McCarthy, Cormac – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

 

Dommedag er her allerede

 

”Under middagen nå i kveld fortalte Loretta at hun hadde lest Johannes´ Åpenbaring. Hver gang jeg prater om verdens tilstand finner hun noe i bibelen så jeg spurte henne om Åpenbaringen hadde noe å si om utviklingen og hun sa at hun skulle si ifra om hun fant noe.”

Cormac McCarthys litteratur er på ingen måte enkel. Gjennom hele forfatterskapet har han mer enn de fleste vært opptatt av menneskenaturens helning mot det voldelige og asosiale. «Gode forfattere som Melville, Dostojevski og Faulkner er opptatt av de store spørsmålene om liv og død”, uttalte han til New York Times: ”Men Proust og Henry James forstår jeg lite av. For meg er ikke slikt litteratur. Mange forfattere som har et godt rykte oppfatter jeg som merkelige.»

I de senere bøkene hans er det også lett å få øye på en gjennomgående sivilisasjonskritikk av et samfunn hvor solidaritet og medmenneskelighet er gått tapt til fordel for egoisme og normoppløsning. McCarthy er en konservativ kulturpessimist som tror på eksistensen av det gode vel så mye som det onde og at tradisjonelle verdier, som familie, er essensielt. Han tar ofte stilling for outsidere og lett anakronistiske levemåter som opponerer mot det moderne, mot det resten av oss gjerne betrakter som Fremskrittet.

McCarthy er en grunnleggende eksistensialist: Vi er nærmest dømt til å leve, og vi må hele tiden ta vanskelige valg. Ingen kan ta valgene for oss, og til syvende og sist må vi betale prisen for dem.

I McCarthys univers skjer ting bare, selv de mest alvorlige forbrytelser. Det onde kommer og går, av både forklarlige og uforklarlige årsaker og har gjort det i alle tider. Mordere, pederaster, nekrofile – de er alle en del av den samme menneskeslekten. Der andre patologiserer og fremmedgjør alvorlige voldsforbrytere, inkluderer McCarthy dem som naturlige galninger i en merkelig sammensatt verden, som den skeive planken i det menneskelige reisverket. Ikke som patologiske sykdomstilfeller, men snarere som hikk i skaperverket. Altså et stykke fra den litt entydige strukturelle offerrollen drapsmenn og kriminelle ofte blir tillagt.

Slik tilfellet er med den nekrofile massemorderen Lester Ballard i McCarthys mørkeste fortelling, Et Guds Barn. McCarthy beskriver over hundre og femti små sider Ballards fornedrende kamp for tilværelsen i kulde og sult, liggende i dekning for politiet. Ballard, kronisk preget av fundamental omsorgssvikt, har mistet alt han eier på tvangsauksjon, etter å ha forsømt gårdsdriften sin. Han har derfor lagt bygdas innbyggere for hat. Ballard dør av lungebetennelse på det lokale galehuset. McCarthy beskriver Ballards sorti på en nærmest uanstendig usentimental måte, som om Ballards levninger ikke var tiltenkt noen annen måte å forlate denne verden på. Patologene gransker lever og nyrer, men finner de noen svar på fenomenet Ballard? Den moderne vitenskapen forsøker å diagnosistere Ballard, finne kilden til ondskapen, gjennom å dissekere og analysere data, som om Ballard var en maskin med defekte komponenter. Men i McCarthys univers er det fåfengt å søke fornuftige forklaringer på livets mysterier, fordi mennesket har en sjel som ikke kan måles på vekt eller hjerneskannes. Og sjela, den kan være mørk som fanden sjøl. Av Ballard var derfor bare skallet tilbake:

”Liket ble sendt til det medisinske fakultetet ved delstatsuniversitetet i Memphis. I kjelleren der ble han preparert med formalin og trillet inn til de andre nyankomne døde. Han ble lagt på en steinplate og flådd, renset for innvoller og dissekert. Det ble saget hull i hodet hans, og hjernen ble tatt ut. Musklene ble flenset fra knoklene. Hjertet ble tatt ut. Innvollene ble trukket ut og lagt på et bord, og de fire unge studentene som bøyde seg over ham som romerske offerprester i oldtiden, så kanskje varsler om verre uhyrer i mønsteret innvollene dannet. Da tre måneder var gått og kurset var slutt, ble Ballard skrapt bort fra bordet ned i en plastsekk og brakt til en kirkegård utenfor byen sammen med andre av sitt slag og begravd der.”

Ut av McCarthys forfatterskap kan det utledes en filosofi om at det ikke er menneskene som forandrer seg, men omgivelsene, selv om vi ofte tror at det er omvendt. Det er først når den fysiske og sosiale verdenen (gjerne familien) faller fra hverandre, at menneskene forgår. McCarthys skisserer et univers hvor et møte med Den edle villmannen åpenbarer en menneskeeter – ikke en som lever i pakt med den romantiske naturtilstanden. Det er heller ikke til å komme utenom et lite snev av hobbesianske forestillinger hos McCarthy. Tilværelsen er, banalt nok, et evig puslespill hvor brikkene ikke alltid faller på plass. Kanskje ikke like dramatisk som Thomas Hobbes’ «evige kamp», men i alle fall en utfordring i grensedragningen mel­lom frihet og ufrihet

Dommedag
”Her om dagen var det en kvinne som puttet spedbarnet sitt i en søppelkvern. Hvem er det som kan gjøre noe sånt? Kona mi (Loretta) leser ikke aviser lenger. Det gjør hun sikkert rett i. Hun pleier å ha rett.”

Dommedag er kommet nærmere, mener nok mange, ettersom klimaforskerne spår flom og ekstremvær, tørke og eksodus fra kystnære områder over hele kloden. Som ofte før når mennesker er blitt konfrontert med apokalyptiske spådommer med en viss troverdighet, har vi valgt å fortrenge den fremfor å se den i hvitøyet. Apokalyptiske forestillinger følger også trender. Atomtrusselen har kommet i skyggen av miljøtrusselen, på tross av at terrorister eller ekstremt ustabile regimer vil være i stand til å detonere sine egne små – og etter hvert kanskje noen riktig store – apokalypser, hvor de enn måtte finne det formålstjenlig. Uansett: dommedag er hottere enn noensinne, særlig i disse dager hvor mayakalenderens budskap om undergang den 21.12.12. går som en farsott på sosiale medier. Vi lar oss underholde med skrekkblandet fryd.

McCarthys The Road er en post-apokalyptisk fortelling om tilværelsen etter noe som kan virke som en atomkrig. Handlingen er lagt til et ødelagt amerikansk landskap hvor alt biologisk liv er dødt, alt er dekket av finkornet grå aske og tilværelsen for de overlevende består i en kamp for å finne mat som fremdeles er spiselig: hermetikk, vann, vulkaniserte epler og syltede pickles. Hovedpersonene er en far og hans lille sønn, som søker mot havet og det de håper måtte være en flik av sivilisasjon. Farer truer overalt, i form av sultne åtseljegere og fryktinngytende bander som har forfalt til kannibalisme. McCarthy får frem en følelse av mismot og uvirkelig håpløshet som skjærer inn til margen. Undertegnede kan ikke huske å ha lest noe mer skjellsettende.

Faren er besatt av å få sønnen i sikkerhet, og den angsten han har for sin sønns liv er så realistisk beskrevet at enhver som har barn selv vil føle en påtrengende medfølelse og gjenkjennelse. I og med at solen har forsvunnet under evige askeskyer, er kulde og sult konstant nærværende. Faren, bare omtalt som ”the father”, sitter våken om nettene for å forsikre seg om at sønnen, ”the son”, ikke fryser i hjel. Han observerer hvert eneste lille åndedrag i den lille skrøpelige kroppen. Faren, alvorlig syk av tæring, har lite eller ingen kontroll over omgivelsene, og de er prisgitt de små tilfeldige hendelser: et forlatt hus med proviant og vann – som de raskt må forlate i frykt for omstreifere.

Maktesløsheten og de allestedsnærværende og uunngåelige farene kan gi et lite innblikk i den maktesløshet foreldre i dødsleirene må ha følt under Holocaust.

Far og sønn har laget en pakt om å velge døden fremfor å henfalle til barbariet. Særlig er sønnen opptatt av alle de onde som spiser andre mennesker. Hver morgen stiller sønnen det samme spørsmålet: “We are the good guys, aren´t we? We´re not gonna eat nobody?” En dag finner de et hus hvor kjellerdøren er låst. Sønnen vil bort og er redd, men faren insisterer på å brekke opp døren. Innenfor døren finner de en jamrende samling mennesker som bønnfaller om hjelp. I vinduet ser de noen komme, faretruende, som zombier. Etter å ha flyktet unna, spør sønnen:

“They’re going to kill those people, aren´t they?
Yes.
Why do they have to do that?
I don’t know.
Are they going to eat them?
I don’t know.
The’re going to eat them, aren’t they?
Yes.
And we couldn´t help them because then they’d eat us too.
Yes.
And that´s why we couldn’t help them.
Yes.
Ok.”

Utover i boken kryper en uhygge inn under huden. Hvordan oppfører vi oss mot hverandre etter at sivilisasjonen går i oppløsning? Lysår fra enhver romantisk forestilling om menneskenes iboende altruisme, er dette dyrerikets lov. Sivilisasjonen er på et absolutt nullpunkt, som får William Goldings Fluenes Herre til å virke som en piknik i det grønne.

Men far og sønn velger annerledes. På sitt merkelige og dystopiske vis, er boken en fabel om hvordan man kan velge å heve seg over behavorisme og deterministisk forfall. The Road er allikevel ikke en apokalyptisk fortelling. Den totale katastrofen er bare et fortellergrep. Den er en allmennmenneskelig historie om nestekjærlighet og den felles omsorg en far og sønn har for hverandre.

Ikke et land for gamle menn
Men hva om verden allerede er gått under, uten at vi har lagt merke til det? For er det slik at verdens undergang nødvendigvis behøver å være fysisk spektakulær? I The Road forteller aldri forfatteren oss hva som egentlig utløste katastrofen. Det kan vi som lesere bare spekulere i: En atomkrig? En asteroide? Den fysiske utslettelsen kan leses som en metafor på degenerasjon og forfall. Noe som handler mer om forholdet mellom mennesker og hvordan vi innretter våre samfunn.

Konturer av undergangsstemning er åpenbare i boken McCarthy skrev som et parallellprosjekt til The Road, den moderne westernromanen Ikke et land for gamle menn. I en fredelig liten by ved Rio Grande, blir Sheriff Ed Tom Bell vitne til det voldelige storsamfunnets inntog. Ute i ørkenen har den lokale jegeren Moss funnet en rekke lik av tilreisende personer etter et narkooppgjør. Moss finner også penger. Mye penger, flere millioner dollar, og etter en viss overveielse beholder han de pengene. Moss gjør et valg som, for å si det mildt, er lite klokt.

Den ytre handlingen videre i boken er en konsekvensbonanza om hvordan mafiaen og en psykotisk leiemorder, Chigurh, jakter etter pengene og legger en blodtåke over lokalsamfunnet. Men det er fortellerstemmen til den sindige og tradisjonelle Sheriff Bell som er bokens grunnpilar, og etter å ha lest de fleste bøker av og intervjuer med McCarthy, er jeg rimelig sikker på at McCarthy gir seg selv til kjenne gjennom den traust filosoferende sheriffen. Chigurh er ikke en hvilken som helst leiemorder, men snarere en ugjennomtrengelig djevel, eller mannen med ljåen, slik Bell beskriver ham:

”Det sies at øynene er sjelens speil. Ikke veit jeg hva øynene speiler og ikke har jeg lyst til å vite det heller. Men det finnes et annet syn på verden der ute og andre øyne å se den med og det er dit dette bærer. Det har brakt meg til et punkt i livet hvor jeg aldri trodde jeg skulle havne. Et sted der ute er det en sann og levende undergangsprofet, og jeg har liten lyst til å møte ham ansikt til ansikt. Jeg veit at han fins. Jeg har sett hans ugjerninger.”

The Road går verden under uten at vi helt får vite hvorfor. Men selve endeliktet er på metaplanet: Det er ikke katastrofens teknikk som er skremmende, men mangelen på solidaritet som preger de som overlever. Mellom linjene forteller McCarthy oss at sivilisasjonen er skjør. Han advarer oss også mot den navlebeskuende individualismen som preger moderne hedonisme, hvor formålet med tilværelsen er å oppnå størst mulig nytelse for den personen som handler.

Troen på rasjonalitet og det frie mennesket er essensen i opplysningsprosjektet, men gode intensjoner fører ikke nødvendigvis til de beste resultater når de skal omsettes i den virkelige verden. Rasjonelle ideer krever rasjonelle aktører, og storsamfunn er ikke innrettet på en slik måte. I et intervju med New York Times fra 1992, avviser McCarthy viktige bestanddeler av den vestlige forestillingen om at mennesket er født godt og at gode samfunn skaper gode mennesker gjennom sosial ingeniørkunst:

”Noe slikt som liv uten blodsutgytelse finnes ikke. For meg er ideen om at menneskerasen kan forbedres på en eller annen måte, at alle skal kunne leve i harmoni med hverandre, en virkelig farlig idé. De som er påvirket av denne tankegangen er ofte de første til å oppgi sin sjel og sin frihet. Ønsket om at verden skal være slik trellbinder folk og fyller dem med tomhet.”

At mennesker er frie betyr ikke nødvendigvis at de oppfører seg anstendig mot andre mennesker. Det er ikke alle som har den samme forståelse av balansen mellom muligheter og plikter, som McCarthy beskriver i Ikke et land for gamle menn:

”For et par år siden dro jeg og Loretta på en konferanse i Corpus Christi og jeg ble sittende ved siden av en dame som var kona til en annen. Og hun plapret i vei om høyrekrefter her og høyrekrefter der. Jeg er ikke engang sikker på hva hun mente med det. Folk jeg kjenner er for det meste helt vanlige folk. Herr og fru Hvermansen, som man sier. Hun trodde jeg snakket stygt om dem men der jeg kommer fra blir det jo sett på som litt av et kompliment. Hun plapret i vei. Til slutt sa hun: Jeg liker ikke retningen dette landet beveger seg i. Jeg vil at datterdattera mi skal ha rett til å ta abort. Og jeg sa frue, da tror jeg ikke du trenger å bekymre deg for retningen dette landet beveger seg i. Slik jeg ser det er det ikke mye tvil om at hun kommer til å få rett til å ta abort. Jeg vil si det så sterkt som at ikke bare vil hun få rett til å ta abort, hun vil få rett til å gi aktiv dødshjelp til bestemora si og. Da ble det brått slutt på samtalen skal jeg si deg.”

Et blikk på filosofihistorien viser at advarslene mot frislippet av egoet har vært mange: Kant, Wittgenstein, Hobbes og Isaiah Berlin har advart oss. I Ubehaget i Kulturen avviste Sigmund Freud de utopiske ideologiene fordi de ikke tok høyde for den menneskelige aggresjon. Den engelske filosofen Roger Scruton har sagt det klarere enn de fleste: Gitt at mennesket ikke bare er grunnleggende altruistisk, men også grunnleggende egoistisk, er den eneste måten å utvikle humane samfunn på en evig balansegang mellom autoritet og frihet. For mye makt og ufrihet ødelegger menneskets skaperevne og fører til tyranni. Men like farlig er den tøylesløse frihet: Den fører oss ut i kaos og barbari hvor friheten utnyttes til egen vinning og nytelse, på bekostning av andre. Utopisten Rosseau står derfor for den vestlige sivilisasjonens tapte muligheter: Når alt er fritt, slippes den rå makta løs. Dog eat dog.

Jakten på evig lykke
“Sexual intercourse began / in nineteen sixty-three.”
Philip Larkin

De venstreradikale tok opp kampen mot patriarkiet på sytti og åttitallet. I Håndbok i barneindoktrinering skrev sosiologen Frances Vestin: «Det som kalles «kjærlighet» mellom foreldre og barn, er svært ofte noe som bør unngås. Denne såkalte kjærligheten er en kulturdominerende faktor i vårt samfunn. Kul­turen og samfunnet ser da også ut deretter … den riktige måten er å la flere mennesker enn foreldrene knytte kroppslige, følelsesmes­sige og intellektuelle kontakter med barnet …» David Coo­pers Familiens død var en av de virkelig store 68-er-biblene. I Sverige hadde Alva og Gunnar Myrdal helt siden 30-tallet sett på familien som kapitalismens substrukturelle undertrykkelsesmekanisme.

Men 68erne var politiske og ville tross alt noe i sin kamp mot den tradisjonelle familie. De ville bygge alternative sosiale relasjoner i et nytt og etter deres mening bedre samfunn. Tidene har forandret seg. Det ene har ført til det andre uten nødvendige skyldnere.

Det som skulle være et nødvendig og betimelig personlig frigjøringstokt, har i sin ytterlighet ført til mangel på trygghet, omsorg og oppløsning av sosial forpliktelse utover eget velbehag. Sterke innslag av hedonisme gir seg utslag i forbruksforherligelse. Sex, penger og umiddelbar lykke er som skreddersydd for markedsliberalismen. Som Tommy Sørbø påpekte i Dagbladet kan det være slik at de ”som smykker seg med å være radikale faktisk er turbokapitalismens støttespillere”.

Denne verdenen presenteres daglig i miniatyr i Dagbladet. Som oppkok av død, realityshows, politisk venstrelendt korrekthet, paret med velbehagskremmeri: aromaterapi, dansk design (dyrt), ukens nødvendige trøffelskreller, franske oster og hvordan finne G-punktet – og gode råd for den som ikke vil ha barn.

Dagbladet – de kulturkonservatives favorittprygelknabe – illustrerer at veien fra å finne seg sjæl til dekadanse er kortere enn vi aner. Andre, med et mindre vennlig sinnelag enn meg, ville kanskje påstå at avisen også bekrefter at det autonome mennesket og sjølrealiseringa er basert på en utopi og en ønsketekning som kun er realiserbar for de få – en sosial og artikulert overklasse. Det er skapt en tidsånd hvor barn seksualiseres, vil noen hevde, og ingen fråtser mer i denne utryggheten enn kommersielle aktører som flyter over av pornoestetisk kynisme. At det skulle være enklere å være tenåring i dag enn på femtitallet er kanskje en sannhet med et visst reservasjonspotensiale?

I Storbritannia har sosiologer lenge advart mot et tilsynelatende prosaisk fenomen: mangelen på spisebord blant de lavere sosiale klasser. Ungene går og henter seg noe i kjøleskapet når de er sultne og familiene spiser rett og slett ikke sammen. Familiemedlemmene snakker praktisk talt ikke med hverandre, noe familier i en travel hverdag gjerne gjør rundt frokost- og middagsbordet. I stedet bunker man seg sammen foran fjernsynet, med tomatbønner og loff, og ser på reality-TV. Svært mange barn i Storbritannia sies å mangle basale sosiale kvalifikasjoner, og fjernsynet, skolen og sosialkontorer har overtatt oppdragerrollen. Det er bare å spekulere i årsakene.

Mange veier til undergangen
”Av og til våkner jeg midt om natta og er brennsikker på at ingenting annet enn Messias´ gjenkomst kan snu denne utviklingen. Ikke veit jeg hva det skal være godt for at jeg ligger våken og grubler over sånt. Men det gjør jeg altså.”

Europa har i årtier befunnet seg under reproduksjonsraten. Prognoser viser at vi allerede om førti til femti år vil få en meget topptung alderssammensetning – kanskje med så mye som halvparten av befolkningen over femti år – som vil føre til enorme utgifter. I storbyer som Berlin, London, Paris og Stockholm er allerede halvparten av befolkningen enslige og barnløse – men ofte med god utdannelse og godt lønnet arbeid.

Vi er avhengige av at innvandrere – hvorav mange er blitt en ny europeisk underklasse – i tillegg til å være yrkesaktive, også representerer en familiekultur som gir avkastning i form av de barnefødslene vi ikke lenger finner plass til i livene våre. Vi har altså satt i gang et sosialt eksperiment for de som sitter på toppen av næringskjeden, et eksperiment som ikke er demografisk levedyktig hvis det skulle tillempes hele kloden. Hvis ikke-vestlige land blir like luksuriøse og oppslukt av selvet som Vesten, vil verden få et svimlende alderdomsproblem, økonomiene vil bryte sammen i mangel på arbeidskraft og skatteinntekter – og kampen om ressurser vil føre oss ut i store problemer vi bare aner konturene av.

Fete accompli
”Det starter med at man begynner å overse dårlige manerer. Når man ikke lenger hører Sir og Mam er ikke undergangen så altfor langt unna.”

Selv om mye var verre før, er det ikke dermed sagt at alt blir bedre med tiden. Det kan til og med være at noe var bedre før, i den grad det er mulig å måle på et fornuftig vis. Det er jo alltid lett å le av fortiden. Ikke er det noe særlig modig lenger heller.

Til syvende og sist er det lavinntektsgruppene som betaler prisen for det hedonistiske frigjøringseksperimentet (noe som åpenbart ikke på langt nær er like tydelig i lille ”egalitære” Norge, sammenlignet med land som USA og Storbritannia). En familie i oppløsning har dårlige kår når det ikke finnes sosiale nettverk til å fange opp medlemmene, og det er gjerne barna som betaler den høyeste prisen. Barn må finne ut av det meste på egen hånd og har ingen rollemodeller. Fattigdom og manglende kulturell kapital reproduseres, slik vi så det i den geniale amerikanske TV-serien The Wire.  De voksne gjemmer seg bak relativismens legitimitet. Om femti år må vi kanskje spørre oss selv det samme spørsmålet som Theodore Dalrymple gjør: Hvem drepte barndommen?

McCarthy, eller Bell, ser ellers mørkt på det:

”Jeg leste i avisa for en stund siden at noen lærere hadde kommet over en undersøkelse som ble sendt ut til en mengde skoler over hele landet tilbake i tredveårene … Og de største problemene lærerne kunne melde om var ting som prating i timen og løping i korridorene. Elever som tygget tyggegummi og skrev av hverandres hjemmelekser. Sånne ting. Så tok de en haug kopier av et sånt blankt skjema og sendte dem ut til de samme skolene igjen. Førti år seinere. Og jeg skal si de fikk svar. Voldtekt, brannstiftelser, drap. Dop. Selvmord. Det får en til å tenke. For mange ganger når jeg sier noe om at verden går til helvete i ekspressfart har folk det med å smile skeivt og fortelle meg at jeg er i ferd med å bli gammel. At det er et av symptomene. Men selv mener jeg at alle som ikke ser forskjell på voldtekt og drap og tyggegummi har mye større problemer enn meg. Ikke er førti år særlig lang tid heller. Kanskje de neste førti årene får noen til å våkne av dvale. Om det ikke er for seint.”

McCarthys kritikk av hedonismen ligner til forveksling på en annen kulturpessimists. Nemlig den ellers så forskjellige rabulisten Michel Houellebecq, og da særlig boken De Grunnleggende Bestanddeler. Moralen for dem begge er at ens eget libido ikke kan fungere som kompass for rett og galt. Forherligelsen av det sekstiåtterne i sin tid kalte ”sjølrealisering”, har ført til en kultur hvor det høyeste ideal er å være tenåring hele livet, i følge McCarthy. I Ikke et land for gamle menn er sheriff Bell og kona bekymret over at mange foreldre ikke vil ta seg av ungene sine og at mange barn vokser opp hos besteforeldrene i stedet:

”Vi spurte oss selv hvem som skulle ta seg av ungene til neste generasjon igjen. Når de eneste besteforeldrene som fantes var de som ikke hadde tatt seg av sine egne unger. Vi så ikke noen løsning på det …”

Bell bekymrer seg over slike ting, men blir bare møtt av skjeve smil, for begreper som rett og galt har gått ut på dato.

