Sexarbeidere gjør også valg

Det kan virke som vi er redde for å erkjenne at en stor del av prostitusjonen er frivillig, fordi vi går ut fra at det medfører en anerkjennelse av prostitusjon som noe problemfritt. Det mener jeg er en feilslutning. Om vi strekker den langt nok, medfører en slik tankegang at vi ikke har fri vilje, fordi alle valgene vi tar, er uløselig knyttet til den konteksten vi står i, skriver Kristian Tonning Riise i BT.

Publisert: 23. mai 2013

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita

Maria Dyrhol Sandvik reagerer i en kommentar i BT på at jeg forenkler skillet mellom frivillig prostitusjon og tvang i mitt Civita-notat om norsk prostitusjonslovgivning. Jeg mener det er akkurat her hun bommer med kritikken. Det er et klart skille mellom frivillighet og tvang. Det betyr imidlertid ikke at alt som er frivillig, er tilfredsstillende og fantastisk.

Jeg understreker mange ganger at frivillig prostitusjon ikke er ekvivalent med en harmonisk tilstand. For de fleste er det ikke det, og spesielt ikke for gateprostituerte som gjennomgående er nederst på ”rangstigen” i prostitusjonsmarkedet. Dette er selvsagt ikke uvesentlig sett fra et sosialt ståsted, men det er ganske uvesentlig for debatten om kriminaliseringslinjen i Norge er riktig eller gal medisin.

Kjernen i denne debatten handler om hvorvidt prostitusjon først og fremst er et sosialt problem, eller om det er en kriminalitetsutfordring. Det er her spørsmålet om frivillighet eller tvang er vesentlig. Dersom det, for de aller fleste, er utilbørlig press – som trusler, forledelse, vold, misbruk av sårbar stilling, etc. – fra en ekstern part som holder den prostituerte i prostitusjon, så gir det selvsagt mening å se til politiet som den primære løsningen på denne utfordringen (det er verdt å presisere at dette selvsagt er forbudt helt uavhengig av både sexkjøpsloven, hallikparagrafen og menneskehandelsparagrafen).

Dersom det, for de fleste, derimot er en vanskelig livssituasjon som har fått dem til selv å velge prostitusjon som det minst ille av de få alternativene de har, er politimakt en ganske maktesløs løsning på dette problemet.

Prostitusjonsdebatten vekker så sterke følelser hos mange at vi sliter med å anvende helt ordinære begreper. Det bærer også lovgivningen preg av. Både hallikparagrafen og menneskehandelsparagrafen inneholder så brede og diffuse formuleringer at de kan omfatte alt fra organiserte forhold som den prostituerte oppmuntrer til selv og opplever som en hjelp i hverdagen, til grove tvangssituasjoner. Dermed er det også vanskelig å vite hva slags forhold vi snakker om, når vi sammenligner forekomsten av ”menneskehandel” i ulike land.

Det kan virke som vi er redde for å erkjenne at en stor del av prostitusjonen (og en stor majoritet, ifølge mye forskning) er frivillig, fordi vi går ut fra at det medfører en anerkjennelse av prostitusjon som noe problemfritt. Det mener jeg er en feilslutning. Om vi strekker den langt nok, medfører en slik tankegang at vi ikke har fri vilje, fordi alle valgene vi tar, er uløselig knyttet til den samfunnsmessige og sosiale konteksten vi står i.

For å illustrere dette kan jeg benytte meg av samme allegori som Dyrhol brukte, i sin aristoteliske betraktning om fiskeren som kaster lasten over bord i frykt for at skuten skal synke. Fiskerens valg er åpenbart påvirket av de pressede omstendighetene hun står i. Jeg tror imidlertid at vi begge kan være enige i at det neppe ville hjulpet fiskeren noe særlig om hun fikk et forbud mot å kaste lasten.

Så har Dyrhol rett i at liberalisering ikke er problemfritt. Det gir imidlertid liten mening å sammenligne størrelsen på prostitusjonsmarkedet i land med liberal og restriktiv lovgivning, slik hun gjør, uten å ta høyde for den historiske og kulturelle konteksten den eksisterer i. Det er riktig at mange land med liberal lovgivning, som Tyskland og Nederland, har større forekomst av menneskehandel, enn land med mer restriktiv lovgivning. Men om man ikke tar med i regnestykket at dette er land som alltid har hatt et mye mer omfattende prostitusjonsmarked enn i f.eks. Sverige og Norge, så blir det en lite brukbar fremstilling av usammenlignbare størrelser.

Vi må også ta med i betraktningen hva slags målsettinger som er satt for de ulike landenes prostitusjonslovgivning. I Nederland har man ikke noe mål om å begrense den legale prostitusjonen, da dette er definert som arbeid. Politiet kan heller ikke registrere de prostituerte, ettersom dette strider mot personvernet. Vi kan ikke anvende målsettingene for Norges kriminaliseringslinje på Nederlands legaliseringslinje, for å avgjøre om legaliseringen i Nederland har vært vellykket.

At prostitusjonens omfang har gått ned i Sverige er også en sannhet med modifikasjoner. Sverige opplevde, i likhet med Norge, en umiddelbar nedgang i gateprostitusjon rett etter at deres sexkjøpsforbud ble vedtatt i 1999, mens den har flatet ut siden da. Siden 1999 har det imidlertid skjedd en teknisk revolusjon. I 1999 var blogging knapt oppfunnet, og det kunne ta flere timer å laste ned en enkelt mp3 låt. Nå kan hvem som helst, på sekunder, rykke inn annonser for sexsalg på egne nettsider, eller eskortesider, over hele verden.

I dag har innemarkedet erstattet gateprostitusjonen som den primære arenaen for sexsalg. Politiet i Sverige spaner i liten grad mot innemarkedet, fordi det er ressurskrevende, og man vet derfor lite om det svenske innemarkedet. Det er også verdt å huske at svenske sexarbeidere, i forkant av sexkjøpsloven, reiste til Norge for å advare mot kriminalisering.

Jeg er mest opptatt av hvordan vi kan gjøre situasjonen best mulig/mest mulig overkommelig for den enkelte sexarbeider, i tråd med hans/hennes ønsker og valg. Prostituerte må, i likhet med alle andre, anerkjennes som et erkjennende subjekt, og gis retten til å vurdere sin egen livssituasjon.

Det er ikke noen problemfri løsning på prostitusjonsutfordringene. Et visst illegalt marked er antakelig uunngåelig, uansett lovgivning. Situasjonen i Nederland illustrerer ett av de stadig vedvarende problemene med et regulert legalt marked: Når reglene i det legale markedet strammes inn, er det alltid en fare for at man skaper større problemer i det illegale.

Det finnes ingen ideell løsning på prostitusjonsproblematikken, men når vi legger sammen fordeler og ulemper, er det tydelig for meg at løsningen er alt annet enn å fortsette å behandle prostituerte som annenrangs mennesker.

En fortkortet utgave av innlegget er på trykk i Bergens Tidende 23.5.13.

Se også

Civita-notat nr. 8 2013: UTE AV SYNE, UTE AV SINN – En liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning

Av, Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita

I den offentlige debatten om prostitusjon er sexarbeiderne umyndiggjort. De behandles nærmest som brysomme innslag i en debatt som handler om dem selv. Også faginstansenes syn oppleves som lite velkomne i en debatt som domineres av politikere og interessegruppers gode intensjoner.

Det vi imidlertid kan slå fast, er at den norske prostitusjonslovgivningen ser ut til å ramme de prostituerte mer enn noen andre. Samtidig har vi en debatt som i stor grad foregår over hodet på de den angår. Prostitusjon må være den eneste «arbeidskonflikten» i Norge der arbeiderne blir sett på som irrelevante.

Dette notatet er en liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_8_2013