Eldring, Line og Elin Ørjasæter: Løsarbeidersamfunnet

Boken viser at partene fremdeles står langt fra hverandre i bruk av virkemidler. Derfor er det viktig at denne debatten fortsetter, noe forfatterne inviterer til med dette bidraget.

Publisert: 15. november 2019

Cappelen Damm akademisk, 2018. 203 sider.

Teksten er skrevet av Margret Hagerup, stortingsrepresentant (H) og deltaker på Civita-akademiet.

En bok som bør leses med kritiske briller

Line Eldring og Elin Ørjasæter har kommet med et oppspark til det de anser som et den viktigste debatten foran stortingsvalget 2021: Hvordan kan vi bremse utviklingen av løsarbeiderssamfunnet?

Eldring er tidligere Fafo-forsker og jobber nå som rådgiver i Fellesforbundet, og Ørjasæter er førstelektor på HR-linjen ved Høyskolen Kristiania. Forfatterne deler bekymringen for utviklingen i arbeidslivet, men har ulikt syn på løsningene.

Boken er et bidrag til den pågående debatten om arbeidslivet, hvordan tilstanden er – og dernest, hvordan dette skal reguleres. Tittelen står seg ikke i forhold til innholdet i boken, da forfatterne flere steder presiserer at vi er langt fra et løsarbeidersamfunn i Norge. Forfatterne sier selv at de maler fanden på veggen, og at boken er ment som et varsko om at de politiske løsningene fremover må endre utviklingen.

Prekariatet

Boken begynner med å ta for seg det som omtales som prekariatet, en benevnelse for det som noe utilstrekkelig kalles løsarbeidere på norsk. Guy Standing, professor i utviklingsstudier, hevder at andelen som jobber, men som ikke har fast jobb og dessuten har en atypisk tilknytning til arbeidslivet, vokser i hele den vestlige verden.

Standing gjorde begrepet prekariat kjent gjennom boken sin «Prekariatet, den nye farlige klassen» fra 2014. Prekariatets folk har korttidskontrakter, eller de er leiearbeidere, ringevikarer, frilansere og jobbsøkende migranter.

For noen, som eksempelvis studenter, kan dette være både kjærkomment og nødvendig. Problemet oppstår ifølge Standing når arbeidstakere er permanent i denne situasjonen og låses fast, og utviklingen i den vestlige verden har gått lenger enn i Norge på dette feltet. I Norge har situasjonen vært forholdsvis stabil gjennom de siste ti årene, og om lag nitti prosent har hatt fast ansettelse.

Forfatterne av boken henter inn arbeidsgiverperspektivet for å forstå utviklingen i arbeidslivet. For å forstå arbeidskraftstrategiene ser de på såkalt funksjonell og numerisk fleksibilitet. Den funksjonelle fleksibiliteten handler om at samme arbeider kan gjøre mange ulike oppgaver. På den måten investerer bedriften i medarbeideren og tilfører kompetanse. Til gjengjeld er arbeidstakeren fleksibel og anstrenger seg for å lære nye arbeidsprosesser, eller jobbe med nye produkter og tjenester.

I periferien finner vi de som har lav eller ingen jobbtrygghet, og som kun bidrar med numerisk fleksibilitet.

Motstykket til dette er den numeriske fleksibiliteten som innebærer at man øker og minsker arbeidsstokken, eller timeinnsatsen, i takt med svingninger i etterspørselen eller produksjonen. En buffer i form av innleid arbeidskraft og/eller underentreprenører vil være nærliggende å bruke for å oppnå numerisk fleksibilitet.

Atkinsons modell over funksjonell og numerisk fleksibilitet viser hvordan medarbeiderne i bedriftens kjernevirksomhet bidrar med funksjonell fleksibilitet og har langsiktig trygghet. I periferien finner vi de som har lav eller ingen jobbtrygghet, og som kun bidrar med numerisk fleksibilitet. De er en slags beskyttelse for de fast ansatte, og kan sammenlignes med Guy Standings prekariat sett fra bedriftseierens og arbeidsgiverens perspektiv.

Ifølge forfatterne må bedrifts- og virksomhetsledere sikre seg både funksjonell og numerisk fleksibilitet for å overleve i konkurransen.

Polarisering

Digitaliseringen kan føre til større oppsplitting av arbeidsprosesser, gjennom at teknologien skaper distribuert tillit. Digitale plattformer gir muligheter for systemer som TripAdvisor og Airbnb, som nå overføres til arbeidsmarkedet gjennom plattformer som Upwork og FINN småjobber.

Forfatterne er bekymret for en økende polarisering i arbeidslivet, hvor fagbevegelsen er sterke motstandere av atypiske tilknytningsformer i arbeidslivet, mens de store konsulenthusene og teknologimiljøene er positive. De viser videre til at det egentlig er stor enighet om hva vi ønsker i norsk arbeidsliv. Både NHO og LO ønsker høy sysselsetting, faste ansettelser og en sammensatt lønnstruktur. Men det hersker store forskjeller både hos arbeidslivets parter og de politiske partiene når det kommer til den praktiske politikken. Boken har som ambisjon å beskrive disse arbeidsrettslige kategoriene, de politiske mulighetene og de politiske skillelinjene.

De siste årene har man debattert hvorvidt man bør gjeninnføre strengere restriksjoner på adgangen til innleie.

I boken beskrives innleie, utsendte arbeidstakere, selvstendige, frilansere og delinger. Dette er alle kategorier som er omdiskuterte og til dels vanskelige å skille fra hverandre. Innleie av arbeidskraft har vært regulert ulikt, men fra 2000 ble det tillatt med utleie av arbeidskraft i alle bransjer og for alle yrker, med viktige begrensinger.

Regelverket beskrives av forfatterne som omfattende, og de mener at det trengs store ressurser for å holde oversikten og gjøre ting på riktig måte. De viser til at mye tyder på at reglene omgås i stor stil, og videre til at jo mer komplekse reglene er, jo større blir konkurransefortrinnet for de som ikke bryr seg om å følge dem.

Forfatterne viser også til den pågående debatten om hvorvidt bemanningsbransjen kan fungere som et springbrett inn i arbeidslivet eller ikke. Dette var et av argumentene for liberaliseringene som ble anbefalt av Blaalid-utvalget i 1998, blant annet som argument for å utvide adgangen til innleie. Det vises til at hypotesen om at dette kan føre til at flere kommer i arbeid, delvis har støtte, men at kontraktstypen «fast ansatt uten garantilønn» har blitt en omfattende bruk som Blaalid-utvalget neppe så for seg.

Mangler eksempler fra arbeidsgivere

De siste årene har man debattert hvorvidt man bør gjeninnføre strengere restriksjoner på adgangen til innleie. Saken ble behandlet gjennom flere runder i Stortinget, og til slutt gikk regjeringen ifølge forfatterne på en skikkelig smell under Stortingsbehandlingen.

Fra og med 1. januar 2019 innskrenkes retten til å avtale innleie utover hovedregelen til virksomheter som har tariffavtale med fagforening med minst 10 000 medlemmer i alle bransjer, ikke bare i bygg og anlegg slik regjeringen foreslo.

Forfatterne viser til at det fremdeles ikke er et omforent syn på hva som er de beste virkemidlene i denne saken, selv om man kan spore en større vilje til å ta i bruk sterkere virkemidler. De skriver videre at med nytt regelverk fra 1. januar 2019 ligger det an til at omfanget av innleie ut over lovens hovedregel vil minske, og at leiearbeiderne får tryggere og mer forutsigbare arbeidsvilkår.

Som leser savner jeg en nyansert beskrivelse av dette temaet. Det står at partene er enige om virkelighetsbeskrivelsen, men ikke om virkemidlene. Det står imidlertid lite om hva arbeidsgiversiden har fremhevet som viktige synspunkter.

Boken bruker gjennomgående konkrete eksempler fra arbeidslivet, hvor de trekker frem ulike personers opplevelse med det atypiske arbeidslivet. I denne eksempelbruken mangler tilfeller der disse atypiske tilknytningsformene har gitt gode resultater, noe som ville ha nyansert fremstillingen.

Jeg skulle ønske at den også viste til praktiske eksempler fra et arbeidsliv hvor 80 % som jobber i bemanningsbransjen er fornøyde og hvor 40 % får jobb etter 4 måneder.

Boken beskriver videre konserninterne bemanningsselskaper, som eksempelvis Norwegian og bemanningsforetak innen helsesektoren, som for eksempel Orange Helse AS. Boken gir en god beskrivelse av de ulike ansettelsesformene, som ofte blandes sammen i debatten. Outsourcing, produksjonsinnleie, arbeidsformidling, konsulenttjenester, selvstendige oppdragstakere og entrepriser er kategorier som beskrives grundig. Forfatterne mener at det trengs rettspraksis på et felt som er i rivende utvikling, dels på grunn av arbeidstilbudet fra hele EU gjennom EØS-regelverket, dels på grunn av de teknologiske mulighetene til å splitte opp arbeidsprosessene mer.

Fleksibilitet vs. løsarbeidersamfunn

Boken gir videre en redegjørelse for utsendte arbeidstakere, allmenngjøringsordningen og rettslige utfordringer på området. Det vises til saker fra rettsvesenet som illustrerer at komplekse regler åpner for regimeshopping til ulempe for arbeidstakeren, og at det som skjer i EU stadig får større betydning for realiteten på norske arbeidsplasser. Boken anerkjenner at det norske arbeidslivet trenger denne formen for numerisk fleksibilitet, men fremhever at dette kan ha noen utfordringer i forhold til kategorisering og omfang.

Andre temaer som vies plass, er «maskerte arbeidstakere» (arbeidstakere som er blitt selvstendig næringsdrivende for at bedriften skal omgå regler og unngå sykelønn), svart arbeid, samt fordeler og ulemper ved fast vs. midlertidig og enkle vs. komplekse regler.

Jeg synes dette viser kjernen i diskusjonen: hvorvidt arbeidsgivere er i stand til å gi medarbeiderne gode lønns- og arbeidsvilkår.

Striden mellom fagbevegelsen og arbeidsgiversiden rundt bemanningsbransjen står mellom det som anses som en institusjonalisering av løsarbeidersamfunnet, eller en nødvendighet for å gi bedriftene tilstrekkelig fleksibilitet.

Forfatterne skriver «i et næringsliv med knallhard konkurranse vil ikke hver enkelt bedrift klare å ta «riktige» valg, og vi trenger derfor en overordnet politikk samt tiltak som ivaretar kjerneelementene i den norske arbeidslivsmodellen». Jeg synes dette viser kjernen i diskusjonen: hvorvidt arbeidsgivere er i stand til å gi medarbeiderne gode lønns- og arbeidsvilkår.

9 av 10 trives på jobb

Det er her jeg synes venstresiden bommer med virkelighetsbeskrivelsen sin, og til dels også forfatterne av denne boken. I følge SSB sine tall fra 2017 ser man at 9 av 10 trives på jobb. Bedriftsledere melder om at de vil ha fast ansatte, noe også tall bekrefter at er tilfelle. Da må tiltakene diskuteres ut fra denne virkelighetsbeskrivelsen, og ikke ta utgangspunkt i bygg- og anleggsbransjen i Oslo og Akershusområdet.

I innstrammingene som ble gjort i innleiesaken ble det av arbeidstakersiden sagt at det ikke var nødvendig å gjøre tiltak på grunn av situasjonen som var, men at det kunne være greit å være i forkant, for man så at «sosial dumping bredde seg om i samfunnet».

Det pekes videre på bekymring for en økende polarisering i samfunnet, en bekymring jeg deler. Det er krevende dersom man skal diskutere forholdene i arbeidslivet ut fra to helt forskjellige ståsteder. Det blir også krevende å ivareta den norske modellen dersom partene selv ikke kan komme til enighet og Stortinget må inn og avgjøre stridigheter.

Jeg savner imidlertid en skikkelig analyse av virkelighetsbeskrivelsen i Norge, og hvorfor denne avviker fra mange av tiltakene som diskuteres.

I innleiesaken resulterte det i at Stortingets flertall valgte å høre kun på arbeidstakersiden. Det er bekymringsfullt med tanke på at Stortinget er avhengig av å gjennomføre bærekraftige løsninger som kan stå seg over tid. Så lenge det er et reelt samarbeid mellom partene i arbeidslivet, og man kan enes om felles virkemidler, er den norske modellen en styrke.

Den norske modellen

Det er bred politisk enighet om at faste ansettelser er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Videre er det viktig at en har konkurranse på like vilkår, og at ingen omgår disse for å vinne oppdrag. Jeg mener at vi må beskytte markedsmekanismene, som tross alt gjør at det lønner seg å være seriøs. En har sett en fremvekst av arbeidslivskriminalitet de siste årene, og har motarbeidet dette med arbeidslivskriminalitetssentre. Dette er viktige tiltak for å «ta» de som ødelegger i norsk næringsliv.

Løsarbeidersamfunnet er en interessant bok som tar for seg mange av de store diskusjonene som går innenfor arbeidslivfeltet. Den er lettlest og informativ, og gir gode eksempler innenfor de ulike temaene, for eksempel ved å trekke et skille mellom innleie og underentreprenører. Dette er to begreper som ofte blandes sammen i debatten.

Jeg savner imidlertid en skikkelig analyse av virkelighetsbeskrivelsen i Norge, og hvorfor denne avviker fra mange av tiltakene som diskuteres. Det er et paradoks at 9 av 10 trives på jobb, samtidig som Stortinget gjennomfører omfattende endringer med bakgrunn i virkelighetsbeskrivelsen innen bygg- og anleggsbransjen i Oslofjord-området.

Jeg tror vi er tjent med et arbeidsliv hvor vi utformer regelverk med tanke på de seriøse aktørene, og at vi heller «tar» de useriøse som ikke følger regelverket.

For fremtiden vil det være viktig at vi tilnærmer oss hverandre i virkelighetsbeskrivelsen og at vi enes om bruk av virkemidler. Regjeringen har bestilt en rapport om sysselsettingsmønsteret i Norge som vil komme i løpet av året. Den vil sammen med denne boken kunne gi en fin fremstilling av norsk arbeidsliv.

Men jeg anbefaler at boken leses med kritiske briller. Jeg skulle for eksempel ønske at den også viste til praktiske eksempler fra et arbeidsliv hvor 80 % som jobber i bemanningsbransjen er fornøyde og hvor 40 % får jobb etter 4 måneder.

For å dra en sammenligning med diskusjonen om velferdsprofitører versus velferdsinnovatører, er det ikke slik at dersom en offentlig velferdstilbyder bryter regelverket, blir man lagt ned. Det bør heller ikke være slik for private tilbydere.

Her må man behandle begge parter likt, og heller sørge for at markedet fungerer. De private barnehagene har gode skåre på tilfredshet og det er også mange som vil jobbe i disse barnehagene. Dette er noe som sjelden blir trukket frem fra venstresiden.

Jeg tror vi er tjent med et arbeidsliv hvor vi utformer regelverk med tanke på de seriøse aktørene, og at vi heller «tar» de useriøse som ikke følger regelverket.

Skal vi fremdeles nyte godt av den norske modellen er det avgjørende at vi har et godt partssamarbeid, hvor virkelighetsbeskrivelse og virkemidler ikke står for langt fra hverandre.

Boken viser at partene fremdeles står langt fra hverandre i bruk av virkemidler. Derfor er det viktig at denne debatten fortsetter, noe forfatterne inviterer til med dette bidraget.

Det opplyses om at artikkelforfatteren var med på å behandle innleiesaken i Stortinget. 

Teksten er publisert hos Minerva 18.09.2018.