Houellebecq, Michel: Underkastelse

 

 

Cappelen Damm, 2015.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

 

Det slitne Europa

 

Michel Houellebecq skriver ikke oppbyggelig litteratur. Bøkene hans – tidvis forhatte – er bredfulle av konservativ kulturpessimisme, radbrekking av de fleste idésett og moraler, uten å komme med oppbyggelige alternativer. Med Underkastelse har Houllebecq skrevet en bok som mange liker. Det skyldes nok at ”alle” får på pukkelen. Bård Vegar Solhjell oppfatter den som et forsvarsskrift for sekularisme. Jeg er ikke helt sikker på at det er så enkelt. Underkastelse kan også leses fra et konservativt ståsted.

Den ytre rammen i Underkastelse er et Frankrike på randen av borgerkrig, som får et islamistisk styre. De etablerte partiene, med sosialistene i front, ender opp som islamistenes støttespillere for å motvirke Marie Le Pens Front National. Det nye islamske regimet innfører multikulturalisme som politisk statsdoktrine.

Parallelle samfunn lanseres nesten over natten. De store universitetene islamiseres og undervising i skolene kjønnsdeles. Hovedpersonen, universitetslektoren Francois, får fyken fra universitetet. Å konvertere til islam er eneste returbillett.

I Underkastelse opplever akademikere og intellektuelle at det politiske har betydning for eget virke. På universitetene, skriver Houellebecq, er allerede et visst grunnlag for islamisering lagt, gjennom årelange kampanjer mot Israel som ikke sjelden antok antijødiske former. Men her går det troll i ord, ganske ulikt det intellektuelle uforpliktende svermeriet for kommunistiske tyranner på andre siden av jordkloden: ”Det var så mange intellektuelle i det 20. århundre som hadde støttet Stalin, Mao eller Pol Pot uten at det var blitt brukt mot dem; den franske intellektuelle skulle ikke være ansvarlig, det lå ikke i hans natur. ”

Om å søke tilflukt i troen
Den røde tråden i Underkastelse er Francois’ studier av attenhundretallsforfatteren Joris-Karl Huysmans, som søkte tilflukt fra kulturens ”undergang” i katolisismen. Francois følger de samme linjene – som muslimsk konvertitt. Underkastelse er grunnleggende sett en kritikk av hedonisme og hulhet i den vestlige kulturen, skrevet av en forfatter som kanskje mer enn noen annen – i alle fall i sine bøker – har forsynt seg begjærlig av hedonismens ulike væsker. Boken er breddfull av tom, pornofisert seksualitet. Som hos Huysmans, som gikk i kloster, forteller Houellebecq oss at kyskheten ikke er noe egentlig problem.

Det hedonistiske begjæret er, i følge Underkastelse, trigget av seksuell og erotisk tilgjengelighet og visualitet. Det er nok til en viss grad sant, men Houellebecq skrøner også. Mangelen på seksuelt begjær i religiøst rigide samfunn er en myte. Det er ideen om kyskhet som tiltrekker Francois, slik Underkastelse er en bok om den intellektuelles ofte virkelighetsfjerne orienteringsevne (”henført i idealenes rike”, som Houllebecq utrykker det).

Vesten dømt til undergang
Som mange anmeldere har vært inne på, er Underkastelse ikke en bok om Islam, selv om enkelte nok har underspilt at Houellebecq hevder en viss sannsynlighet for europeiske borgerkriger mellom islamister og nasjonalister. Årsaken til denne pessimismen er ikke bare tilstedeværelsen av islamisme, men mest av alt at europeeren er utslitt og ikke spesielt villig til å kjempe for egne og hevdvunne ideer.

Moralen, i den grad det er en moral å spore, er at ens eget libido ikke kan være kompass for rett og galt. Forherligelsen av det sekstiåtterne i sin tid kalte ”sjølrealisering”, har ført til en kultur hvor det høyeste ideal er å være tenåring hele livet. Resultatet er tomhet og stress. Mennesket kan heller ikke finne ro i postulater og politiske programmer alene.

Selvkritikk
”Selvfølgelig dresserer man ikke ustraffet hele generasjoner til selvpisking”, har filosofen Pascal Bruckner skrevet. Selvkritikk er opplysningstidens viktigste drivkraft. Men selvkritikken slik vi opplever den i dag har bikket over rasjonalitetspendelen. Den er basert på en politisert arvesyndslære som ofte ikke har rot i virkeligheten.

En gjennomgangstone i Underkastelse er den etter hvert kjente frasen om at sivilisasjoner som dør ikke blir drept, men begår selvmord. Men fallet er mer sannsynlig om det som kan bli borte ikke er verdsatt.

Den fremste islamistiske protagonisten i Underkastelse, den nyutnevnte Sorbonne-direktøren Rediger, skildrer den vestlige sivilisasjonen som dømt til undergang: ”Den liberale individualismen var nødt til å seire så lenge den nøyde seg med å oppløse slike midlertidige strukturer som fedreland, korporasjoner og kaster, men undertegnet sitt nederlag så snart den gikk løs på den siste av alle strukturer, familien, og dermed demografien; dermed inntrådte, logisk nok, islams tid.”

Den seksuelle frigjøringen var en nødvendig revolt. Samtidig ble den utviklet av borgerskapets intellektuelle, som forvekslet sine egne problemer med samfunnet somhelhet. Selv om familiekulturer kan virke undertrykkende, byr det på kostnader å oppløse livsviktige sosiale relasjoner mellom barn og foresatte, eller å la barn leve som voksne og voksne som barn.

Alle får sitt
Både den radikale venstresiden og den reaksjonære høyresiden får kjenne på svien av Houellebecqs satiriske kjepp. De identitære (reaksjonære konservative) og islamistene fremstilles fullstendig på linje. De hater de samme tingene: ateisme, humanisme, feminisme, homofile og abort. Det bor altså en reaksjonær i dem begge.

Houellebecq maler bilder av en avideologisert venstreside som medvirker til islamsk maktovertagelse: ” … et desperat forsøk fra oppløste, råtnende, klinisk døde marxisters side på å heise seg opp av historiens søppelbøtter ved å huke seg på islams oppadstigende krefter. ”

På tross av at islamistenes program er kulturelt reaksjonært etter alle venstremålestokker (antisekularisme, patriarki, konservativ moral, mot homofili og abort) er de immunisert for kritikk fra venstre på grunn av venstresidens frykt for å fremstå som rasister.

Dilemmaet mellom troen på universelle rettigheter og kulturell sensitivitet på de utstøttes vegne, har ført til venstresidens vending mot kulturalisme. Bruckner kaller det et dobbelt bedrag. Den ene siden støtter sløret eller tvangsekteskapet som en del av kampen mot rasisme og neokolonialisme. Den andre siden, islamistene, later som de angriper globaliseringen for å vippe den europeiske intelligentsiaen av pinnen – noe de delvis lykkes med.

Utvannet kristendom
Det er kristendommen ”… som har oppfunnet angeren i dens moderne form,” har Bruckner uttalt. Katolisismen blir i Underkastelse fremstilt som nærmest nøytralisert av tiår med sekulær hamring. Sekularismen brøt ned kristendommen, men la paradoksalt nok til rette for islam. Kristendommen ble devaluert systematisk, mens islam ble beskyttet av sensitive årsaker.

Rediger hevder at ateismen i Frankrike langt på vei er en myte. De få han kjenner til forkaster Gud og vil ”sette mennesket i hans sted, humanister, med høye tanker om menneskets frihet, om menneskets verdighet,” forklarer han: ”Jeg går ut fra at du ikke helt kjenner deg igjen i den beskrivelsen?”

Francois må innrømme at han ikke har noen tro på humanismen. Krig og elendighet, rotløshet og hvileløs hedonisme preger det vestlige mennesket. ”Toppen av all menneskelig lykke ligger i den mest absolutte underkastelse,” forklarer Rediger. Kristendommen vingler mellom tolkning og gudsord og gir lite trygghet. Islam, derimot, skaper ”en total relasjon mellom mennesker”. Derfor er ikke klosteret tilstrekkelig for Francois. Mye har rent under broen siden Huysmans tid.

Alt kan forsvinne, nærmest over natten. Det vi tar for gitt kan bli borte. Den erkjennelsen, når den synker inn hos Francois, avstedkommer en indre og litt uforklarlig ro. ”Jeg tror aldri jeg har følt meg så ønsket noen gang”, reflekterer Francois. Endelig er alt slitet over.

Islam som politisk doktrine kan selvsagt ikke tilby mennesket noe rikere eller bedre liv enn det liberale demokratiet. Mennesker blir ikke lykkelige eller fullendt av å leve under autoritære systemer. Islamisme skiller seg som sådan ikke nevneverdig fra den kommunismens og fascismens latterlige avstand mellom teori og praksis. Houellebecqs genistrek er derfor at han makter å gi all kritikk av det bestående – hvor komisk (eller faretruende) den ellers måtte være – enkelte poenger.

 

Innlegget er publisert hos Minerva 13.8.15. Se også:

Demokrati i trøbbel

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »