Habermas, Jürgen: Den menneskelige naturs fremtid

Habermas innvender at en positiv eugenikk vil innebære et overgrep mot det genmodifiserte individets frihet, og han bruker slik sett det liberalistiske frihetsbegrepet mot liberalistene.

Publisert: 13. august 2019

N.W. Damm & Søn, Oslo 2003. 164 sider.

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita.

Habermas om den menneskelige naturs fremtid

Bør mennesket forbedres som biologisk art? Ordet eugenikk betyr ordrett en ”god slektsdannelse”, og det handler om å forsøke å perfeksjonere det mangelfulle arbeidet naturen har utført med oss. Farene ved et slik forbedringsprosjekt ble beskrevet av Aldous Huxley allerede i 1932, i romanen Vidunderlige nye verden. Men det som var science fiction da Huxley skrev sin roman, er siden blitt en reell mulighet. I 2001 utformet Jürgen Habermas (f. 1929) sin versjon av en slik kritikk i boken Den menneskelige naturs fremtid, som nå er kommet i norsk oversettelse.

Huxleys roman beskrev en totalitær eugenikk, der staten forvalter ”foredlingen” av menneskenaturen. Det er derimot den liberale eugenikken som er gjenstand for Habermas’ drøftelse. Han nevner derfor ikke den opphetede debatten i 1999 etter at den den tyske filosofen Peter Sloterdijk hevdet at humanismen hadde vist seg udugelig til å forme mennesker i samsvar med dens egne, humanistiske prinsipper, og at vi snarere burde betrakte den fremtidige reguleringen av menneskebestanden som et ”zoo-politisk” spørsmål, styrt av bioteknologiske ”antropoteknikker” for systematisk avl av bedre mennesker. Habermas var skarpt avvisende til Sloterdijks posisjon, men vender seg nå mot den liberale eugenikken, som betraktes som en mer aktuell fare.

Habermas’ innvendinger er ikke basert på usikkerheten vedrørende de somatiske konsekvensene til genterapeutiske inngrep, men kretser snarere rundt følgene for forholdet det genmodifiserte individet får til seg selv og andre. Her viser Habermas seg som en tenker med langt sterkere eksistensfilosofiske innslag enn han har gjort tidligere i forfatterskapet. Ikke minst står Kierkegaard sentralt i Habermas’ diskusjon.

Habermas skiller mellom negativ og positiv eugenikk. Den negative betraktes som tillatelig fordi man her kan forutsette et ”virtuelt tilsagn” fra den behandlede. Det handler her om å helbrede genetiske defekter som ville ha gjort livet vanskelig for en person. Positiv eugenikk dreier seg derimot om å forbedre arveanlegg utover hva vi kan kalle ”det normale” eller ”naturlige”. Her hevder Habermas at man ikke på samme måte kan forutsette et ”virtuelt tilsagn”. Men kunne man ikke forvente at individer gjerne ville ha egenskaper som skjønnhet, musikalitet og intelligens utover ”det normale”, og gitt sitt ”virtuelle tilsagn” til å få slike egenskaper? Eller kunne man ikke tenke seg at noe som utgjør en defekt i henhold til en viss norm, faktisk ville kunne berike en persons liv, og personen derfor ikke ville gitt avkall på defekten? Det er alt annet enn opplagt akkurat hva som kan antas å få en ”virtuell tilslutning”. Skillet mellom positiv og negativ eugenikk er uklart, noe Habermas selv medgir.

Det genmodifiserte barnets egenskaper vil være et produkt av foreldrenes preferanser. Så er spørsmålet om noen kan ha retten til å la sine egne preferanser være så radikalt bestemmende for en annen (ennå ufødt) person. Habermas svarer et bestemt nei. Det liberale svaret har vært at det er illegitimt å forby slike inngrep fordi det må være opp til foreldrene å realisere sin frihet uten innblanding fra myndighetene. Habermas innvender mot dette at en positiv eugenikk vil innebære et overgrep mot det genmodifiserte individets frihet, og han bruker slik sett det liberalistiske frihetsbegrepet mot liberalistene. Det genmodifiserte individet vil ikke kunne frigjøre seg retrospektivt og retroaktivt fra sin genetiske programmering, og det vil derfor aldri kunne bli en fri og jevnbyrdig person i forhold til sin ”skaper”.

Habermas har aldri skrevet enkelt, men denne lille boken er antagelig det mest tilgjengelige i hans produksjon. Oversetterne, Lars Holm-Hansen og Øystein Skar, har gjort en god jobb med å overføre Habermas’ ofte ganske tunge tysk til et forholdsvis ledig norsk. Boken er dessuten forsynt med en solid innledning av Arne Johan Vetlesen. Habermas’ posisjon, og argumentene hans for den, er slett ikke uproblematiske, men han har levert et viktig bidrag til denne aktuelle debatten, og dette er en utgivelse som fortjener å få mange lesere.

Innlegget var på trykk i Aftenposten 18.11.2003. Se også:

https://www.civita.no/2019/04/23/liberal-halvtime-om-sorteringssamfunnet-del-2-er-det-greit-a-designe-sin-egen-baby