Economist books, 2017. 272 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Hvor går Vestens grenser?

Bill Emmott er best kjent som redaktør av The Economist mellom 1993 og 2006. Han startet sin skribentkarriere i The Economist som Brüsselkorrespondent allerede i 1980, og ble senere korrespondent med sete i Tokyo og London. Emmott er også en Italia-kjenner, og stod bak BBC-dokumentaren Girlfriend in a Coma fra 2013. Han har med andre ord en relevant bakgrunn for å skrive denne boken – et kampskrift til forsvar og fornyelse av Vestens idé i møte anti-vestlige tendenser og «de reaksjonære bevegelsene som på nytt forsøker seg».

Faresignaler på rekke og rad

The Fate of the West ble publisert i 2017, året etter Brexit og valget av Donald Trump som president i det landet som få tidligere hadde tvilt på i rollen som leder av den vestlige verden. Marine Le Pen lå an til å by Emmanuel Macron seriøs konkurranse som presidentkandidat, på grunnlag av en politisk plattform som åpenlyst bygde på en populistisk og ekskluderende form for nasjonalisme.

Som faresignal la Emmott vel så mye symbolsk vekt på den foruroligende usikkerheten og indre spenningen mellom inkluderende åpenhet og ekskluderende nasjonalisme som Theresa May la for dagen i den mye omtalte «Citizen of Nowhere»-talen til det konservative partiets landsmøte i oktober 2016.

Denne talen var for øvrig skrevet av rådgiveren Nick Timothy, mannen bak boken Remaking One Nation (2020). I talen sa Theresa May blant annet følgende: «Hvis du tror du er en verdensborger, er du en borger av ingensteds. Du forstår ikke engang hva begrepet borger betyr».

Åpenhet og likhet

Men nettopp åpenhet mot verden er, slik Emmott ser det, en av Vestens viktigste kvaliteter. Mye har skjedd siden Emmott skrev The Fate of the West, men det betyr ikke at boken er mindre aktuell i dag. Den viktigste grunnen til å lese Emmotts bok er nemlig tidløs: han lyktes med å forklare essensen i den vestlige idéen på en enkel og opplysende måte.

Emmott trekker særlig frem de to tvillingsprinsippene åpenhet og likhet. Med disse to bærende prinsippene som ledestjerner kan vi lykkes med å vinne idékampen både innad i Vesten og utad mot verden for øvrig, samt mot Kina, hevder Emmott, og fortsetter:

If the idea of the West is to prevail, we will have to follow again our lodestars and keep this firmly in mind: without openness, the West cannot thrive; but without equality, the West cannot last.

Med likhet mener Emmott noe annet enn likhet i inntekt og formue, selv om han erkjenner at for store økonomiske forskjeller både er problematiske i seg selv og virker undergravende på Vestens legitimitet, tillit og tiltrekningskraft, så vel nasjonalt som internasjonalt.

Den likheten Emmott fremhever er av en annen og mer grunnleggende natur, og er nært forbundet med de institusjonelle forutsetningene for en liberal samfunnsorden: «equality of voice, rights and treatment». Slik Emmott ser det, inngår disse formene for likhet også i et begrep om «equality of citizenship» – en grunnleggende form for borgerlig likhet.

Ifølge Emmott er det nettopp denne likheten som er hovedkilden til sosial tillit og den utbredte oppfatningen at vi deler viktige fellesinteresser. De gjør det i sin tur enklere å fatte kollektive politiske beslutninger som forsterker oppslutningen om det åpne samfunnet: fra utdanning og arbeidsmarkedstiltak, til investeringer i infrastruktur og universelle sosiale forsikringsordninger.

Vestens styrker

For Emmott er det ikke overraskende at det nettopp er i land som i stor grad er preget av disse vestlige «kvalitetene» at vi finner størst forståelse og oppslutning i befolkningen om frihandel, internasjonal åpenhet og forpliktende internasjonalt samarbeid. Her er vi nær denne bokens kanskje viktigste gjennomgående budskap: Det er de samme prinsippene for åpenhet og likhet som muliggjør, underbygger og forbinder en liberal samfunnsorden, fra det lokale, til det nasjonale og helt opp til det internasjonale og globale nivået.

Når de internasjonale spillereglene er like for alle og demokratisk legitimerte i det enkelte land, oppstår derfor en naturlig balanse, som lar seg videreutvikle over tid i møte med viktige endringer og utfordringer.

For den vestlige ideens ultimate styrke er i siste instans av evolusjonær natur, slik Emmott forstår den:

The very reason Western societies have survived and thrived is that with openness and equality has come a vital characteristic: the ability to evolve, in the face of new threats and conditions, internally and externally. The Western idea, if it is protected, preserved and when necessary revived, contains within it a power of evolution that has proved superior to that of any other form of social organisation.

Det er med andre ord ikke et spørsmål om «å ha historien på sine side» eller ikke det kommer an på, men om å erkjenne at utfallet av den idékampen som nå pågår innen den vestlige verden vil avgjøres av vår egen evne til å stå opp for de verdiene og institusjonene som definerer Vesten.

Vestens svakheter

Sagt på en annen måte er det hverken historiske lover eller Kina som kommer til å bestemme Vestens skjebne, men vår egen omgang med våre periodiske tendenser til å gjøre det altfor lett for Vestens interne og eksterne motstandere å vinne frem:

..the Western idea comes with at least one important weakness, one that needs to be overcome at regular intervals. This is the way in which a Western society is so free, so decentralised, so lacking in any blueprint of fixed manner of doing things that its essential virtues are easy to take for granted and even easier to neglect and distort. Which means, in turn, that it is easy for that essence to be undermined and subverted, not just by ill-wishers outside but by inadvertent, self-interested and sometimes malign insiders.

Det mangler ikke på konkrete eksempler på de forsømmelsene og feiltagelsene som Emmott her beskriver generelt, og overraskende mange av disse er forbundet med konservative og «borgerlige» regjeringer, som det fremgår av Emmotts gjennomgang.

Leseren vil finne en rekke eksempler og analyser som konkretiserer hvordan flere alvorlige problemer har fått lov til å utvikle seg i flere land. Emmott starter med kombinasjonen av økende økonomisk og borgerlig ulikhet, og understreker at den utbredte oppfatningen i flere viktige vestlige land – som gir uttrykk for at «systemet er rigget» og at «ærlige og hardtarbeidende mennesker ikke føler seg rettferdig behandlet» – både er systemisk farlig og medfører en betydelig fare for vestlig selvskading.

En balansert kombinasjon

Emmott følger opp med å se nærmere på politiske kilder til både økonomisk stagnasjon og ulikhet, og avlegger kritiske visitter ved neglisjeringen av monopoltendenser, maktkonsentrasjon, lobbyvirksomhet og særinteressers innflytelse, feilregulering av finansnæringen, samt neglisjeringen av offentlige investeringer og videreutviklingen av en velfungerende velferdsstat.

Alle disse formene for politiske forsømmelser er stagnasjonsfremmende, med Italia som et skrekkeksempel, og roper etter Emmotts mening etter en bedre kombinasjon:

The methods that are needed to restore the fluidity, dynamism, adaptability and indeed openness of the open societies are generally forms of liberalisation, the removal of barriers and protections that have created privileges and benefits for particular groups.

The war against unequal privileges and special interests is a never-ending series of battles. And liberalisations alone is never enough…it needs to be accompanied by actions of reassurance, directed at the maintenance of social trust, by provisions of public goods and services that serve to level up the political and economic competition, actions that make the equality of voice and treatment at which liberalisation is aimed more believable, more broadly supportable, more genuine.

Utstyrt med disse grunntankene foretar Emmott noen dypdykk i USA, Storbritannia, Europa – med særlig vekt på feilutviklingene i Frankrike og Italia, samt i Japan, Sverige og Sveits.

Hvis Emmott hadde skrevet en oppfølger i dag, ville nok Kina fått større oppmerksomhet, men det Emmott skrev i 2017 om Kina, «systemkonkuranse» og den liberale verdensorden, er likevel verd å merke seg, og står seg godt også i 2020.

Tiltrekning og frastøtning

Emmott minner oss om at de vestlig inspirerte internasjonale institusjonene fortsatt nyter stor anerkjennelse og legitimitet, i kraft av sine åpne, gjensidige og likeverdige egenskaper. Han minner oss også om at denne legitimiteten må forvaltes med langt større omtanke og følsomhet enn for 20, 30 eller 40 år siden. Takket være den liberale verdensordens til enhver tid eksisterende legitimitet, skriver Emmott, har både USA og resten av Vesten langt flere venner og allierte sammenlignet med dem som vil utfordre Vestens institusjonelle lederrolle, som Kina.

Men Emmott advarte allerede i 2017 mot at USAs tendens til alenegang, som ble spesielt markert etter 2001, utgjør et prinsipielt angrep på den tidligere høyt verdsatte vestlige institusjonelle verdensorden, med potensielt store negative konsekvenser.

«Hvis USA invaderer og skifter ut politiske regimer i andre land, hvorfor kan ikke også Russland med like stor rett gjøre det samme?», spør Emmott. Og hvorfor kan ikke Kina ta seg til rette i Sør-Kinahavet, eller for den saks skyld i sin egen forgård, som i Hong Kong? Og, dette var før Donald Trump for alvor hadde kommet i gang med spredningen av sine splittende og ødeleggende ord og handlinger.

Vestens fremtid er i våre hender

Men Emmott beroliger oss likevel med å hevde at Kina ikke har noen attraktiv alternativ internasjonal orden å tilby. Hvilket bringer oss til en avgjørende grunn til å revitalisere ideene og institusjonene som definerer Vesten, i normativ forstand:

The reason the West’s network of alliances, friends and sympathisers is so powerful is that the principles the West has stablished since 1945 and normally stands for – justice, the rule of international law, openness, the market economy – are principles that benefit and protect other countries rather than harming them. The West is more an agent of freedom and autonomy for smaller, weaker countries than a threat to them. As long as it stays that way, and looks ready to defend those principles when they are challenged, support for the West will remain strong, and even if silent, giving it a huge advantage over China or any other rising power. It is when the West itself undermines those principles or shows itself to be unreliable that it puts its support and legitimacy in question.

Vestens grenser går med andre ord der Vestens verdier og grunnleggende institusjoner opphører å gjelde. I så måte er det en av vår tids tragedier at USA har en anti-vestlig president, og at landet har beveget seg farlig nær Vestens yttergrense.

Men Vesten lever fortsatt, og kan komme tilbake med ny kraft og vitalitet. Men det forutsetter at vi tar utfordringen som Bill Emmott beskrev i The Fate of the West på alvor, legger Vestens skjebne i våre egne hender og hoder, og ikke lar oss underkue av dem som harselerer med den verdensborgerlige ideen.

La oss heller si som Dalibor Rohac, i boken In Defence of Globalism: «Citizens of Nowhere, Unite!»

Teksten er publisert i Minerva 13.6.20.

https://www.civita.no/publikasjon/etter-historiens-slutt-moter-med-francis-fukuyama