Einaudi, Luigi: Selected Political Essays, Vol. 3.

 

 

Palgrave Macmillan, 2014. 329 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

 

Drømmen om frihetens Italia

En god innfallsvinkel til å forstå det moderne Italia er å lytte nøye til en av landets fremste politiske tenkere og idéhistorikere, Norberto Bobbio. I sitt portrett av Italias ideologiske historie i det tyvende århundre minner Bobbio oss om at Italia er det store vesteuropeiske landet som aldri hadde en reell politisk revolusjon – før motstandsbevegelsen mot Mussolini.

Med dette mente Bobbio å understreke at det store bruddet i det moderne Italias historie ble innledet av den frigjøringsprosessen som skjøt fart før, under og etter Mussolinis fall mot slutten av 1943.

Hovedpoenget er at både liberalismen, kommunismen, sosialismen og katolisismen ble omformet og revitalisert gjennom en motstandsbevegelse som favnet dem alle. Det handlet om en gjensidig reformasjonsprosess som nødvendiggjorde et fordragelig og tillitsfullt samarbeid, sammenbundet av en felles kamp og en felles skjebne.

Eksempelvis ble kommunismen langt mer demokrativennlig enn tidligere, og liberalismen ble langt mer følsom for de sosiale spørsmålene. Det siste kom tydelig frem i tekstene til begge de to ledende liberale tenkerne, filosofen Benedetto Croce og økonomen Luigi Einaudi.

Mest bemerkelsesverdig var kanskje det nye fenomenet i italiensk politikk, som først så dagens lys gjennom en serie artikler på vinteren 1944, og som senere skulle komme til å dominere italiensk politikk til langt inn på 1970-tallet.

Forfatteren av artiklene var Alcide de Gasperi fra Trentino. Han skulle kort etterpå komme til å bli den ruvende politikeren, partilederen og statsministeren i etterkrigstidens Italia. Det bemerkelsesverdige var at programmet denne kristendemokratiske pioneren skisserte i sine artikler, i virkeligheten var «et program for restaurering av liberalismen», for å sitere Bobbio.

Det italienske økonomiske under

I skyggen av Alcide de Gasperi, som senere ble hyllet i hele den vestlige verden som hovedpersonen bak «det italienske økonomiske under» og «bella Italia», finner vi republikkens første valgte president, den liberale Luigi Einaudi.

Einaudi var, i likhet med de Gasperi, også et produkt av motstandsbevegelsen, og var noe så sjeldent som en markant liberal økonom som nøt stor tillit langt inn i sosialistenes rekker. Takket være denne tilliten ble Einaudi, fra det lille liberale partiet, innvalgt i den grunnlovgivende forsamlingen, og senere til president i den nye republikken.

Før Einaudi ble valgt til president i 1948 hadde han allerede rukket å være sentralbanksjef, og ansvarlig for den vellykkede stabiliseringen av landets valuta. Og om ikke det var nok, var han også finansminister og visestatsminister, og den toneangivende kraften bak det viktige reformprogrammet som la grunnlaget for det italienske økonomiske under. Det var den gangen italiensk økonomi vokste raskest i hele verden, til og med raskere enn i Vest-Tyskland. Det er derfor ikke unaturlig at oppmerksomheten omkring Einaudi, også internasjonalt, har blitt langt større i de senere årene.

I den mildt sagt trøblete tiden Italia har gått gjennom de siste par tiårene, så vel politisk som sosialt og økonomisk, har flere kjente italienere bidratt til å peke tilbake til Einaudi, i håp om en bedre fremtid. Blant dem finner vi Mario Monti, Mario Draghi og emigranten Luigi Zingales.

Oversettelsen av Einaudis viktigste politiske essay til engelsk i Selected Political Essayser et viktig bidrag til å gjøre denne italienske økonomen, statsmannen og politiske tenkeren bedre kjent internasjonalt. Boken avsluttes med et appendiks som inneholder Einaudis tiltredelsetale som president. Appendikset kan med fordel leses først, og gir leseren et moralsk beveget uttrykk for motstandsbevegelsens politiske ånd.

Ideer som beveget Europa

Det aller mest verdifulle med essaysamlingen er likevel at den gir et dekkende bilde av denne liberale tenkerens langt mindre kjente ideer, publisert mellom 1901 og 1961. Mange lesere vil nok også bli slått av hvor aktuelle mange av Einaudis tekster fremstår, selv i vår egen tid, og dermed også få et glimt inn i hvorfor Einaudis ideer ofte hadde så stor innflytelse. Her blir vi blant annet kjent med Einaudi som opphavsmannen til konseptet for EUs indre marked med en felles valuta.

Einaudi var en pioner for forpliktende europeisk samarbeid, og hans liberale føderalismeideer øvde betydelig innflytelse på flere av de politiske lederne som tok initiativet til å danne det som senere skulle bli kjent som EU. Hans gjentatte oppgjør med «myten om den absolutte nasjonale suverenitet» mellom 1918 og 1947 kunne gått rett inn i en norsk EU-debatt i dag, attpåtil med et betydelig opplysningspotensial.

Men Einaudis føderalisme var ingen føderalisme ovenfra-og-ned, som EU ofte beskyldes for i dag. Det var tvert imot en føderalisme nedenfra-og-opp, hvor det handlet om å bygge samfunnet nedenfra og oppover, fra individet, familien, lokalsamfunnet, regionen, nasjonen og til det internasjonale samfunnet.

Einaudi tenkte med andre ord i tråd med subsidiaritetsprinsippet: Han var alltid en prinsippfast forkjemper for frihandel og motstander av proteksjonisme og alle former for subsidier. Som økonomiprofessor ved Torino-universitetet var Luigi Einaudi trolig også en av de mest markante offentlige intellektuelle i sin tid, og publiserte ofte i La Stampa og Corriere della Sera. Han var lenge også Italia-korrespondent for The Economist. Einaudi var så avgjort en globalist, men samtidig en «lokalist». Han var ingen kosmopolitisk «Anywhere», for å bruke en av David Goodharts misvisende metaforer. Han var derimot en kosmopolitisk «Somewhere», som alltid satt enkeltmenneskets frihet og verdighet i sentrum.

Einaudis liberalisme

Einaudis liberalisme var tydelig preget av de sentrale koordinatene i motstandsbevegelsens felles tankegods, og deres felles slagord: Guidizia e Libertà (rettferdighet og frihet). Essayet Nuovo Liberalismo (nyliberalisme) fra 1945 er i så måte et representativt eksempel. Med «nyliberalisme» mente Einaudi, i likhet med mange samtidige liberale i mange land som også var opptatt av å fornye liberalismen, en liberalisme som forener den politiske og økonomiske liberalismen som fundament. En liberalisme som aktivt tilstreber «likest mulige startmuligheter for alle» og som konsekvent motarbeider alle former for monopoldannelser og maktkonsentrasjon.

Einaudi var eksplisitt tilhenger av både en fri markedsøkonomi og omfordeling av inntekt ved hjelp av skattesystemet. Hans holdning til arveskatt var at den burde være så høy at de som arvet mye måtte arbeide hardt for å klare å opprettholde formuen.

Einaudi var tidlig overbevist om at den levende liberalismen alltid må balansere hensynene til individuell frihet og sosial rettferdighet, og hadde en original optimistisk politisk teori om en naturlig dialektisk og selvkorrigerende prosess, hvor den demokratiske konkurransen mellom liberalismen og sosialismen ville bidra til å finne det rette balansepunktet over tid. Hans teori var at overdrivelser i begge retninger ville støte på et kritisk punkt som innvarslet sterk motstand, og en pendelbevegelse den andre veien. Hvis dette høres litt «nordisk» ut, så kan det kanskje være av interesse å vite at Einaudi aldri la skjul på sin beundring av de nordiske landenes politiske kultur.

En hard nøtt å knekke for nyliberalismekritikere

Einaudi er utvilsomt en usedvanlig hard nøtt å knekke for mange av dagens «nyliberalismekritikere», som tviholder på en karakteristikk av «nyliberale» som ekstreme forkjempere for en kynisk og kald markedsfundamentalisme. Den som leser Einaudis posisjonerende essays om liberalisme, frihet og rettferdighet, om likheter og forskjeller mellom liberalisme og sosialisme, samt forelesningsserien om sosialpolitikk fra 1944 (alt er gjengitt i boken), vil møte på store problemer med å innordne Einaudi i det typiske «nyliberale» skjemaet. Det gjelder forøvrig også de andre opprinnelige «nyliberale».

De siste politiske essayene Einaudi skrev kan tolkes som et pek inn i fremtiden. Disse essayene handlet mye om kulturvern, landskapsvern, naturvern og problemer med forurensning. Dette gir også et hint om en annen side ved Einaudi: Personen og familiemennesket Luigi Einaudi var sterkt forankret i sitt hjemsted, like ved vakre Cuneo, ved foten av de maritime alper i Piedmonte, hvor han drev en kjent vingård. Einaudi-vinene er forresten svært ettertraktet, den dag i dag.

I dag står minnet av Luigi Einaudi først og fremst som en trist påminnelse om det andre Italia, det Italia som kunne vært – drømmen om fortsettelsen på Italia libera.

 

Teksten er publisert i Minerva 12.4.20.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »