Gray, John – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

John N. Gray ble født 17. april 1948. Han har i intervjuer vært lite villig til å fortelle om livet sitt, så vi vet ikke så mye om hans bakgrunn, annet enn at han kommer fra en arbeiderklassefamilie i det nordøstlige England. Han studerte ved Exeter College i Oxford før han begynte å forelese i politisk teori ved Universitetet i Essex. Ved Oxford ble Gray for øvrig venn av Isaiah Berlin, og dette vennskapet har nok formet Grays tenkning mer enn noe annet. I 1976 ble han ansatt ved Jesus College i Oxford, og ble etter hvert professor i politikk. Siden 1998 har han vært professor i Europeisk tenkning ved London School of Economics.

Enkelte filosofer får én idé, og bruker resten av livet sitt til å utvikle og raffinere den, mens andre gjennomgår en langsom utvikling der de etter hvert kan ende opp langt fra sitt utgangspunkt. Atter andre gjennomgår et par store omveltninger i sin tenkning i løpet av sin karriere. Så har vi dem som nærmest ustanselig endrer oppfatning radikalt, og gjerne blir den skarpeste kritikeren av det standpunktet de nettopp har forlatt. John Gray er en filosof av sistnevnte sort. Et svar på spørsmålet om hva Grays oppfatning om noe er, må også angi når han har ment det. Man kan spørre seg om Gray noensinne har hatt noe som kan beskrives som én politisk filosofi. Kanskje det snarere bør beskrives som et sett filosofiske observasjoner som er i stadig endring og hvis indre sammenheng ikke alltid er så innlysende.

Store deler av Grays filosofiske virke har bestått i å tolke og kommentere andre politiske tenkere, og her er han anerkjent som en forfatter som så å si alltid får en til å se noe nytt i de tekstene som kommenteres, selv om man i siste instans ikke skulle si seg enig i hans analyse. Grays vurdering av ulike tenkere har endret seg i samsvar med hans nomadiske vandringer mellom politiske ideologier. Ikke minst gjelder dette Friedrich Hayek, som han lovpriste på 1980-tallet og kritiserte tilsvarende sterkt på 1990-tallet. Kritikken har særlig rettet seg mot Hayeks preferanse for å la markedets spontane krefter være det ordnende prinsippet i samfunnet, da markedet ifølge Gray undergraver tradisjonelle levevis og institusjoner som samfunnet behøver for å fungere. Der Hayek på 1980-tallet ble fremstilt som en tenker som hadde reformulert den klassiske liberalismen på en måte som renset den for gamle feiltagelser, ble Hayek på 1990-tallet betraktet som en representant for dens verste feiltagelser.

Gray var som ung tiltrukket av sosialismen, men beveget seg til høyre og ble betraktet som en av ”thatcherismens” ledende ideologer. På 1980-tallet var han også tilknyttet flere liberalistiske tankesmier, som The Cato Institute og Institute of Economic Affairs. Fra å være en ledende teoretiker innen liberalismen, ble Gray på 1990-tallet en han en markant liberalismekritiker. Margaret Thatcher skal ha uttalt: ”What ever happened to John Gray? He used to be one of us.” Mer enn å ha et positivt program, gjorde han den liberalismen han hadde forsvart forrige tiår til gjenstand for omfattende kritikk. Hvilke grunner Gray hadde for sin ideologiske snuoperasjon, har vært mye diskutert. En forklaring kan være at liberalismen kunne synes å ha blitt hegemonisk etter den kalde krigens slutt. Dette var et synspunkt som ble særlig klart artikulert i Francis Fukuyamas essay ”The End of History?”, hvor Fukuyama skrev: ”Det vi kan være vitne til er ikke bare slutten på den kalde krigen eller på en bestemt periode av etterkrigshistorien, men slutten på historien som sådan, det vil si sluttpunktet til menneskehetens ideologiske utvikling og universaliseringen av det vestlige, liberale demokratiet som den endelige formen til menneskets styresett.” Et slikt hegemoni var selvfølgelig noe som passet Grays opposisjonelle temperament dårlig. Et gjennomgående trekk ved hele Grays forfatterskap er en dyp anti-utopisme.

Det var nok denne som var hans opprinnelige hovedmotivasjon for å støtte Thatcher, der han ikke så mye støttet hennes positive visjon om hvordan samfunnet burde være, men heller sluttet opp om hennes negative visjon: kampen mot den kommunistiske og sosialistiske utopien. Med kommunismens fall forsvant denne motivasjonsgrunnen, og da rettet Gray heller oppmerksomheten mot vestens utopier. Herfra går det en klar linje frem til Grays bok Black Mass: Apocalyptic Religion and the Death of Utopia (2007), hvor en av hans hovedmotstandere er de amerikanske neokonservative, som han betrakter som en utopisk kult med sviktende realitetsorientering. Han skriver at ”moderne politikk er et kapittel i religionens historie”. Politiske bevegelser som kommunisme og fascisme var aldri produkter av en vitenskapelig fundert virkelighetsforståelse, slik tilhengerne av ideologiene trodde, men snarere moderne versjoner av middelalderens religiøse utopier. Amerikansk neokonservatisme betraktes som nok et eksempel på det samme.

Grays liberalismekritikk er ikke sosialistisk, men heller konservativ. Han foretrekker utvilsomt det liberale demokratiet fremfor alle andre samfunnstyper, men deler ikke oppfatningen til mange liberalister om at liberalismen rommer en universell sannhet som bør påtvinges ethvert samfunn. Grays hovedinnvending mot liberalismen er at den misforstår sitt eget legitimitetsgrunnlag og derfor blir universalistisk. Denne kritikken innebærer ikke at Gray er moralsk relativist. Tvert imot er han en varm forsvarer av tanken om universelle menneskerettigheter, men han mener at disse også kan realiseres i andre samfunn enn de liberale. Han skriver: ”Å hevde at mennesker kan blomstre på mange forskjellige måter, er ikke å benekte at det finnes universelle menneskelige verdier. Det er heller ikke å avvise påstanden om at det bør finnes universelle menneskerettigheter. Det er å benekte at universelle rettigheter bare kan virkeliggjøres i ett universelt regime. Menneskerettighetene kan bli respektert i ulike regimer, både liberale og andre. Universelle menneskerettigheter er ikke en ideell grunnlov for ett enkelt regime verden rundt, men et sett av minstestandarder for fredelig sameksistens mellom regimer som alltid vil være ulike.”

Gray tar til orde for en minimalistisk modus vivendi-liberalisme, en ”levemåte-liberalisme”, der formålet er å sikre fredelig sameksistens for grupper og individer med ulike og uforenlige oppfatninger om det gode liv, og hvor det er forutsatt at visse moralske minstekrav er oppfylt. Man kan spørre om denne verdipluralismen er forenlig med tanken om universelle menneskerettigheter – mange vil hevde at de er uforenlige – men det vil føre for langt å diskutere dette videre her.

I Straw Dogs (2002) angriper han den humanistiske fremskrittstanken. Han mener at både den kristne og den humanistiske tradisjonen ligger under for en vrangforestilling om at mennesket skulle stå i særstilling sammenlignet med andre dyr, enten denne særstillingen skulle bestå i et spesielt forhold til Gud eller naturen. Humanisme er for Gray ikke annet enn en ”sekulær religion” som er bygget på vrakgodset av kristne myter. Deretter går han videre til å betrakte naturen som et selvregulerende system som i grunnen ikke har noe behov for menneskeheten, ikke eksisterer for menneskehetens skyld og som vil regulere seg selv slik det passer, uansett hvilke konsekvenser dette måtte ha for menneskeheten. Menneskeheten vil dø ut, slik dinosaurene i sin tid gjorde, mener han.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Videre lesning:

Liberalisms: Essays in Political Philosophy, Routledge, London1989.

Beyond the New Right: Markets, Government and the Common Environment, Routledge, London1993.

Postliberalism: Studies in Political Thought, Routledge, London1993.

Enlightenment’s Wake: Politics and Culture at the Close of the Modern Age, Routledge, London1995.

Isaiah Berlin, Princeton University Press, Princeton1995.

Liberalism, 2. rev. utg., Open University Press, Buckingham 1995.

Mill on Liberty: A Defence, 2. rev. utg., Routledge, London1996.

Endgames: Questions in Late Modern Political Thought, Polity Press, Cambridge1997.

Hayek on Liberty, 3. rev. utg.,Routledge, London 1998.

False Dawn: The Delusions of Global Capitalism, Granta, London 1998.

Two Faces of Liberalism, Polity Press, Cambridge2000.

Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals, Granta, London 2002.

Al Qaeda and What it Means to be Modern, Faber and Faber, London2003.

Heresies: Against Progress and Other Illusions, Granta, London2004.

Black Mass: Apocalyptic Religion and the Death of Utopia, Allan Lane, London(2007).

 

Horton, John and Glen Newey (red.): The Political Theory of John Gray, Routledge, London 2007.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »