Brochmann, Grete og Anniken Hagelund: Velferdens grenser. Innvandringspolitikk og velferdsstat i Skandinavia 1945-2010

 

 

Universitetsforlaget, 2010. 391 sider.

Teksten er skrevet av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

 

Velferdens grenser

 

Boken viser hvordan nordisk innvandringshistorie kan forklares av velferdsstatenes behov og beskrankninger. Men den mangler sentrale økonomiske perspektiver og vegrer seg for klare konklusjoner.

 

Grete Brochmann og Anniken Hagelund, sosiologer ved henholdsvis Universitetet i Oslo og Institutt for samfunnsforskning, kom nylig ut med boken Velferdens grenser, som tar for seg samspillet mellom innvandringen og de skandinaviske velferdsstatene i tiden etter andre verdenskrig. Sammen med svenske Karin Borevi og danskene Heidi Vad Jønsson og Klaus Petersen, søker boken å sammenligne den historiske utviklingen og de politiske prosessene i Norge, Sverige og Danmark.

Velferdsstaten styrer innvandringen
Velferdsstaten har på flere måter lagt premissene for hvilken innvandringspolitikk det har vært mulig å føre, påpeker forfatterne. Først påvirkes innvandringen av velferdsstaten ved at de gunstige — men kostbare — velferdsordningene gjør det nødvendig å kontrollere hvem som får komme (og som dermed får tilgang til godene).

Deretter påvirkes innvandrerne av velferdsstaten: Skal man kunne ha både innvandring og velferdsstat, må innvandrerne raskt integreres i arbeidslivet, slik at de snarest mulig betaler mer inn enn de tar ut av felleskassen, og slik at de ikke underminerer den fellesskapsfølelse og solidaritet som hevdes å være forutsetninger for velferdsstaten. Arbeidslinjen har derfor vært essensiell.

Integrasjon nødvendig for velferdsstaten
Men ikke bare har innvandrernes integrasjon vært nødvendig for velferdsstaten. Velferdsstaten har også vært et middel i integrasjonen av innvandrerne (på samme måte som den var tenkt integrerende og nasjonsbyggende for andre deler av befolkningen tidligere).

Gjennom gode, ikke-diskriminerende ordninger får innvandrerne trygghet,   slik at de, angivelig, tør delta i arbeidsmarkedet. Gjennom oppfølging og statlig støtte fra første dag geleides man inn i arbeidslivet. Gjennom deltakelse i arbeidslivet kan man deretter med god samvittighet nyte de rettigheter man har opparbeidet seg når helsen skranter.

Og slik integreres man i de nordiske samfunn og den nordiske mentaliteten.

Sosialdemokratisk innvandringsstopp
Et poeng som kommer klart frem i Grete Brochmanns forskning, både her og tidligere, er at begrunnelsen for en restriktiv innvandringspolitikk i Skandinavia kom fra venstre, og ikke fra høyre, slik den har gjort i mange land i de senere år.

Fagforeningene og sosialdemokratene fikk gjennomslag for innvandringsstopp i alle landene i første halvdel av 70-tallet, ut i fra begrunnelsen om at fortsatt arbeidsinnvandring ville gå utover befolkningens opparbeidede rettigheter og lønnsbetingelser.

Konkurransen på arbeidsmarkedet har da også vært mindre enn man kanskje kunne forventet uten innvandringsstopp — men til gjengjeld har den sosialdemokratiske innvandringspolitikken ført til at innvandrerne ses på som en større byrde på velferden enn de nok hadde gjort om de som kom, kom for å arbeide heller enn for å få beskyttelse.

Multikulturalismens fronter
Gjennom hele innvandringens etterkrigshistorie løper også ideen om multi-kulturalismen, tanken om at innvandrernes medbrakte kultur og praksis er bevaringsverdig og fortjener spesiell hensyntagen, og ”oppgjøret” med denne tankegangen.

Boken synes imidlertid å overdrive hvor harde frontene er. Riktignok finnes det klare forskjeller mellom spesielt Danmark og Sverige, men de er først og fremst retoriske. Sverige fremheves som kroneksempelet på ”flerkulturell liberalitet”, i at innvandrerne der får ”ha sin kultur og sin privatsfære i fred” — men noe annet har heller aldri vært tilfelle i verken Norge eller Danmark, med noen få unntak.

En liberal innstilling preger alle de nordiske landene. Debatten er blitt spissere i Danmark — men politikken kan likevel ikke sies å bryte med en grunnleggende liberalitet til annen kultur og innvandrernes privatsfære.

Danmark og Sveriges ulike løsninger
Når det er sagt, er det også noen klare forskjeller mellom de tre landene, og de er nok blitt tydeligere de siste ti årene.

Danmark er restriktive med hensyn til hvem som får komme, har innført strengere krav og ser ut til å lykkes stadig bedre — noen har endog kalt historien en ”megasuksess” — både når det gjelder sysselsetting, likestilling og innvandrernes tilfredshet.

Sverige, derimot, er best i klassen når det gjelder å gi innvandrerne rettigheter, men dårligst i klassen når det gjelder sysselsetting og, som vi har sett, det landet som i øyeblikket sliter mest med opphoping av sosiale problemer, en utfordring som dessverre dekkes for lite i boken.

Manglende økonomiske perspektiver
Det er noen momenter man gjerne skulle ha sett bedre belyst i det som ganske sikkert blir et av standardverkene om den moderne innvandringens første tiår.

Én ting er at jeg, kanskje som økonom, savner de viktige økonomiske forklaringene. Hvordan har velferdsordningene, slik de i praksis har fungert, faktisk påvirket innvandrernes adferd og integrering?

Har den gode norske velferden tiltrukket seg innvandrere som er mer opptatt av gode trygder enn av lave skatter, eller er dette en myte? Ville mer arbeidsinnvandring ført til bedre prestasjoner? Hadde kvinnenes deltakelse sett annerledes ut uten kontantstøtten? Alle disse spørsmålene blir nevnt, men dessverre blir ingen av dem utfyllende besvart.

Ingen utfordrende konklusjoner
Et annet savn er beskrivelser av hvordan det faktisk har gått. Kan man antyde at de første tiårene av moderne nordisk innvandringshistorie er en suksess, eller er det mer rimelig å tro det går feil vei? Hvilke sider av nordisk integreringspolitikk har fungert bedre og dårligere enn for eksempel Storbritannias eller Frankrikes?

Man leser seg gjennom boken uten at morderen noen gang blir avslørt. Dette er et forskningsfelt der mye ennå er uklart, samtidig som det er mange sterke meninger om hva som er korrekt. Derfor er det forståelig, men litt synd, at forfatterne ikke kommer med noen klarere antydninger til svar eller utfordrende konklusjoner.

 

Artikkelen er publisert hos Minerva 23.6.2010. Se også:

Nr.4 2008: Integrering av innvandrere – et liberalt perspektiv

De nye seierherrene

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »