Velferdsstatens pyramidespill

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita og siv-øk/idéhistoriker

Velferdsstatens utfordringer gjør at vi står overfor tre valg: enten må vi kutte i tjenester og satse mer på forsikringsordninger, øke skattene, eller bryte handlingsregelen for Oljefondet.

Det er trangt i sentrum i norsk politikk, selv med flere sentrumspartier rundt sperregrensen. Det ser vi spesielt i debatten rundt velferdsstatens ytelser og finansiering. Det er en sterk, tvingende tyngdekraft som trekker den som stiller spørsmål ved velferdsstatsordningene raskt inn i folden igjen.

Debatten om sykelønnen er et godt eksempel. Her er det nærmest full enighet om at finansieringen av ordningen ikke kan diskuteres. Få sterke røster, verken fra høyre eller venstre, hørtes da heller da ekspertutvalget la frem sine forslag for en liten stund siden. For den norske velferdsstaten er bygget på en bred politisk konsensus. Det er små nyanser og øredøvende enighet.

Den norske velferdsstaten er ikke en skandinavisk eller sosialdemokratisk oppfinnelse, den er støttet av alle partier og etter hvert utbredt også i andre deler av verden. Tilnærmet alle nordmenn ønsker en velferdsstat. Alle fremtidige regjeringer, uansett politisk farge, vil ha det som et fundament. Likevel bør det, nettopp for at velferdsordningene skal kunne være gode også i fremtiden, tas en diskusjon også om finansieringen nå.

Få politikere tør ta en ordentlig debatt om velferdens finansieringsproblem. Velferdsordningene er systematisk underfinansiert, fordi de ikke blir diskutert i et helhetsperspektiv. Siden velferdsstatens spede begynnelse på slutten av 1800-tallet, har velferdsgodene og områdene som er omfattet av velferdsordninger bare økt. Historisk diskuterte man hvem som skulle motta ytelser og hvordan de skulle finansieres. Forsikringsordninger og skatteordninger var, da som nå, de to vanligste finansieringskildene.

Kjernen i en av de to historiske hovedmodellene, Bismarckmodellen, går enkelt fortalt ut på at ordningene er forsikringsbaserte, og derfor ofte selektive. Den andre modellen, Beveridgemodellen, henter sitt navn fra den britiske, liberale William H. Beveridge. Denne velferdsmodellen har universalitet, flate ytelser og skattefinansiering som underliggende premiss og har preget ordningene i de skandinaviske landene etter annen verdenskrig.

Det norske velferdssystemet kjennetegnes ved universelle ordninger, hvor det offentlige i hovedsak har ansvaret. Vi har mange offentlige ansatte, stor vekt på velferdstjenester, økende grad av kontantoverføringsordninger og stor vekt på sosial omfordeling. Norsk sosialpolitikk har i nyere tid vært universalistisk utformet og finansiert ved hjelp av skatter. Alle har i prinsippet hatt like rettigheter og vært inkludert i velferdsordningene, selv om de hadde klart seg helt godt uten.

Folk har fått sine rettigheter i kraft av at de er borgere i Norge, og har man først en rettighet, så skal den ikke tas vekk, koste hva det koste vil. Her holder vi fast til tauet ryker og kassen er tom.

Hva hvis tauet ryker, eller rettere sagt, hva når det ryker? Statistikk viser at vi jobber kortere, vi lever lenger og forsørgerbyrden til de arbeidende er økende. Antall stønadsmottakere i yrkesaktiv alder er mer enn doblet fra 1980 til 2008. I samme periode har gjennomsnittlig levealder økt med nesten fire år for kvinner og hele seks år for menn. Oppunder 700. 000 personer, nesten en fjerdedel av alle i arbeidsfør alder, har en offentlig trygdeordning som sin hovedinntektskilde.

Befolkningssammensetningen er i endring. Vi eldes. SSB anslår at antallet personer på 67 år og over vil øke fra 624. 000 personer i 2010 til over 1,5 millioner personer i 2060. Mens de eldre utgjorde under 15 prosent av antallet personer i yrkesaktiv alder i 1950, vil det utgjøre om lag 40 prosent i 2050. De neste 40 årene vil det bli om lag dobbelt så mange eldre i forhold til den yrkesaktive befolkningen. «Eldrebølgen» skylder inn.

Utviklingen er skremmende. Den norske velferdsmodellen har basert seg på et «pay as you go»-system, der skatteinntekter hvert år brukes til å dekke årets pensjoner og velferdstjenester. Økningen i antall eldre i forhold til den arbeidende befolkningen en finansiell utfordring for velferdsstaten. Når vi også vet at det spesielt er på eldre dager at en borger trenger mest fra velferdsstaten, og at hver generasjon lever litt lenger, så forklarer det hvorfor «eldrebølgen» setter velferdsstaten under press.

Velferdsstatens utfordringer gjør at vi står overfor tre valg – enten kutte i tjenester og satse mer på forsikringsordninger, øke skattene, eller bryte handlingsregelen for Oljefondet.

Er den norske velferdsstaten et eksempel på et klassisk pyramidespill? I en analyse utført av SSB, konkluderes det med at det er «grunnlag for å hevde at Norge har et uløst langsiktig problem med å finansiere velferdsordningene».

Når vi ikke engang klarer å diskutere finansieringen av sykelønnen, er det ikke lettere å se på hele velferdsstatens finansiering. Men reformer som gjør velferdsstaten bærekraftig over tid er en nødvendighet om man i hovedsak vil opprettholde velferdsordningenes utforming og omfang.

Velger man å la være å reformere og effektivisere, er det fremtidige generasjoner som må betale prisen gjennom store reduksjoner i velferdstjenestenes nivå eller omfang eller økte skatter. Oljen vår holder ikke i all fremtid, men den holder sikkert så lenge den nåværende regjeringen lever. Jo før vi tar den diskusjonen, jo lettere blir reformene.