historien om SSB. Selv om byrået nevnes ofte i boken, kommer ikke den fulle historien om SSB frem før helt på slutten, som det første av de to casene som presenteres etter hovedteksten. Noe av kjernen i boken tror jeg vi finner i følgende avsnitt et stykke ut i boken, der det handler om at dialog er sentralt mellom offentlige ledere og politikere:

Budskapet i denne boken er at det er helt nødvendig for ledere i offentlig sektor å forholde seg til et broket aktørbilde – både i form av at det er mangefasettert og ofte høylytt…. Uten en eier i ryggen blir jobben med å manøvrere i terrenget med aktører lett for krevende for en leder å håndtere. Noen ganger er det også nødvendig å gå lenger. Glir implementeringen over i politikk eller noe som oppfattes som kontroversielt og tas opp politisk, må dialogen mellom eier og virksomheten være relativt tett, og helst på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Sitatet oppsummerer essensen av Meyers erfaringer i SSB. Vil du lese om det, kan du hoppe til slutten av boken og lese caset om SSB fra 2015 til 2017. Der forteller Meyer både om kommunikasjonsproblemer og om motstand mot endringer:

Hun fikk ikke en enkel oppgave med å omstrukturere SSB, men mye tyder også på at kommunikasjon underveis ikke var som den skulle. Hvem som har skyld i det, blir i denne fremstillingen ikke Meyer. Når det er sagt, illustrerer caset hvor viktig det er at endringsprosesser er godt forankret og at kommunikasjonen underveis er god.

Vil diskutere om det offentlige skal løse «alt»

Selv om det fremgår at jeg er kritisk til boken, vil jeg fremheve noe forfatterne på tampen kommer inn på, nemlig det som henspiller på bokens tittel, Ikke for å konkurrere. Bør det offentlige løse alt, og hvordan skal sektoren bli bedre til å fokusere på det som faktisk er kjerneoppgavene?

Siste kapittel startet med et utsagn om økende ensomhet. Som forfatterne påpeker, vil det lett bli noe kommunene blir pålagt å ta seg av. Men skal de det, spør Norman og Meyer: Er det virkelig en kommunal oppgave å få bukt med ensomhet i Norge?

De skriver: «At det offentlige er der for å løse problemer som ikke løses av seg selv, betyr ikke at alle slike problemer skal eller må løses av det offentlige». Det er dette forfatterne vil debattere – om offentlig sektor fremover burde fokusere på noen kjerneoppgaver, og videre, hvordan det skal gjøres. Men det klarer ikke forfatterne å formidle tydelig nok. De hadde kanskje klart det, dersom ikke SSB hadde vært så fremtredende. Kanskje det hadde fungert bedre med to bøker – en debattbok om SSB og en bok om offentlig sektors kjerneoppgaver og strategier for å løse dem.

Det andre aspektet som er vesentlig i det siste kapittelet, er hvordan det offentlige oppdraget fungerer bedre om dette «oppdraget» spisses og tydeliggjøres og at de som har fått oppdraget, altså ledere i offentlig sektor, klarer å utvikle strategier for å ta seg av sine kjerneoppgaver.

Får de til det, vil andre aktører enn det offentlige kunne ta seg av andre ting vi syns er viktig, som for eksempel å besøke mennesker på sykehjem, ta en prat med mennesker som sitter for seg selv, eller si hei til naboen.

Meyer og Norman er skriveføre og debattglade, men jeg tror ikke at denne boken bidrar til den debatten de ønsker seg. Det er synd.

 

Artikkelen er publisert i Minerva 25.9.19. Se også:

Temaside: Civita om private aktører og profitt i velferden

 

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »