Bogen, Olav og Magnus Håkenstad: Balansegang – forsvarets omstilling etter den kalde krigen

 

 

Dreyer, 2015. 422 sider.

Teksten er skrevet av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

 

Et forsvar i konstant omstilling

 

En kjent folkelig definisjon av galskap er å gjenta samme atferd gang etter gang, men like fullt forvente et annet resultat. Det vil være en overdrivelse å si at vekslende Storting har vært preget av galskap i forsvarspolitikken, men faktum er at Stortinget over lang tid har vedtatt et forsvar de samtidig ikke ønsker å finansiere. Konsekvensen av denne meningsløse politikken har begynt å manifestere seg for allmennheten, noe ikke minst tidligere forsvarsjef Sverre Diesen og eks-FFI sjef Paul Narum, har illustrert i sitt Civita-notat Norsk forsvarsevne: En varslet avvikling.

Men hvordan endte vi opp i en situasjon hvor vekslende regjeringer tilsynelatende er villig til å bruke mer (men ikke nok) penger på militæret, samtidig som vi får stadig mindre forsvarsevne for pengene?

En god start er å lese Magnus Håkenstad og Olav Bogens grundige gjennomgang av omstillingen i Forsvaret de siste 25-årene. I boken BalansegangForsvarets omstilling etter den kalde krigen, beskriver forfatterne hvordan Stortinget aldri har lykkes med å skape balanse mellom oppgavene som pålegges Forsvaret og viljen til å finansiere det – til tross for adskillig forsøk. Det er selvsagt legitimt å nedprioritere bevilgninger til forsvarssektoren, men det fordrer naturligvis at man også tilpasser ambisjonene til finansieringen, noe man har unngått å gjøre.

I så måte treffer Balansegang tidsånden perfekt. Dette fordi det er nøyaktig samme problemstilling dagens Storting skal ta stilling til om kort tid. Regjeringen forventes å legge frem ny Langtidsplan(LTS) i løpet av våren – og i den anledning burde gjennomgangen til Håkenstad og Bogen være nærmest obligatorisk lesning.

En vanlig utfordring når man skal drøfte fenomener over tid, er å avgjøre hvor man skal starte. I Bogens og Håkenstad tilfelle gav svaret seg selv. Bokens utgangspunktet er situasjonen etter den kalde krigen og det presserende spørsmål: Hva gjør vi nå?

Ettersom Forsvaret for 25-år siden var tilpasset et annet trusselbilde, var det åpenbart at ikke bare ”noe”, men ganske mye, måtte gjøres. Rekapitulerer man den forsvarspolitiske debatten det første tiåret etter den kalde krigen, slik forfatterne har gjort, skinner det gjennom at dagens regjeringspartnere ikke spilte noen ubetinget konstruktiv rolle. I så måte er det ikke overraskende at 90-tallet oppsummeres som et tapt tiår, i den forstand at man i 1998 ikke var kommet noe lenger i å møte de grunnleggende utfordringene Forsvaret sto overfor, enn man var i 1990. Det er en ganske hard dom.

Høyres obstruerende rolle fortsatte inn i det nye millenniet, og kulminerte med resolusjon på 2001-landsmøte, som advarte mot en rasering av strukturen i Forsvaret og meningsløse sammenligninger med 30-tallets brukne geværs politikk. Imidlertid fikk partiet realitetsorientert seg etter at de vant valget i 2001. Eller som Bjørn Tore Godal lakonisk oppsummerte etter at Høyre var tilbake i regjeringskontorene: I møte med virkeligheten (…) har retorikken om svik, historieløshet og de brukne geværs politikk mistet mye av sin potens. Høyres helomvending under ledelse av forsvarsminister Kristin Krohn Devold gjorde at partiet i samarbeid med Ap, kunne gjennomføre en helt nødvendig slanking av forsvarets struktur i tråd med Stoltenberg-regjeringens forslag fra 2001. Men ei heller Bondevik 2-regjeringen finansierte forutsetningene for at Forsvaret skulle balansere forholdet mellom økonomi og oppgaver. Som Håkenstad og Bogen skriver: «Mest alvorlig var dog det overraskende tilbakeslaget for finansieringen som fulgte av budsjettet for 2004, som gjeninnførte uforutsigbarhet i langtidsplanleggingen.»

Med andre ord det tilbakevende spørsmålet om Forsvarets økonomi.

Og det leder meg over til tidligere Forsvarssjef (2005-2009) Sverre Diesen, som naturligvis har en svært sentral rolle i Balansegang, all den tid han har vært den viktigste premissleverandøren for debatten om Forsvarets fremtid de siste 15-årene. Diesens rolle beskrives godt i boken, og særlig hans endrede rolleforståelse som forsvarssjef, illustrert ved hans sitat om at ”det finnes et forsvar for ethvert budsjett”. Ikke nok med det, Diesen foreslo også (Forsvarsstudie 2007) hvordan Forsvaret raskere kunne avvikles dersom politikerne ikke var villig til å finansiere det. Imidlertid krevde Diesen tilbake at politikerne vedsto seg sine prioriteringer. Det har som boken fremhever, vært vanskelig å få til.

En god start er å lese Magnus Håkenstad og Olav Bogens grundige gjennomgang av omstillingen i Forsvaret de siste 25-årene. I boken Balansegang:Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, beskriver forfatterne hvordan Stortinget aldri har lykkes med å skape balanse mellom oppgavene som pålegges Forsvaret og viljen til å finansiere det – til tross for adskillig forsøk. Det er selvsagt legitimt å nedprioritere bevilgninger til forsvarssektoren, men det fordrer naturligvis at man også tilpasser ambisjonene til finansieringen, noe man har unngått å gjøre.

I så måte treffer Balansegang tidsånden perfekt. Dette fordi det er nøyaktig samme problemstilling dagens Storting skal ta stilling til om kort tid. Regjeringen forventes å legge frem ny Langtidsplan (LTS) i løpet av våren – og i den anledning burde gjennomgangen til Håkenstad og Bogen være nærmest obligatorisk lesning.

En vanlig utfordring når man skal drøfte fenomener over tid, er å avgjøre hvor man skal starte. I Bogens og Håkenstad tilfelle gav svaret seg selv. Bokens utgangspunktet er situasjonen etter den kalde krigen og det presserende spørsmål: Hva gjør vi nå?

Ettersom Forsvaret for 25-år siden var tilpasset et annet trusselbilde, var det åpenbart at ikke bare ”noe”, men ganske mye, måtte gjøres. Rekapitulerer man den forsvarspolitiske debatten det første tiåret etter den kalde krigen, slik forfatterne har gjort, skinner det gjennom at dagens regjeringspartnere ikke spilte noen ubetinget konstruktiv rolle. I så måte er det ikke overraskende at 90-tallet oppsummeres som et tapt tiår, i den forstand at man i 1998 ikke var kommet noe lenger i å møte de grunnleggende utfordringene Forsvaret sto overfor, enn man var i 1990. Det er en ganske hard dom.

Høyres obstruerende rolle fortsatte inn i det nye millenniet, og kulminerte med resolusjon på 2001-landsmøte, som advarte mot en rasering av strukturen i Forsvaret og meningsløse sammenligninger med 30-tallets brukne geværs politikk. Imidlertid fikk partiet realitetsorientert seg etter at de vant valget i 2001. Eller som Bjørn Tore Godal lakonisk oppsummerte etter at Høyre var tilbake i regjeringskontorene: I møte med virkeligheten (…) har retorikken om svik, historieløshet og de brukne geværs politikk mistet mye av sin potens. Høyres helomvending under ledelse av forsvarsminister Kristin Krohn Devold gjorde at partiet i samarbeid med Ap, kunne gjennomføre en helt nødvendig slanking av forsvarets struktur i tråd med Stoltenberg-regjeringens forslag fra 2001. Men ei heller Bondevik 2-regjeringen finansierte forutsetningene for at Forsvaret skulle balansere forholdet mellom økonomi og oppgaver. Som Håkenstad og Bogen skriver: «Mest alvorlig var dog det overraskende tilbakeslaget for finansieringen som fulgte av budsjettet for 2004, som gjeninnførte uforutsigbarhet i langtidsplanleggingen.»

Med andre ord det tilbakevende spørsmålet om Forsvarets økonomi.

Og det leder meg over til tidligere Forsvarssjef (2005-2009) Sverre Diesen, som naturligvis har en svært sentral rolle i Balansegang, all den tid han har vært den viktigste premissleverandøren for debatten om Forsvarets fremtid de siste 15 årene. Diesens rolle beskrives godt i boken, og særlig hans endrede rolleforståelse som forsvarssjef, illustrert ved hans sitat om at ”det finnes et forsvar for ethvert budsjett”. Ikke nok med det, Diesen foreslo også (Forsvarsstudie 2007) hvordan Forsvaret raskere kunne avvikles dersom politikerne ikke var villig til å finansiere det. Imidlertid krevde Diesen tilbake at politikerne vedsto seg sine prioriteringer. Det har som boken fremhever, vært vanskelig å få til.

 

Bokanmeldelsen var publisert hos Minerva 14. april 2016. Se også:

Norsk forsvarsevne – en varslet avvikling

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »