Innset, Ola: Markedsvendingen. Nyliberalismens historie i Norge

 

 

Fagbokforlaget, 2020. 244 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

 

Med markedet mot toppen

 

Historikeren Ola Innset, med bakgrunn fra partiet Rødt, har i boken Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge beskrevet og analysert hvordan Norge beveget seg fra det forfatteren selv kaller en sosialdemokratisk til en «nyliberalistisk» samfunnsorden, fra slutten av 1970-tallet til i dag.

Det nye og mest interessante ved denne boken er forfatterens forsøk på å forstå hvordan samspillet mellom nye politiske ideer, nye retninger innen økonomifaget, økonomisk-politisk erfaringslæring, samt en rekke gjennomgripende samfunnsendringer har beveget den norske økonomiske modellen i en tydeligere markedsliberal retning. I brennpunktet står en serie reformer siden 1980-tallet, som på viktige områder har endret økonomiens spilleregler og gitt markedsprosesser et større handlingsrom og bedre verdiskapende arbeidsbetingelser.

 

Arbeiderpartiets rolle

Det er et velkjent faktum at de liberale reformene i perioden siden rundt 1980 ble gjennomført og videreført av vekslende regjeringer. Ola Innset legger ikke skjul på at han mener at det fremstår som litt av et paradoks at Arbeiderpartiet, tuftet på ideer om demokratisering og sosial utjevning, skulle komme til å innta en så stor rolle i det forfatteren kaller «nyliberaliseringen» av Norge. Overskriften «Med markedet mot bunnen», hentet fra Innsets egen introduksjon av sin nye bok i Klassekampen 19. september, sier det meste. Med henvisning til parallelle utviklingstrekk, med sterkt synkende velgeroppslutning om sosialdemokratiske partier i en rekke andre europeiske land, mener Innset at «nyliberalismen» har bragt Arbeiderpartiet ut i den store ulykka.

Hvordan var dette mulig, spør Innset i boken. I forsøket på å besvare dette spørsmålet, som store deler av boken egentlig handler om, har Innset flere gode svar å by på. Akkurat her er også Innset på sitt beste, gitt utgangspunktet: bokens styrke og faglige klangbunn er tydeligst forankret i analyser av den politiske utviklingen, i lys av politiske ideer og reformprosesser, og i langt mindre grad i det grovmaskete bildet som gis av trender innen økonomifaget og empiriske trekk ved den økonomiske utviklingen.

 

Et dobbeltkompromiss med konsekvenser

I min lesning står særlig to utløsende kompromisser i en særstilling: Arbeiderpartiets klassekompromiss og påfølgende regjeringsdannelse fra midten av 1930-tallet, tett fulgt av et styringsteknokratisk kompromiss, hvor en spesiell respekt for det fremvoksende sosialøkonomiske fagmiljøet står sentralt. Det første kompromisset tilsa at noen radikal samfunnsomveltning ikke var aktuelt. Det andre kompromisset banet veien for å gi en ambisiøs fagekspertise stor innflytelse som premissleverandør for den økonomiske politikken i både stort og smått.

Siden siste halvdel av 1930-tallet, gjennom krigsårene og langt ut i de første par tiårene av etterkrigstiden, var det både ånden og virket til professor Ragnar Frisch, og hans studenter ved sosialøkonomisk institutt ved universitetet i Oslo, som rådet grunnen i det norske økonomifaget. Dette miljøet var preget av høye planøkonomiske styringsambisjoner, utstyrt med helt nye avanserte makromodeller knyttet til nasjonalregnskap og banebrytende økonometriske metoder. Den økonomiske politikken speilet også lenge dette styringsoptimistiske utgangspunktet og virkemiddelapparatet.

 

Et uvanlig dobbeltangrep

Som Innset forklarer på en temmelig overbevisende måte, kom «markedsvendingen» i Arbeiderpartiet gjennom en gradvis refleksjon av både en ny økonomisk virkelighet og nye teorier som fikk stadig større innflytelse i det internasjonale økonomifaget fra midten av 1970-tallet, symbolisert ved en serie nobelpriser til økonomer som Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan. Den «nye økonomiske virkeligheten», og ikke minst den som etter hvert ble kjent som stagflasjonskrisen, fremstod for stadig flere som en kombinert krise for både den ekspansive «keynesianske» budsjettpolitikken, en inflasjonsdrivende pengepolitikk, et veksthemmende skattesystem, rigid lønns- og prisregulering, samt en detaljregulerende stat som drev såkalt aktiv næringspolitikk – med ikke fullt så aktive og produktive resultater.

Som Innset understreker, kom de liberale økonomenes stadig tydeligere kritikk av den stivbente og omseggripende intervensjonistiske staten på toppen av de anti-autoritære etterdønningene etter 68-opprøret fra venstre. Dermed ble den bestående sosialdemokratiske orden angrepet fra to kanter samtidig, og verken sosialdemokratiet eller den nye venstresiden hadde alternative og overbevisende svar på de nye økonomiske utfordringene, herunder den økende arbeidsledigheten. Skritt for skritt beveget sosialdemokratene seg, kanskje mer av nød enn av lyst, i retning av liberaliserende reformer i alt fra makroøkonomisk styring og strukturpolitikk, til statens rolle og betydningen av markedskonforme rammebetingelser i sin alminnelighet. Den mentale markedsvendingen var dermed et faktum, og resten er historie.

 

Farmand og Libertas

Men den historien Innset forteller, rommer også mange interessante detaljer. For eksempel skildringen av det Innset insisterer på å kalle det ideologiske nyliberale innslaget i norsk offentlighet, og som naturlig nok starter med økonomen og Farmand-redaktøren Trygve J.B. Hoff. Hoff var for øvrig den eneste nordmannen som ble invitert av Hayek til et tidagers langt møte i Sveits i 1947, som også skulle markere etableringen av det internasjonale liberale nettverket Mont Pelerin Society.

Selv om Hoff var en markant talsmann mot planøkonomi og for markedsøkonomi i mange år, har nok Innset rett i at Hoffs egen stemme i samfunnsdebatten likevel var marginal. Men Hoff var en viktig budbærer som, fremfor noen andre, formidlet ånden fra Mont Pelerin til Norge i en årrekke. Dermed skulle et ikke ubetydelig norsk publikum bli gjort kjent med en rekke liberale økonomer og samfunnstenkere, som senere skulle få betydelig innflytelse på samfunnsutviklingen i mange land etter andre verdenskrig, i første omgang i Vest-Tyskland, Italia og Frankrike.

Innset bruker ikke mye plass på det norske næringslivets organiserte motstand mot planøkonomi og de mye omtalte fullmakts- og reguleringslovene, med organisasjonen Libertas i spissen. Men at Libertas, spesielt i de første tiårene etter etableringen i 1947, påvirket samfunnsutviklingen i Norge er rimelig klart. En ting var kampanjen mot fullmaktslovene og forslagene til ny pris- og rasjonaliseringslov, som langt på vei endte med seier etter det såkalte påskeopprøret på Youngstorget i 1953. Noe helt annet, og trolig langt viktigere i det lange løp, var den mer usynlige seminar- og forlagsvirksomheten.

 

Nye utredninger med nytt innhold

En av bokens styrker er at den gir en god oversikt over alt fra de ulykksalige Kleppe-pakkene og Liedutvalgets dom over den selektive næringspolitikken på 1970-tallet, til Willoch-regjeringens høyrebølge-reformer på 1980-tallet, Brundtland-regjeringens store skattereform i 1992, samt markedsutvidelsene gjennom WTO og EØS-avtalen på 1990-tallet, før den munner ut i kapitlet «En bedre organisert stat».

Dette kapitlet åpner, passende nok, med et sitat fra Tormod Hermansens NOU nr. 5 fra 1989: «Regulering kan ikke erstatte konkurranse – regulering må fremme konkurranse». Utredningens tittel er også en kapitteloverskrift i Innsets bok, og herfra går veien videre til et omstrukturert statlig eierskap, omregulering til markedskonkurranse for strøm og telefonitjenester, samt kvasimarkeder innen sykehusdrift og velferdstjenester, for ikke å glemme målstyring og såkalte New Public Management-metoder i offentlig sektor.

 

Nyliberalismen skal med

Det er påfallende hvor ofte Innset forsøker å rettferdiggjøre overfor leseren hvorfor han mener begrepet nyliberalisme både er viktig og «nyttig for å forstå utviklingen». Siden Innset ganske nylig har skrevet en annen bok om den tidlige «nyliberalismen», som han også trekker veksler på i sin nye bok, er det kanskje ikke så rart at nyliberalismebegrepet må med. Men det har en kostnad: Gjennom å tviholde på et begrep med et svært løst fotfeste i idéhistorien, tolket som et synonym for det å ville utvide bruken av markedsmekanismer på stadig flere områder i samfunnet, importerer Innset flere svakheter fra sin forrige bok. Disse svakhetene har jeg kommentert utførlig tidligere, og det er derfor ikke nødvendig å gjenta dem her.

For å få full nytte av begrepet nyliberalisme i en norsk kontekst er det spesielt viktig for Innset å skille begrepet fra ideer om laissez-faire og minimumsstat, i motsetning til hva en del andre nyliberalismekritikere har for vane å gjøre. Tvert imot handler nyliberalisme i Innsets fortolkning mer om «å bruke staten i markedets tjeneste» enn om å begrense statens makt og inngrep i økonomien.

Det blir derfor dobbelt paradoksalt når Innset i denne sammenheng trekker frem de tre økonomene Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Milton Friedman, siden alle de tre nettopp var svært opptatt av å redusere statens makt og inngripen i økonomien. Ingen av dem brukte for øvrig begrepet nyliberal, og det eneste unntaket jeg kjenner til, er overskriften i en artikkel av Friedman fra 1951, som ble oversatt til norsk i tidsskriftet Farmand. Men siden denne enslige svalen i Friedmans forfatterskap tydeligvis har gjort et visst inntrykk på Innset, benytter han det like godt som et slags bevis på forekomsten av ordet «nyliberalisme». Det beviset er syltynt.

 

Paradoksale sammenhenger

Men slike språklige paradokser er likevel for bagateller å regne sammenlignet med de paradoksene som dukker opp i det Innset begynner å tenke høyt om forholdet mellom, på den ene side, nyliberalisme og markedsmekanismer og, på en annen side, nasjonal suverenitet og demokrati.

At oppløsningen av det Bretton Woods-baserte fastkurssystemet, og den påfølgende gradvise overgangen til et flytende valutakursregime, skulle innebære svekket nasjonal suverenitet og svekkede muligheter for demokratisk kontroll med økonomien, slik Innset påstår, er høyst diskuterbart. Flytende valutakurser gjorde det tvert imot enklere – ikke vanskeligere – for hvert enkeltland å drive sin egen uavhengige penge- og budsjettpolitikk. Nedbygging av restriksjoner på kapitalbevegelser over landegrenser ledet riktignok til mer konkurranse mellom landene om å tilby attraktive investeringsmuligheter. Men i hvilken grad kan dette sies å ha motvirket et lands demokratiske selvråderett?

Dessuten hevder Innset at mer bruk av markeder innebærer en form for «avdemokratisering», og påstår at «den demokratiske kontrollen med økonomien havarerte på 1970-tallet». Like fullt er det et faktum at alle liberaliserende reformer som er blitt gjennomført i Norge siden 1980-tallet, har vært basert på demokratisk legitimerte valg og beslutninger, akkurat på samme måte som de motsatte tilløpene til planøkonomi og detaljreguleringer tidligere var basert på demokratiske beslutninger. Det kan også være grunn til å minne om at det var de vide fullmaktene staten ble gitt til å gripe direkte inn i private bedrifters beslutninger, gjennom den midlertidige forordningen Lex Thagaard og den påfølgende pris- og reguleringsloven, som faktisk utløste en reell debatt i Norge om både demokratiets og rettsstatens stilling.

 

En problematisk demokratiforståelse

Det er dessuten et anerkjent faktum at det til dags dato ikke finnes noen eksempler på et sterkt forankret liberalt demokrati som ikke bygger på en form for markedsøkonomi som økonomisk system. Det er også kjent fra Freedom House sine årlige rangeringer av land etter politiske rettigheter at Norge lå på førsteplass i både 1980 og i 2018. Når det gjelder innfrielse av menneskerettigheter viser den mest refererte indeksen at Norge (på en skala fra minus fem til pluss fem) har økt sin skår fra 2,01 i 1980 til 4,0 i 2017.

Kan det tenkes at demokratiproblemet til Innset i stedet befinner seg i hans eget, etter min mening misforståtte, syn på demokrati? Ifølge dette synet blir et land tilsynelatende mer demokratisk, desto større og mer inngripende rolle staten har i økonomien, gitt at den samme staten styres på demokratisk vis. Men slike kombinasjoner har både historien og teorien vist at er vanskelige og mildt sagt spenningsfylte. Alle forsøk i denne retningen har da også vist seg, når de er drevet langt nok, å ende i et autoritært styrt skinndemokrati eller i et regelrett diktatur. Men selv mindre ekstreme doser av direkte og vilkårlige statsinngrep kan få svært uheldige utslag, gjennom politisk rent seeking, korrupsjon og utdeling av fordeler til mektige interessegrupper – det motsatte av like og rettferdige spilleregler for alle. Det bør være et tankekors, også for Innset?

Motsatt: I et liberalt samfunnssystem er markedsøkonomien alltid innbundet og underlagt demokratisk vedtatte spilleregler. Og den liberale staten er på tilsvarende vis underlagt demokratiet og en rettsstatlig, konstitusjonell ramme. I Innsets verdensbilde er denne institusjonelle forståelsen enten helt borte eller snudd på hodet: forholdet mellom markedet og staten er harmonisk, så lenge staten gjør som «markedet» befaler, mens forholdet mellom markedet og demokratiet er iboende konfliktfylt. Hvis vi derimot bytter ut begrepet «markedet» med «sosialisme», blir setningen over straks mer logisk og empirisk holdbar.

 

Misvisende feiltolkninger

Andre steder i boken, hvor Innset er mer avhengig av å forstå økonomifaglige begreper, sammenhenger og teorier, er det tydelig at forfatteren sliter med å formidle noe han enten ikke behersker godt nok, eller kanskje ikke engang har lest noe om. Det er i disse sammenhengene Innset viser en tendens til å ta noen ideologisk ladete snarveier, og siden det alt i alt blir ganske mange slike snarveier, blir den samlede formidlingen til tider både forvirrende og misvisende.

Siden Innset selv understreker så tydelig hvorfor det er så viktig for ham å forstå verden, som en avgjørende forutsetning for å forandre den, er det grunn til å peke på noen av bokens åpenbare feiltolkninger:

  • Å hevde at krigstidens erfaringer med sentralstyrt planøkonomi langt på vei motbeviste problemene med rasjonell økonomiske kalkulasjon i en sosialistisk planøkonomi i fredstid, er ensbetydende med ikke å ha forstått hva problemstillingen i Mises’ opprinnelige analyse faktisk bestod i.
  • Ord som planøkonomi og planstyring blir i boken blåst opp til å omfatte alle former for politiske inngrep og økonomisk politikk som tar bevisst sikte på å påvirke utfallet av økonomiske prosesser. Dermed sprer forfatteren mer forvirring enn klarhet om sentrale temaer i boken.
  • Å hevde at Hayek mente økonomien var «så kompleks at den ikke kan forstås», er tatt helt ut av luften. En seriøs lesning av Hayek vil tvert imot vise at det meste Hayek skrev om markeder og andre komplekse fenomener, nettopp handlet om hvordan for eksempel markedsprosesser best kan forstås, gitt deres kompleksitet.
  • Innset vil ikke finne noe dokumentert grunnlag for å hevde at «økonomien i et moderne samfunn er så godt som synonymt med samfunnet», og at «nyliberalistene ville fremme en samfunnsorden basert på markedsmekanismer». Slike altoppslukende økonomi- og markedsbeskrivelser står i sterk kontrast til den forståelsen av samfunnets ulike sfærer og institusjoner som man faktisk finner blant alle de toneangivende tenkerne som Innset kaller «nyliberale».
  • Innset skriver: «For en tenker som Friedrich Hayek var jo poenget heller aldri at nyliberalistisk politikk skulle sikre økonomisk stabilitet eller en verden uten kriser». Like fullt: Alt Hayek skrev om pengepolitikk og konjunkturteori, helt frem til slutten av 1970-tallet, var nettopp motivert av å hindre utviklingen av store økonomiske ubalanser og påfølgende økonomiske kriser.
  • I en lynvisitt innom Public Choice-skolen påstår Innset at hele denne teori- og tankeretningen var et forsøk på å «bevise at demokratiet var irrasjonelt». Men for tankeretningens fremste eksponent, nobelprisvinneren James Buchanan, var essensen å studere sammenhengene mellom ulike institusjonelle spilleregler og utfallet av disse, i form av politiske og økonomiske resultater.

Jeg kan uten problemer gjøre listen lengre, men de utvalgte eksemplene over skulle være tilstrekkelige til å se et ganske tydelig mønster: De er alle med på å gi et fordreid eller misvisende bilde av ideene til toneangivende «nyliberale» tenkere, og retningen i det fordreide eller misvisende heller uten unntak i én bestemt retning, en retning som antagelig er tjenlig for Innsets ideologiske skjematikk.

 

Mangler med tendens

På samme måte som i Innsets forrige bok vil den observante leseren på nytt legge merke til at noen svært viktige «nyliberale» økonomer glimrer med sitt fravær.. Jeg tenker spesielt på den ordoliberale Freiburgerskolen rundt Walter Eucken, som hadde stor innflytelse på Ludwig Erhards reformer for den sosiale markedsøkonomien i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig. I norsk kontekst kan det også bemerkes at den eksisterende liberaliserte norske økonomiske modellen anno 2020 faktisk har mange likhetstrekk med Walter Euckens konseptuelle modell for en velfungerende markedsøkonomi.

Noe man heller ikke finner mye av i Innsets nye bok, er statistiske fakta som gir et bilde av utviklingen i norsk økonomi. Det er et savn, fordi det kunne gitt et mer utfyllende bilde av både det som gikk bra, og det som ikke gikk så bra. Og siden mange av de økonomiske reformene som ble gjennomført siden 1980-tallet i Norge, ble motivert av nettopp erfaringslæring, mer enn av ideologi, er denne mangelen med på å trekke ned bokens analytiske kvaliteter.

 

Opptur eller nedtur?

Avslutningsvis må det kunne sies at de liberaliserende reformene som er blitt gjennomført i Norge fra rundt 1980 og frem til dags dato, i det store og hele har beveget landet mange skritt fremover. Det går også tydelig frem av flere internasjonale sammenligninger, som jeg har vist i et eget Civita-notat.

Noen tilgjengelige fakta for Norge over tid taler også sitt eget språk om fremgang. Velstandsnivået, målt i BNP per innbygger (i faste priser), ble om lag tredoblet fra 1980 til 2019. Det mest anerkjente sammensatte indeksmålet på økonomisk frihet (skala 0-10) har økt merkbart fra 5,72 i 1980 til 7,65 i 2015. Gini-koeffisienten (skala 0-1), som mål på graden av inntektsulikhet for husholdninger i Norge (etter skatt), har vist en moderat økning fra 0,22 i 1980 til 0,25 i 2018. Den sosiale tilliten, målt representativt på grunnlag av et spørsmål om i hvilken grad vi opplever av vi stort sett kan stole på andre (skala 0-1), økte fra 0,65 i 1990 til 0,73 i 2013.

Ser vi på befolkningens opplevelse av tilfredshet med livet alt i alt, slik den måles i OECDs Life Satisfaction Index (skala 0-10), økte gjennomsnittskåren fra 7,4 i 2006 til 7,6 i 2016, hvilket plasserte Norge sammen med Danmark helt på topp i verdenssammenheng. Norge inntok også førsteplassen i den siste publiserte Social Progress Index for 2020, en sammensatt indeks som inneholder alt fra tilfredsstillelse av grunnleggende behov, tilgang til utdanning, helsetjenester, informasjon og et godt naturmiljø, samt innfrielse av politiske og sivile rettigheter, likebehandling og inkludering.

Samtidig kan vi registrere at de samlede offentlige utgiftene, en indikasjon på offentlig sektors størrelse og det samlede omfanget av offentlige tjenester, har økt i takt med den økonomiske utviklingen: de samlede offentlige utgiftene i Norge utgjorde 49,2 prosent av BNP i 1980, og det samme nivået (49,2 prosent) i 2019.

For norsk økonomi og samfunnsliv i sin alminnelighet er det mange tegn som tyder på at den norske markedsvendingen har vært en vending til det bedre. At den samme vendingen også kan forstås som en nedtur for Arbeiderpartiet, er en annen sak.

 

Teksten er publisert på liberal.no 30.9.2020.

Videre lesning:

Innset, Ola: Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947)

Hva er nyliberalisme?

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »