Lerøen, Bjørn Vidar: Født til rikdom. En reise i Norges oljealder.

 

 

Cappelen Damm, 2020. 526 sider.

Teksten er skrevet av Aslak Versto Storsletten, prosjektmedarbeider i Civita.

 

Født til rikdom og forbannelse

 

Bjørn Vidar Lerøen står bak den foreløpig siste boken om det norske oljeeventyret. Verket er langt fra det første om tematikken norsk olje og gass – og helt sikkert ikke det siste. Boken bærer preg av Lerøens distinkte penn og fortid som journalist. Språket er klart og tydelig. Forfatteren evner dessuten å vise sine imponerende detaljkunnskaper om norsk olje- og gassindustri på en lettfattelig og leseverdig måte.

Den største styrken til boken er også den største svakheten. Innholdets deskriptive form bidrar til masse spennende lesning, men det fører til at de mange analysene og diskusjonene som temaet byr opp til, forsvinner litt i all informasjonen. Kildegrunnlaget er åpenbart stort, men forfatteren har en tendens til å være passivt refererende.

«Født til rikdom. En reise i Norges oljealder» er en slående tittel. Andre del av bokens navn gir leseren en klar formening om hva man kan forvente. Lerøen lever opp til forventingene og gir oss en reise i norsk oljealder – fra før vi visste hvilke enorme ressurser som lå på bunnen av vårt hav, til skammens tidsalder. Men for undertegnede er første del av bokens tittel – «født til rikdom» – det mest tankevekkende.

Nasjonenes redningsmenn

Vi som tilhører de yngste generasjonene har aldri levd uten den verdiskapningen som oljen og gassen har gitt oss. Ja, vi er på mange måter født inn i rikdom. I likhet med alle som er født inn i velstand, bør vi rette en stor takk til dem som har gitt oss den. Jeg vil trekke frem noen.

Ingen folkeslag på kloden har mer hav og havbunn per innbygger enn det norske folk. Tidlig på 1960-tallet ble det kjent at det kunne befinne seg petroleum i Nordsjøen, men på denne tiden var den internasjonale havretten lite utviklet. Kløktige jurister i Utenriksdepartementet, med Jens Evensen og Carl August Fleischer i spissen, utførte et mesterstykke. Embetsmennene sikret nasjonen svært gunstige delelinjeavtaler med Danmark og Storbritannia på midten av 1960-tallet. Disse avtalene sørget for at enorme olje- og gassfelt ble liggende på norsk kontinentalsokkel.

En viktig grunn til vår oljerikdom er utviklingen av den norske oljepolitiske modellen, noe jeg har skrevet om før her i Minerva.

Spydspissen i denne modellen var Statoil. Siden selskapet var helstatlig og operativt, tok nasjonen del i alle faser av petroleumsindustriell virksomhet – leting og utvinning, ilandføring og videre markedsføring.

Statoil var et viktig redskap for å sikre inntekter til staten og presse frem teknologiske løsninger og leverandørutvalg som var i overenstemmelse med ønsket om å fornorske virksomheten. Dette har bidratt til enorme ringvirkninger i det norske samfunnet, blant annet til oppbyggingen av en verdensledende leverandørindustri.

Mange hevder at Statoil er et ektefødt barn av det norske Arbeiderpartiet. Grunnen til det er den sentrale rollen Arve Johnsen, Finn Lied og Jens Chr. Hauge spilte i etableringen av statsoljeselskapet. Trekløveren var avgjørende for at vi fikk et kraftfullt nasjonalt oljeselskap. Men også Høyre har vært avgjørende, særlig med Willoch-regjeringens vingeklipping av selskapet og opprettelsen av SDØE på midten av 1980-tallet – noe som hindret Statoil i å utvikle seg til en stat i staten, men sørget for at inntektene forble på hendene til det norske folk.

Vi bortskjemte barn av velferdsstaten. Vi som aldri virkelig har opplevd fattigdom og nød. Vi skylder alle disse aktørene – disse nasjonenes redningsmenn – en stor takk.

Enorme inntekter

Utviklingen av et svært sinnrikt skattesystem har med årene gitt fellesskapet enorme inntekter. I Norge betaler oljeselskaper ordinær selskapsskatt på 23 prosent, samt en særskatt på 55 prosent av inntektene fra sokkelvirksomhet – altså en total skattesats på 78 prosent. På slutten av fjoråret kom skattedirektør Hans Christian Holte med svært interessante opplysninger. Han kunne meddele at oljeselskapene på norsk sokkel betalte til sammen 147 milliarder kroner i skatt i 2018. De 23 selskapene som betalte petroleumsskatt samme år, sto for 63 prosent av den totale selskapsskatten i Norge. Den resterende andelen, 37 prosent, sto hele 332 000 selskaper for.

I tillegg til skattesystemet er det velkjente oljefondet – Statens pensjonsfond utland – en viktig grunn til vår velstand. Stortinget vedtok etableringen av fondet i 1990 og de første kronene ble satt inn i 1996. Fondet investerer i utlandet og har i dag har passert en verdi på over ti tusen milliarder kroner.

Rikdommens forbannelse

Olje- og gassvirksomheten har gitt oss så enormt mye. Men som professor Einar Lie skrev glitrende om i Aftenposten for en tid tilbake, har den også påført oss avhengighet. Offentlige budsjetter er i dag avhengig av inntektene fra oljefondet.

Vi er med andre ord avhengige av stabile kapitalmarkeder – og i en ustabil verden er det ikke gitt med stabile kapitalmarkeder.

Velstanden her til lands har dessuten ført til en naiv tro på at staten kan løse alle oppgaver. Dette er kanskje mest synlig i diskusjonen om produksjon av velferdsgoder, hvor mange ser ut til å mene at det offentlige alene skal ta seg av alle behovene til befolkningen, selv om det egentlig aldri har vært tilfelle – som jeg nylig har vist i et Civita-notat.

Slik naivitet er mest utbredt blant oss unge som aldri har opplevd noe annet enn rikdommen oljen og gassen har gitt nasjonen. Men skal vi forstå dagens velstand, må vi forstå hvordan den har blitt bygget opp. I så henseende er den nye boken til Bjørn Vidar Lerøen et viktig supplement.

 

 

Artikkelen er publisert hos Minerva 25.1.20.

Videre lesning:

Borchgrevink, Aage Storm: Giganten. Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »