Hareide, Knut Arild: Det som betyr noe – et KrF for vår tid

Aschehoug, 2018. 200 sider.

Under er det to ulike tekster om boken. Den første teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, den andre av Lars Peder Nordbakken.

 

De nye mørkemennene i KrF

Den ideologien som kanskje står meg nærmest er kristendemokratiet. Men jeg har likevel aldri stemt KrF. Knut Arild Hareide illusterer hvorfor, men årsaken er ikke hans forsøk på venstrevridning av KrF. Det stikker dypere.

Hareide skriver i sin bok Det som betyr noe – Et KrF for vår tid at det er et problem «at negative fordommer mot partiet lever i beste velgående.»

Hareide skriver at til tross for oppmykning – symbolisert med Kjell Magne Bondeviks sigar og Valgjerd Svarstad Hauglands rødvinsglass – opplever folk fortsatt KrF som for trangt. Hareide mener at partiet derfor må spørre seg om «hvorfor fordommene fortsatt er der.» (min uthevning)

Jeg tror spørsmålet er feil stilt, for når jeg leser boka til Hareide er det forsvinnende lite som minner om trang konservativ kristendom. Men det er trangt likevel – på en ny og annen måte.

Det var ikke først og fremst det konservative – forstått som bevaring av familien og tydelig moral – som i sin tid skremte folk vekk fra bedehus og kristenliv. Det var snarere trangsynhet og autoritære tendenser som plaget folk. Lederskikkelser som preker streng moral er ikke nødvendigvis noe folk misliker. Men hvis liv og lære ikke henger sammen – i tillegg til at man tillater seg selv å opptre som dømmende prest eller predikant på vegne av Gud – da forsvinner folk fra kirkebenkene.

Nordmenn er lutheranere.  Vi er alle like under Gud og finner oss ikke i å bli dømt av andre enn ham. Vi misliker mennesker som hever seg over andre og fremhever egen godhet.

Etterlyst: Jesus, som gikk for fulle hus på Det norske teater, tok Bjørn Eidsvåg et oppgjør med trangsynt kristendom. Han etterlyste en kjærlig og tilgivende Jesus hvor mørkemenn ikke står i veien.

Jeg var kritisk til oppsetningen, men mener absolutt at Eidsvåg hadde gode poenger. Jeg er fra Sør-Vestlandet og kjenner meg igjen i Eidsvågs budskap. Men jeg tror samtidig det først og fremst er for min foreldregenerasjon at oppsetningen var en suksess. Det begynner å bli en stund siden mørkemenn plaget oss med sin tiende landeplage.

Jeg tror dagens mørkemenn ikke først og fremst finnes på bedehuset. De finnes snarere i det som (u)presist blir kalt for «godhetsvenstre», eller det som kritiseres som det stadig misforståtte begrepet «godhetstyranniet». Skal Hareide forstå hvorfor det finnes fordommer mot KrF, bør han kanskje undersøke hva som menes med disse begrepene, hvorfor de treffer, og forsøke å tolke dem i beste mening.

Men det vil nok ikke skje. Lenge før boken til Hareide kom ut har flere kritisert deler av venstresiden, kirken og KrF for å bidra til polarisering ved å vri på særlig det Sylvi Listhaug sier. Nå skal vi ikke stikke under stol at Listhaug med sin retorikk ikke alltid forsøker å bli forstått, og hun har flere uttalelser som kan kalles polariserende. Likevel er det heller ingen tvil om at hennes sitater «misforstås» og forsterker polariseringen.

I forbindelse med Listhaugs avgang sa Hareide – fra Stortingets talerstol – at «Listhaug har tala om godhetstyranniet som om det er mindre godheit me treng.» Men som Kjetil Alstadheim skrev i sin kommentar Anstendighetstyranniet, har aldri Listhaug ment det Hareide tilla henne, at det er noe galt med «godhet». Og det vet, eller i alle fall burde Hareide og hans rådgivere vite.

Men kritikken preller av som vann på gåsa. De hever seg over kritikk – ikke ulikt mørkemennene på det gamle bedehuset. Like etter Listhaugs avgang hadde KrF en kampanje: «Stå sammen med oss for en anstendig politisk debatt».  Men hvis det stemmer at Frps retorikk og politikk er så uanstendig at KrF opplever at avstanden er for stor – hvorfor er det da nødvendig å fremstille Frp, og særlig Listhaug, på en usann måte?

Boken til Hareide er på mange måter bare en forlengelse av nevnte kampanje. Hvis du vil være «anstendig» er nemlig KrF partiet for deg. Her er noen sitater fra boken:

«De vi vil ha med på KrF-laget, er de som ikke først og fremst tenker «what`s in it for me» når de stemmer»

«KrF-politikere har gjennom flere tiår tenkt lenger enn sin egen nesetipp»

«Vi kristendemokrater tror ikke markedsøkonomien er alt.»

«Individualismen vi finner i liberalismen på høyresiden i norsk politikk, bekymrer meg. Den gjør enhver til sin egen lykkes smed.» (min uthevning)

«Vi må se utover vår egen navle»

«Dersom du mener kampen for kristne verdier handler om å stenge døra for mennesker på flukt, er ikke KrF partiet for deg»

«Ingen har bidratt mer til debatt om bistandens innhold enn KrF»

Mange av sitatene over kan kanskje virke uproblematiske for en som sympatiserer med Hareide, men hva er egentlig poenget med å understreke at for eksempel markedsøkonomi ikke er alt? Hvem har sagt noe annet? Det finnes riktignok spinnville libertarianere der ute, men hvor relevante er de i en norsk politisk kontekst? Problemet med mye av Hareides fremhevelse av KrFs politikk er at den implisitt sier at KrF bryr seg der andre angivelig ikke bryr seg.

Selv har jeg for eksempel hevdet at restriktiv innvandringspolitikk i møte med flyktningkrisen kan begrunnes kristendemokratisk. Internasjonal solidaritet er viktig for kristendemokratiet, men en realistisk tilnærming til hva politikken kan løse er også sentralt.

Hareide gir i liten grad rom for moderate stemmer mellom seg selv og ekstreme innvandringsmotstandere. Slik sett bidrar han til å skyve moderate velgere bort fra seg: vi er ikke «gode» nok. Jeg tror ikke så mange moderate velgere vil stemme på et parti med en leder som sier at hans eget parti er for «de som mener at det fortsatt skal være forskjell på rett og galt.» Ved stortingsvalget i 2017 fikk KrF som kjent 4,2 prosent av stemmene.

Mange på høyresiden i norsk offentlighet har de siste ukene kritisert Hareide for å ikke se at KrF får mer gjennomslag på høyresiden. Jens Kihl har i den sammenheng skrevet en interessant kritikk av høyresiden. Kihl mener at høyresiden tenker for konkret og dermed ikke fanger opp hva som er viktig for KrF. «Slik vil gjennomslag i statsbudsjettet vere meir avgjerande for Høgres suksess, men for KrF vil spørsmål av typen «anstendigheit i samfunnsdebatten» vere vel så viktig», skriver Kihl.

Jeg tror Kihl er inne på noe viktig, men det er lett å gå seg vill i anklagene mot den «uanstendige høyresiden». Det er utvilsomt en del grums der, og jo lenger ned man dykker i kommentarfeltene, jo verre er det. Men det kan diskuteres hvor representativt dette er for den brede politiske høyresiden. Og hvis vi begynner å diskutere effektene av å isolere Fremskrittspartiet fra makt, er det ikke like enkelt å svare på hva som skaper mest «anstendighet i samfunnsdebatten».

I en «polarisert tid» med mye «materialisme» kan det være gode grunner til å fremheve KrF som et sentrumsparti, som setter verdier og anstendighet høyt. Men ved å gjøre dette bidrar Hareide samtidig til KrFs fallhøyde. Hareide og mange av hans støttespillere legger lista svært høyt. Og da bør Hareide – ikke ulikt en streng moralprekende prest på 1950-tallet – holde orden i sysakene.

Hvis folk opplever at KrF opererer med doble standarder og hever seg over andre, vekkes antipati, fremfor sympati og empati. Etter min mening er tonen i boken i stor grad preget av at egne «gode» standpunkter implisitt sier at andres standpunkter er uholdbare.

Det finnes argumenter for at KrF skal gå til venstre. Men etter min mening finnes det bedre argumenter for at KrF bør gå til høyre. Det er uansett liten tvil om at KrF står overfor et vanskelig valg.

Uansett hva de gjør, vil det bli vanskelig for partiet å vinne nye velgere i årene som kommer. Hvis Hareide skal lykkes med å åpne KrF og vinne flere velgere, kan en god start være å i større grad følge det han selv skriver allerede på side 16 i sin bok: «Hva som er kristne verdier i politikken, er ikke selvsagt.»

Innlegget, skrevet av Lars Kolbeinstveit, er publisert på Minerva 5. oktober 2018. 

 

 

Hareide hopper over friheten

 

Knut Arild Hareides bok Det som betyr noe er full av streiftog blant politiske hendelser som bindes sammen i en verdiladet fortelling om viktigheten av å finne veien til et varmere samfunn. Gjennomgående handler det mye om følelser knyttet til personlige opplevelser i politikken, KrFs eksistens og verdier, og spesielt om menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvaret som rettesnor for hans egen linje i politikken.

Hareide vet å lade sine budskap med verdier. Problemet er at det kan bli litt for mye om verdier som lever sitt eget liv, og litt for lite om verdier som er knyttet til de fornuftsbaserte sakene og sammenhengene som til sammen er så viktig for å overbevise mottageren. Den emosjonelle siden av politikken roper ofte så høyt at den rasjonelle siden ikke blir så lett å få øye på.

Den nevnte ubalansen mellom det emosjonelle og det rasjonelle i Hareides politiske budskap er på sin måte med å tydeliggjøre hovedmotivet bak boken: å forme en klangbunn for det politisk-taktiske retningsvalget KrF nå står midt opp i, og som Hareide selv presenterer som et eksistensielt valg for partiet.

I dette aktuelle veivalget er det nærmest overtydelig i hvilken retning Hareide føler størst behov for å benytte sine verdier som markører, for å definere og tydeliggjøre forskjeller og avstand. Selve frontlinjen går mot Frp. I det konkrete er Hareide temmelig treffsikker, som i hans interessante fortelling om sine egne tanker i prosessen som ledet til Sylvi Listhaugs avgang som minister. Også de kritiske pekene mot «den USA-inspirerte høyresiden» er lett begripelige, spesielt i vår egen samtid.

Mer diskutabelt er det om Hareide er like treffsikker når han forsøker å utvide tolkningen av det han er bekymret for, ved å vise til «individualismen vi finner i liberalismen på høyresiden i norsk politikk». Hareide fortsetter: «Den gjør enhver til sin egen lykkes smed. Det fører til at flere står alene. Det er en tankegang som står fjernt fra de verdiene jeg vokste opp med på Bømlo. Jeg tror på et samfunn der vi tar ansvar for hverandre. Der vi bryr oss om naboene. Der vi stiller opp på dugnad. Der vi bidrar med frivillig arbeid.»

Hareide tildeler ikke eierskapet til de holdningene han her kritiserer til noen konkret, og spørsmålet er vel om ikke forekomstene av slike holdninger er ganske sjeldne i det norske samfunnet.

Hvorfor Hareide lar seg friste til å formidle denne overdrivelsen, kan kanskje forstås i lys av hans akutte behov for å male opp en kontrast til sitt eget KrF-bilde: «KrF er et fellesskapsparti. Folk trenger tilhørighet til små og store fellesskap. De fleste av oss er på vårt beste når vi har folk rundt oss som bryr seg og er glade i oss. Det er i samspill med andre at vi når vårt fulle potensial.»

Men kan ikke nettopp det Hareide sier i dette sitatet over med like stor rett tolkes som en verdibasert introduksjon til en bredt forankret, ja nesten et ur-borgerlig liberalt uttrykk for det gode samfunnet? Spørsmålet fester seg om mulig enda tydeligere når Hareide fortsetter slik: »Men vi tror ikke fellesskap er noe vi kan vedta i Stortinget eller i regjeringskonferanser. Vi tror fellesskap vokser fra grasrota. Samfunn bygges nedenfra. Fellesskapet er langt mer enn staten og det offentlige styringsapparatet og velferdstilbudet. Fellesskapet er alt det enkeltmennesker, de små, naturlige fellesskapene, sivilsamfunnet, næringslivet og offentlig sektor gjør sammen.»

De to siste sitatene kunne også vært skrevet av økonomen og samfunnstenkeren Wilhelm Röpke, som Hareide beærer med en visitt senere i boken. La oss derfor nærme oss eksil-tyskeren Wilhelm Röpke og en mye omtalte spasertur med en økonom-kollega.

Før Hareide kommer til selve spasertur-historien innleder han med et nytt tilnærmet ordrett Röpke-sitat, hvis vi ser bort fra ordet «kristendemokrater»: «Vi kristendemokrater tror ikke at markedsøkonomien er alt. Vi tror den må finne sin plass innenfor en større orden. En orden som ikke bare er styrt av tilbud og etterspørsel, frie priser og konkurranse. Alt kan ikke telles. Alt skal ikke telles. Alt bør ikke måles.» Hvis Hareide har lest sin Röpke godt, vil han også vite at Röpke var veldig konkret på hva han mente med «en større orden».

Det Röpke mente var at denne større orden var en institusjonell orden som bygget på rettsstaten, privat eiendomsrett, garanterte liberale friheter og rettigheter, demokrati, et føderalt styresett som fremmer desentralisering og et levende sivilsamfunn – hinsides stat og marked. I tillegg vektla Röpke at denne liberale desentralismen stod i et skjebnefellesskap med et sett av moralske verdier og dyder, som for øvrig ligger nært opp til Hareides egne.

Her er spaserturhistorien, med Hareides egne ord: «La meg illustrere det med historien om de to kjente økonomene Wilhelm Röpke og Ludvig von Mises. Tyskeren Röpke var kristendemokrat, mens von Mises var liberaler. En ettermiddag like etter andre verdenskrig møttes de to økonomene til en spasertur i Genève. De gikk tilfeldigvis forbi en kolonihage da von Mises betraktet virksomheten i kolonihagen med en skeptisk mine og følgende bemerkning: «Det der er en særdeles ineffektiv måte å produsere mat på.» «Kanskje det», svarte Röpke. «Men det er også en særdeles effektiv måte å produsere menneskelig lykke på.»

Hareide skal være tilgitt for å ha gjengitt en versjon av denne fortellingen som ikke stemmer helt med den historisk korrekte. Den korrekte historien er å finne i Hans Jörg Henneckes Röpke-biografi, og viser til to separate besøk i Rotterdam på midten av 1930-tallet. Röpke besøkte det samme stedet som Mises hadde besøkt noen uker tidligere. Under spaserturen med sin nederlandske vert fortalt verten til Röpke hva Mises hadde sagt under en tilsvarende spasertur et par uker i forveien, i det de passerte en kolonihage. Röpkes svar kom derfor som en refleks på den nederlandske vertens gjenfortelling av det Mises hadde sagt under sitt tidligere besøk. Men meningsinnholdet er identisk med Hareides gjengivelse.

Som Röpke-kjenner kan jeg ikke annet enn å hilse Hareides interesse for Röpke velkommen. Men å kalle Röpke for kristendemokrat er en tilsnikelse. Röpke hadde utvilsomt stor faglig og moralsk innflytelse på forbundskansler Konrad Adenauer og økonomiminister Ludwig Erhards program for en sosial markedsøkonomi i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig.

Men Röpke så seg selv først og fremst som en fornyer av den liberale idétradisjonen, var en av de mest toneangivende blant de opprinnelige «neoliberale» intellektuelle fra Colloque Walter Lippmann i Paris 1938, og en av ildsjelene bak etableringen det internasjonale liberale nettverket Mont Pelerin Society i 1947.

Han ga mange bidrag til den europeiske liberalismens fornyelse etter andre verdenskrig, i flere bøker og kanskje ikke minst i essayet fra 1947 med tittelen «Liberalismens kulturideal». Det hører også med til historien at Mises og Röpke også var gode kollegaer og venner.

Men Röpkes ideer fikk likevel så stor innflytelse blant flere kristendemokratiske partier i Europa at han med rette kan forstås som en brobygger mellom en moderat liberalisme og kristendemokrati. I Tyskland lever denne broforbindelsen fortsatt i beste velgående i partiet CDU.

Det er derfor litt pussig at Hareide bruker nettopp historien om Röpke til å markere sin egen avstand mot en liberalisme som han synes å tolke som et synonym til en materialistisk form for egoisme – og ikke slik Röpke tolket liberalismen: som en ideologi som setter hensynet til det enkelte menneskes frihet og menneskeverd høyest.

Hareide benytter hyppig begreper som menneskeverd, likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet og forvalteransvar. Det samme gjorde Wilhelm Röpke. Men det ordet man finner ofte hos Röpke, men ikke hos Hareide, er illustrerende nok dette: frihet. Unnlatelsen er interessant. For Wilhelm Röpke var den personlige friheten, og de samfunnsinstitusjonene som gjorde friheten mulig og reell for alle, selve grunnbetingelsen for en menneskeverdig tilværelse. Ikke nok med det. Friheten var for Röpke også grunnbetingelsen for at mennesker kan fatte moralske valg.

Siden Hareide på flere punkter synes å være ganske enig med Röpke, skulle man kanskje også tro at det ville være mer naturlig å bygge broer til det liberale – snarere enn å karikere liberalismen og bryte forbindelseslinjene? Uansett hvor mye eller lite Hareide faktisk har lest av Wilhelm Röpke, er det å håpe at han fortsetter å lese. I så fall vil han bli konfrontert med Röpkes langt mer liberale tolkning av den tredje vei, som en retningsviser i politikken.

 

Innlegget, skrevet av Lars Peder Nordbakken, er publisert i Minerva 19. oktober 18.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »