Økonomi og velferd

Mer likestilling med flere politiske tiltak?

Vi nærmer oss en grense der ytterligere politiske tiltak vil gripe utilbørlig inn i privatlivet, skriver Mathilde Fasting i en kronikk på NRK Ytring.

Publisert: 16. juli 2013

Av Mathilde Fasting, Civita

Norsk familiepolitikk belønner yrkesaktivitet. Norske foreldre har mulighet til å ta permisjon og sender ettåringen i barnehage. Likestilling og yrkesdeltakelse har kommet i forgrunnen og bildet er at Norge har «verdens beste» ordninger for å kombinere barnefødsler og yrkesaktivitet. Men norske småbarnsforeldre blir stadig eldre.

De store postene i familiepolitikken, foreldrepermisjonen og barnehagedekningen, er utformet med en sterk tro på at disse ordningene bidrar til mer likestilling i arbeidslivet. Historisk har også ordningene virket slik. Fedre tar permisjon, mødrene kombinerer arbeid og barnefødsler. Nå tyder imidlertid mye på at familiepolitikkens virkning på likestillingen i arbeidslivet har nådd et nivå som gjør at ytterligere tiltak bare vil ha marginal effekt.

De store familiepolitiske ordningene er kraftig utbygget etter at kvinnene begynte å delta for fullt i arbeidslivet. I dag deltar kvinner nesten like mye i yrkeslivet som menn. Yrkesdeltakelsen er 68,1 prosent for kvinner og 73,6 prosent for menn, men forskjellen blir større hvis man tar hensyn til at flere kvinner enn menn arbeider deltid. Deltidsarbeid i småbarnsfasen er for mange konsekvensen av tidsklemma, men det er stort sett kvinner som arbeider deltid.

Liten effekt

Julian V. Johnsen og Katrine V. Løken ved Universitetet i Bergen har funnet ut at «flaggskipene» i familiepolitikken, barnehagestøtte og foreldrepenger, kun har en liten effekt på likestillingen i arbeidslivet. Selv om likestilling er et av de viktigste målene med disse ordningene, har de i beskjeden grad gitt endringer. Barnehagedekningen har steget fra rundt 40 prosent i 1990 til nær 100 prosent i dag. Lengden på fødselspermisjonen har også økt mye de siste tiårene. I 1977 ble betalt fødselspermisjon utvidet fra 12 til 18 uker – i dag er permisjonen 47 uker med 100 prosent dekningsgrad. Kvinners yrkesdeltakelse, derimot, har stort sett vært den samme siden 1990.

Det ser heller ikke ut til at fedrekvoten har påvirket kvinners yrkesdeltakelse, men den har forandret situasjonen i hjemmet. Mari Rege og Ingeborg Solli, som har forsket på innføringen av fedrekvoten i 1993, konkluderer med at den har virket positivt på fedres deltakelse i omsorgsarbeid, men altså ikke fordi mødrene har forandret sin yrkesdeltakelse, men fordi fedrene arbeider noe mindre.

Kan menn velge uten staten?

I 1993 var fedrekvoten på fire uker. I juli 2013 blir den utvidet til 14 uker. Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling i hjemmet på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Forskning på dette ønskes velkommen, selv om man også kan stille spørsmål ved hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten. Hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør en virkning også være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar.

Mye tyder likevel på at det er vanskelig å tvinge frem enda større likhet med stadig mer omfattende familiepolitiske tiltak. Barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen mener at om man kutter virkemidlene, som for eksempel å fjerne fedrekvoten, blir resultatet mindre likestilling. Og hun vil «tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet vårt i en bestemt retning.»

I denne sammenhengen betyr det at far og mor skal ta så like valg som mulig. Derfor ser det ut til at den politiske løsningen må være at mor og far tar like mye permisjon, jobber like mye og tar like mye av omsorgsarbeidet hjemmet. Alt dette skal skje når begge foreldrene er godt i gang med yrkeskarrieren. Jeg er uenig, vi nærmer oss en grense der ytterligere politiske tiltak vil gripe utilbørlig inn i privatlivet.

Barn tidlig – mer uavbrutt karriere

I 30-årene er lønnsstigningen og karriereutviklingen størst. Vi velger altså å få barn når vi er som mest opptatt med jobb. For en familie blir resultatet oftest at far fortsetter sin karriere, mens mor reduserer sine ambisjoner. Det gir far et forsprang i karrieren som mor sent eller aldri klarer å ta igjen. Dersom flere får barn tidligere, vil den mest intense barneperioden være over før eventuelle karrierer i yrkeslivet starter for alvor. En kvinne som har fått barn i 20-årene, vil kunne arbeide mer uavbrutt fra 30-årsalderen frem til pensjonsalder.

Ordninger som oppfordrer kvinner til å få barn tidligere, vil kunne bidra til at kvinner, uansett yrkeskarriere og utdanning, får flere barn, at de føder barn når de er mest fertile, at de kan starte karriereløp mer parallelt med menn, og at yrkeskarrieren kan forløpe uten lange avbrekk. Det vil også kunne styrke likestillingen. Fordelen her er at vi får frivillige insentiver til mer likestilling, uten å ty til kvoter og politisk styring.

Innlegget er publisert på NRK Ytring 16. juli 2013.