McCarthy forbeholder seg retten til å se verden utenifra, som en sann kunstner – uten politiske forpliktelser. Mange vil mene at dystopier har liten samfunnsnytte og er lite oppbyggelige. ”Dette kan du da ikke mene? Denne fatalismen?” Implisitt også at samfunnsanalysen, og iallfall analyser av kulturelle fenomener, må ha en positiv, helst utopisk, snert. Den må være dannet, i harmoni med den gjeldende konsensus og oppbyggelig for å være gyldig. Tror McCarthy at verden kan reddes?

Tja. Til det er det å si at ringreven ga et av sine ytterst få intervjuer til, av alle, prime time-dronningen Oprah Winfrey. Som vanlig var han sparsom med å fortelle hva bøkene hans handler om. Om The Road sa han at den handler om kjærlighet (boken er dedisert til hans sønn) og at man må sette pris på det man har. Vitner dette om at bøkene hans kanskje er enklere enn det slike som undertegnede prøver å fremstille dem som? Det tror ikke jeg.

Det han har pekt på, særlig i de to siste romanene, er at den vestlige hedonismen har sett på plikter som et hinder for frihet, og at frihet uten plikter kan være veien til en metaforisk undergang. Den største kostnaden ved dette er skadevirkningene av at barna forsømmes for den voksne generasjonens evinnelige jag etter en friksjonsfri tilværelse. Vi må rett og slett ta bedre vare på hverandre. Og hvordan kan barnløse sivilisasjoner overleve?

Så er det noen grunn til å være kulturpessimist? Tja, det er vanskelig å spå om fremtiden og sånn. Uansett er den norske virkeligheten rimelig avbalansert i forhold til USA og Storbritannia. I følge skribenter som Charles Murray og Theodore Dalrymple øker her den kulturelle og økonomiske kløften mellom middelklasse og arbeiderklasse, og sistnevnte er ferd med å gå i sosial og moralsk oppløsning. Om vi får se slike tilstander hjemme er kanskje et åpent spørsmål?

For min del kan folk leve livene sine så hedonistisk de bare måtte ønske. Kanskje er det akkurat så livsbejaende og frigjørende som mange vil ha det til? Men er det klokt? Tusenkronerspørsmålet er selvsagt hva det vil føre til av sosiale omkostninger. Selv er jeg pessimist på mandag, tirsdag og onsdag og fremtidsoptimist resten av uken. Vi lever i de merkeligste tider.

Anbefalte bøker av Cormac McCarthy:

Child of God, 1974. På norsk: Et Guds Barn, Gyldendal 2003. Oversatt av Knut Johansen. Om den nekrofile massemorderen Ballards skjebne.
Suttree, 1979. Om Cornelius Suttree som har forlatt et luksusliv med barn og familie til fordel for et liv i en husbåt på Tennessee blant en rekke burleske figurer. Ikke oversatt.
Blood Meridian, 1985. På norsk: Blodmeridianen, Gyldendal 2010. Oversatt av Knut Ofstad. Den virkelige historien om det Ville Vesten. En voldsorgie blant cowboyer og indianere.
No Country for Old Men, 2005. På norsk: Ikke et land for gamle menn, Gyldendal 2006. Oversatt av Knut Ofstad.
The Road, 2006. På norsk: Veien, 2008.

Øvrig litteratur:

Theodore Dalrymple: Our Culture, What’s Left of It, 2005. Dalrymple er en av Englands fremste essayister og en ihuga kulturpessimist.
Roger Scruton: Modern Culture, 2007. Scruton skriver om det moderne prosjektets skrikende mangel på en siste instans.
Michel Houellebecq: De grunnleggende bestanddeler, Cappelen 2002. Oversatt av Per E. Fosser. Houellebecq hater hippier og 68ere – og de hater ham.

 

Publisert på Minervanett.no 20. desember 2012. En annen versjon av essayet er tidligere publisert i tidsskriftet Humanist. Se også:

Terror og vold

Utopister og kynikere

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »