Albright, Madeleine: Fascism: A Warning

 

 

HarperCollins, 2018. 304 sider.

Teksten er skrevet av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

 

Vil demokratiet overleve trusselen fra det autoritære?

 

Primo Levi hevdet en gang at alle epoker har sin egen form for fascisme. Levi, som selv overlevde Auschwitz, viet sitt liv til å berette om fascismens grufullheter. Advarslene er ikke nye. Både i det greske og det romerske demokratiet var styreformens undergang fryktet, med rette. Thomas Jefferson formulerte prisen for frihet som konstant årvåkenhet. For moderne mennesker i Vesten, er det vanskelig å se for seg demokratiets undergang. Det er høyst forståelig; lange perioder med stabilitet gjør det utfordrende å etterleve Jeffersons bud om årvåkenhet.

Like fullt er den globale trenden urovekkende. Ikke bare som følge av Donald Trumps politikk, men også fordi vi i Ungarn, Polen, Brasil, India og Tyrkia ser en autoritær utvikling. Dette var land som for kort tid siden beveget seg i retning av demokratisk pluralisme.

Er utviklingen et omen for demokratiet?

Flere sentrale aktører finner i hvert fall grunn til å advare. To av de mest interessante stemmene er Madeleine Albright, tidligere utenriksminister i USA, og historiker Anne Applebaum. Albright gav i 2018 ut boken med den megetsigende tittelen Fascism: A Warning, mens Applebaum er aktuell med boken Twilight of Democracy: The Seductive Lure of Authoritarianism.

Madeleine Albrights historie er både interessant og relevant. Ikke først og fremst tiden som utenriksminister, men hennes flukt fra så vel nazistene som kommunistene. For Albright er demokratiske verdier noe mer enn politisk overbevisning – de er personifisert i hennes livshistorie. Hun bruker mye plass til å diskutere den opprinnelige fascismen ved å beskrive Hitler og Mussolinis vei til makten, for så å drøfte utviklingen i forskjellige land som Venezuela, Tyrkia, Ungarn og – ja ­– hennes eget land USA. Albrights bruk av begrepet «fascisme» kan best forstås i vid forstand, som en gradskala over autoritære tendenser. Dette er en historisk forståelse av fascisme som innebærer at det ikke gir mening å redusere fascismen utelukkende til hendelsene i Italia og Tyskland.

Tilnærmingen er omdiskutert, men meningsfull, ettersom det vi diskuterer, er graden av antidemokratiske krefter. Det er ikke vanskelig å finne likheter i modus operandi mellom før og nå: vektlegging av den sterke mann, bruken av løgn og konspirasjonsteorier, utpeking av bestemte grupper som syndebukker, dubiøse forestillinger om nasjonen, samt en iboende skepsis til pluralisme og rettsstat. Man kan innvende at begrepsbruken blir kontraproduktiv all den tid fascisme-begrepet er fryktelig ladet. For Albright er ikke det viktigste hva man kaller trusselen; hovedpoenget er å advare mot en autoritær utvikling.

Anne Applebaum deler Albrights bekymring over at antidemokratiske krefter er på fremmarsj, men unngår i boken sin ordet fascisme når hun diskuterer fenomenet. Applebaums fokus er rettet mot samfunnseliter og deres lefling med det autoritære. I så måte er transformasjonen av det republikanske partiet i USA ytterst sentralt; hvordan kunne partiet til Abraham Lincoln ende opp med en realitystjerne som president, helt uten jordledning til virkeligheten?

For å finne forklaringen på republikanernes omfavnelse av Trump, anbefaler Applebaum å studere Fox News-stjernen Laura Ingraham. Fra å være en perifer Reagan-konservativ kastet hun seg på Trump-bølgen, med påfølgende personlig suksess. Ingraham er et arketypisk eksempel på en forsmådd ideolog som selv mener at hun fortjener en mer fremtredende plass i samfunnet. Applebaum beskriver lignende eksempler i Ungarn og Polen.

Boken er også en beretning om politisk vennskap som opphørte. Hun var omgangsvenn med Boris Johnson, uten at det hindrer henne i å karakterisere Johnson som en opportunist, som sammen med sine Brexit-venner er i ferd med å rive Storbritannia i fillebiter. Mens Thatcher og Reagan samlet den frie verden mot kommunismen, har Trump og Johnsons politiske amatørskap fremmedgjort tradisjonelle allierte. Det er intet mindre enn tragisk å observere det politiske forfallet som har preget den konservative bevegelsen i de to landene.

Om man skulle peke på en vesentlig mangel ved Applebaums bok, så er det at den inneholder lite selvkritikk. Den liberale eliten hun selv tilhører – og dens påståtte selvtilfredshet – drøftes i liten grad. Dermed gjør hun det litt lett for seg selv. Et kritisk blikk på den liberale eliten hadde definitivt gjort boken bedre. En annen innvending mot Applebaums tese, er at det ikke er høyresiden som utgjør den største trusselen mot demokratiet. Jeg synes den kritikken bommer. Det er ingen grunn til å overse aktiviteten fra ymse bevegelser på venstresiden, især fordi de inkluderer voldelige elementer som eksempelvis Antifa. Imidlertid har ikke disse grupperingene den politiske makten som den autoritære høyresiden i mange tilfeller har. Således er det etter min mening ingen tvil om hvor den største trusselen mot demokratiet kommer fra.

Denne høsten er det 100 år siden William Butler Yeats uttrykte sin desperasjon gjennom frasen «the center cannot hold». Tirsdag 3. november skal amerikanske velgere teste om Yeats’ formulering fremdeles er gyldig.

 

Innlegget var publisert i Minerva 29. august 2020. Se også:

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »